Nasjonalbiblioteket: Det er som om bygningen har ventet på dette

Nasjonalbiblioteket åpnet nylig en utstilling om norsk sci-fi. «Kanskje mer enn noen gang trenger vi en sjanger som kan romme filosofiske og vanskelige spørsmål om tilværelsen vår,» skriver forfatter Hanne Ramsdal.
Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.
Email: hanneramsdal@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

UTSTILLING: Fantastiske fremtider
Nasjonalbiblioteket, Oslo
Frem til 6. april 2019

I motsetning til mange andre var jeg aldri opptatt av sci-fi i barndommen. Dem jeg kjenner som var opptatt av det, sier i ettertid at de brukte bøkene og filmene som flukt, som en måte å drømme seg vekk på. Og at de ikke så de politiske aspektene ved sci-fi som barn.

Jeg må ha flyktet og drømt meg vekk på andre måter, gjennom å lese passasjer i bøkene i bokhylla til mamma som kunne minne om et voksenliv. Romaner med stor grad av realisme, med ord som pubeshår og elskere. Jeg kom sent i puberteten. Jeg kunne ikke fort nok bli voksen.

Uvirkelig virkelig

Nå er jeg voksen. Og nå er jeg opptatt av sci-fi. Hvorfor? Fordi det er fremmed for meg. Fordi det er noe lekent eller infantilt over det, kanskje. Og fantastisk. Og uvirkelig virkelig. Og fordi sønnen min på 14 trekker meg inn i det. Og dypest sett begynner jeg å forstå at sci-fi er en usedvanlig interessant vei inn til spørsmålet om det menneskelige: Maskinmennesket konfronteres. I møtet med det fremmede oppstår det et mulighetsrom for både fremskritt og fare. Og kanskje mer enn noen gang trenger vi en sjanger som kan romme filosofiske og vanskelige spørsmål om tilværelsen vår. Derfor er jeg plutselig å finne på seminarer om roboter og kyborger. Jeg har fulgt sci-fi-programmet på Torshovteatret. I fjor så jeg utstillingen Into the Unknown på The Barbican i London. I år er det vårt eget Nasjonalbibliotek som setter fokus på sci-fi – først og fremst den norske. Og jeg har tatt meg i å glede meg.

Utstillingen, som varer helt til april 2019, starter allerede da jeg står på Solli plass og ser på dette biblioteket, som sammen med lageret i Mo i Rana ikke bare tar vare på vår nasjonale og felles hukommelse, men også symboliserer denne hukommelsen. Alle dokumenter som produseres i Norge, er avleveringspliktige til Nasjonalbiblioteket. «I Nasjonalbibliotekets samlinger er fremtiden allerede nedtegnet: bøker som forteller om fortidens politiske utopier, filmer om reiser til andre planeter, skrekkinngytende dystopier, og fabuleringer om roboter, androider og fremmede vesener,» står det i utstillingsprogrammet. Denne selvbevisstheten ligger til grunn når Nasjonalbiblioteket i et halvt år skal huse mulige fremtider – eller fantastiske fremtider, som utstillingen heter.

Gjennom film, tvserier, tegneserierbøker og musikk får vi et innblikk i særlig det norske sci-filandskapet.

Det er som om bygningen har ventet på denne muligheten. De tre freskene til Axel Revold og Per Krohg i trapperommet, med Voluspå som tema, trer frem og får brått en ny betydning. Spesielt i Per Krohgs moderne versjon av ragnarok, hvor menneskene ligner maskiner. Det er som om vår egen norrøne fremtidsvisjon blir en prolog, eller et frempek, til utstillingen. Gjennom film, tv-serier, tegneserier, bøker og musikk får vi et innblikk i særlig det norske sci-fi-landskapet, og jeg stopper spesielt opp ved komponist Bjørn Fongaards upubliserte partitur fra 1964 med musikk skrevet for fremtiden. Siden datidens teknologi ikke var avansert nok til å realisere klangbildet han ønsket, kan man se på det som fremtidsmusikk. Inngangspartiet er for anledningen omgjort til et «romskip» – en kopi fra NRKs serie Blindpassasjeren (1978) av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Selve utstillingen er fysisk sett liten, men programmet er omfattende og går over et halvt år – med samtaler, filmvisninger, konferanser og foredrag.

Begeistret nysgjerrighet

Jeg er selvsagt på plass åpningsdagen 15. november, med min nyvunne begeistring, og hører Eirik Newth snakke om at vi siden månelandingen i 1969 har glemt å tenke på Mars. Først nå har Elon Musk funnet en grunn til å dra til den røde planeten, påpeker Newth: Vi trenger en sikkerhetskopi på Mars. Hvis vi har noe som er verdt å ta vare på, må vi sende det fra oss, sier han. Etterpå får vi oppleve en episode av den urealiserte oppfølgeren til den nevnte tv-serien Blindpassasjeren. Av støv er du kommet (utgitt på Pax Forlag, 1990) blir iscenesatt som en lesning med skuespillere, musikk av Sjur Miljeteig og regi av Kristina Kjeldsberg. Tor Åge Bringsværd har selv fortellerstemmen. Og det slår meg hvor fint den urealiserte episoden kler lesningsformatet. Det skisseaktige forsøket på å tegne opp eller leke frem en urealisert ferd med romskipet «Marco Polo» påminner om hvor skjør vår egen tid og fremtid er.

På hjemveien kjenner jeg på den samme begeistringen som da jeg så Georgia O›Keeffes overdrevent store blomster på Tate i London, siden de overdimensjonerte blomstene blir fremmede og får meg til å se ordentlig etter. Og jeg kjenner den samme nysgjerrigheten som forfatteren Thomas Bernhard kanskje kjente da han lot en karakter i en roman uttale at han ikke kunne ta livet av seg fordi han da ville gå glipp av fremtiden. Men jeg kjenner også engstelsen til karakterene i Lars von Triers Melancholia, mens de venter på meteoren som kanskje treffer jorden. For jeg lurer på hvor mye mikroplast mine oldebarn skal bestå av. Hvor langt grensene for det menneskelige vil tøyes. Vil teknologien løse klimautfordringene? Når er vår eksistens over? Og hva er egentlig et menneske? Hvem blir vi i fremtiden? Hvor skal vi?

Spørsmålene mine er både åpne og engstelige, og jeg skal ta dem med meg tilbake til Nasjonalmuseet for å se film og høre på samtaler om fortid og fremtid. Kanskje får jeg til og med lurt med meg sønnen min på 14.

Se også:

www.nb.no/artikler/fantastiske-fremtider/

tv.nrk.no/serie/blindpassasjer

Kommentarer