Heroes Regissør Köken Ergun

Nasjonale følelser blir butikk

GALLIPOLI: Minne-markeringene over slaget ved Gallipoli i Tyrkia under første verdenskrig gir grobunn for både nasjonalisme og business.

Willemien w. Sanders
Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.
Email: willemienwsanders@gmail.com
Publisert: 25.09.2019
Heroes

Köken Ergun (Tyrkia, Australia)

Tidlig om morgenen, mens det fremdeles er mørkt, står en rad med unggutter ikledd T-skjorter med påskriften «Bestefar, jeg er her» og venter på tur til noe som likner et velsignelsesritual. En etter en får de smurt en grønn masse utover hodet – de er klare til å begynne på lojalitetsmarsjen i fotsporene etter tyrkiske soldater som for over 100 år siden bega seg til fronten under første verdenskrig. Ikke langt unna befinner også australske og newzealandske turister seg – mange med gule eller grønne hodeplagg (grønt er den ene av Australias nasjonalfarger) – som besøker gravsteder og går opp en bakke mot et minnesmerke «for å kjenne på lidelsen de [forgjengerne] følte».

Minnesmerket for slaget ved Gallipoli – også referert til som slaget ved Çanakkale eller Gallipoli-felttoget – hvor tyrkerne beseiret styrkene fra Australia og New Zealand under første verdenskrig, har resultert i liknende minnemarkeringer på begge sider.

I Heroes filmer Köken Ergun minnemarkeringene for den viktige hendelsen for tyrkerne på den ene siden, og for de allierte styrkene – representert ved australske og newzealandske hæravdelinger (ANZAC) – på den andre.

Spontant preg

I den allierte kampen mot det osmanske imperiet var kontrollen over stredet ved Dardanellene avgjørende for angrepet på hovedstaden Konstantinopel, nå Istanbul. Etter et mislykket forsøk på å sikre stredet fra sjøen bestemte de seg for å prøve å erobre byen fra landsiden.

Tyrkia seiret, og hendelsen betraktes som starten på det som ble Mustafa Kemal Atatürks kamp for uavhengighet fra det osmanske riket og etableringen av det som skulle bli til en moderne sekulær tyrkisk stat. (De religiøse konnotasjonene vi aner i Erguns film i dag, ville nok fått Atatürk til å heve et øyenbryn eller to.)

De tyrkiske turguidene forvandler hver eneste av de mange tyrkiske
anekdotene til fargerike og dramatiske historier.

For å observere måten både tyrkerne og representantene for de allierte markerer minnet over dem som falt under slaget på, ble videokunstneren Ergun med på busstur med to turistgrupper. På minnestedene observerer han gruppemedlemmene og prater med noen av dem. Hans observerende tilnærming vitner om en dynamisk filmstrategi, noe som gir filmen et spontant preg.

Forvandlet til martyrer

I Heroes blir det klart at heroisme er tett knyttet til nasjonalistiske følelser og patriotisme. Dette kommer til uttrykk i filmen blant annet gjennom en korporal, en bårebærer og et par esler. Gjennom vekslingen mellom den tyrkiske gruppens og ANZAC-gruppens minnemarkering på de respektive minnestedene blir vi vitne til store forskjeller i tilnærmingen til fortiden. De tyrkiske turguidene forvandler hver eneste av de mange tyrkiske anekdotene til fargerike og dramatiske historier. De anstrenger seg til det ytterste for å formidle de dramatiske hendelsene til følget sitt. Det forekommer også noen dramatiseringer og dedikasjoner til martyrer som korporal Seyit, som etter sigende skal ha løftet 140-kilos bomber, plassert dem i en kanon og senket et av fiendens skip.

Heroes Regissør Köken Ergun

ANZAC-turistene får derimot lite veiledning av sine turguider. Vi ser en av guidene lese trykte notater, og turistene får god anledning til å vandre omkring. Men turistene fra New Zealand og Australia har også sine helter å hedre: en britisk (påstått) desertør, nå bårebærer med navnet Simpson Kirkpatrick, som ved hjelp av noen få esler fikk båret ut om lag 300 skadde soldater fra slagmarken.

En forretningsmodell

For ANZAC-turistene blir felttoget ansett som begynnelsen på australsk og newzealandsk nasjonalbevissthet. 25. april, minnedagen for landgangen – kjent som «ANZAC Day» – er trolig den viktigste minnemarkeringen av militære tap og krigsveteraner i de to landene. Enda viktigere er det at felttoget også bidro til ANZAC-landenes uavhengighet fra Storbritannia.

Heroes Regissør Köken Ergun

Begge sidene har sterk tiltro til nasjonale myter om vanlige menn som ble martyrer eller helter (eller guddommer). «Det er denne typen historier og praksiser som stimulerer dagens populisme», sa Ergun da vi diskuterte filmen under den internasjonale filmfestivalen i Rotterdam i januar.

Heroes viser til slutt hvordan historie blir til anekdoter som omgjøres til prissatte forbruksvarer. For begge sider er minnemarkeringen en turistutflukt mettet med nasjonalistiske følelser. De tyrkiske dramatiseringene av slagets forløp utspiller seg for eksempel vis-à-vis turistbutikken. Til tross for de nasjonalistiske følelsene har minnemarkeringene og dens tilhengere framfor alt blitt en forretningsmodell.


Oversatt av Siri Sollie

Gratis prøve
Kommentarer