Nasjonalisme i regnbuefarger 

Anna-Maria Sörberg: Homonationalism Leopard förlag. Sverige

Vestlige høyrepopulister har i senere år blitt mer homovennlige, og toleranse og likestilling er i ferd med å bli en ny konfliktlinje. 

Boken begynner med en beretning fra et av forfatterens første møter med det skeive utelivet i Stockholm på midten av 1980-tallet, da hun skulle komme ut av skapet for første gang. Hun og andre homofile var samlet i en falleferdig bygning i et utkantstrøk, mens aidsepidemien, eller homopesten, som den ofte ble kalt, herjet som verst. Sörberg beskriver en temmelig marginalisert forsamling avvikere, som hun både syntes synd på og kjente skam over å skulle bli assosiert med. Siden den tid har toleransen overfor homofile og lesbiske tilsynelatende eksplodert i den vestlige verden, både når det gjelder formelle rettigheter og kulturell anerkjennelse, og aksept for homofile, lesbiske og likestilling er blitt en viktig del av mange vestlige nasjoners selvbilde.

Høyreekstrem omfavnelse. De siste årene har nasjonalistiske grupperinger og høyrepopulister, som historisk har stått for et kristenkonservativt verdisyn, frontet seg som mer homovennlige. Front National i Frankrike er et talende eksempel på dette. De har en tydelig kristenkonservativ forankring, samtidig som de ikke nøler med å beskylde muslimer for å være homo- og kvinnefiendtlige og en trussel mot verdier de selv tidligere har kjempet mot. Her hjemme har Fremskrittspartiet – noe nølende – lagt bort motstanden mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, mens det høyreekstreme partiet English Defence League vakte oppsikt da de dukket opp i en pride-parade med sitt nyopprettede nettverk for homofile. Muslimer og ikke-vestlige innvandrere, derimot, har ikke kommet på samme nivå som Vesten. Slik lyder hvertfall den homonasjonalistiske argumentasjonen.

Omgitt av maskuline lesber i lakk og lær kan lederen for de kristenkonservative til stor jubel proklamere at partiet endelig har omfavnet den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

Parallelt med økt anerkjennelse for mange homofile har muslimer for alvor blitt utpekt som en hovedtrussel mot Vesten i kjølvannet av 11. september, og kultur har i større grad blitt trukket frem som forklaringsfaktor. En viktig del av dette skremselsbildet handler om at muslimer er imot rettigheter for homofile og kvinner, og dette brukes til å forsvare en strengere innvandringspolitikk. Det er ubehagelig å lese om hvordan viktige kampsaker som inkludering og likestilling blir brukt til å legitimere høyrepopulistiske kampsaker, og gjort til en sak som skal skille «oss nordmenn» fra «de andre».

Overfladisk. Boken er en kombinasjon av reportasjer, gjennomgang av faglitteratur og intervjuer med aktivister og akademikere. Innledningshistorien setter den omfattende endringen i kulturell og sosial status som deler av den skeive bevegelsen har opplevd i perspektiv, og beskrivelsene av de til tider paradoksale koalisjonene som har oppstått de siste årene er blant bokens sterkeste sider. 30 år etter at Sörberg tok motet til seg og dro på sin første sosiale samling for skeive, står hun og bivåner Stockholm Pride, mens lederen for det kristenkonservative partiet i Sverige står på en lastevogn i toget. Omgitt av maskuline lesber i lakk og lær kan hun til stor jubel proklamere at partiet endelig har omfavnet den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

Aktivistene og forskerne Sörberg har intervjuet, påpeker at den endringen det er snakk om i realiteten begrenser seg til å akseptere en lovendring som ble gjort for mange år siden. Den nye toleransen handler i all hovedsak om to saker, nemlig kjønnsnøytral ekteskapslov og retten til å være åpen om seksuell orientering i militæret. Kritikere har hevdet at disse sakene først og fremst handler om å bli inkludert blant majoriteten. Slik er man med på å befeste undertrykkende institusjoner som ekteskapet og militæret. Hvis man dessuten ser nærmere på undersøkelser som har dokumentert holdningsendringer, så viser de rett nok at en stor majoritet i vestlige land i dag støtter homoekteskap. Samtidig svarer over tre fjerdedeler av respondentene at de synes kjønnsoverskridende adferd er uakseptabelt. Selv om toleransen overfor homofile og lesbiske har blitt større, kan det altså tyde på at holdninger knyttet til kjønn fortsatt er uendret. Den overflatiske tilnærmingen til likestilling er et viktig kjennetegn ved den kristenkonservative og høyreekstreme toleransen. Progressive verdier som tidligere tilhørte venstresiden blir brukt som bevis på Vestens fremgang, mens muslimer og ikke-vestlige innvandrere blir sett på som homofiendtlige.

Aksept for homofile, lesbiske og likestilling er blitt en viktig del av mange vestlige nasjoners selvbilde.

Splitt og hersk. Selv om Sörberg redegjør godt for den etter hvert omfattende forskningen på homonasjonalisme, så er det de lengre intervjuene og reportasjene som bærer boken. Sörberg var med en av toppene i det svenske høyreekstreme partiet Sverigedemokraterna da han organiserte en slags pride-parade i en drabantby utenfor Stockholm. Arrangementet skapte mye medieoppmerksomhet, men få reaksjoner blant lokalbefolkningen. Til slutt kom imidlertid en guttegjeng og ropte «jævla homo» til forsamlingen. Seansen ble fanget på film og trukket frem for alt den var verdt som eksempel på muslimsk intoleranse. Det gjør inntrykk å lese om den økte polariseringen som finner sted mellom den muslimske og den øvrige befolkningen i Sverige, og hvordan offentlige diskusjoner setter minoriteter opp mot hverandre. I de svenske forstedene møter vi Leila Qaraee, som er leder for en av flere lokale foreninger for kvinner med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika, og homoaktivisten Per Pettersson. De siste par årene har Pettersson fått kastet homorelaterte skjellsord etter seg av minoritetsgutter ved et par anledninger, noe han aldri opplevde tidligere. Qaraee opplever på sin side et økende press mot henne og andre muslimer. Sverigedemokraterna og andre høyrepopulisters forsøk på å definere homokamp og likestilling som vestlige fenomener skjerper motsetningene og øker mistenksomheten mot muslimer. Ifølge Qaraee og Hansson, som følger utviklingen på daglig basis i forstadene, risikerer man samtidig å skape mistenksomhet mot homofile blant muslimske ungdommer som føler seg ekskludert fra samfunnet, fordi det blir sett på som vestlige identitetsmarkører. Slik blir man på alle fronter fanget i en selvoppfyllende profeti der de ulike elementene forsterker hverandre, mens rommet for dialog blir stadig mindre.

Sörbergs evne til å sette ord på denne utviklingen er kanskje bokens viktigste bidrag til samfunnsdebatten. De politiske skillelinjene har endret seg, uten at mange har fått det med seg. Homonationalism bør kunne legge grunnlaget for en ny politiske analyse og bidra til selvrefleksjon, både i den skeive bevegelsen og i samfunnet for øvrig.