Nasjon Europa

Med valgresultatet i Italia i mars som utgangspunkt, beskriver den italienske marxistteoretikeren Franco Berardi de nasjonalistiske og rasistiske strømningene han ser i dagens Europa.

Valg i Italia
Franco Berardi
Bernardi er filosof, forfatter og aktivist, bosatt i Italia.

Den europeiske union (EU) ble unnfanget som et postnasjonalt prosjekt. Det var kun en liten (fascistisk) minoritet av folkeopinionen i Europa som i de påfølgende tiårene refererte til Europa som én nasjon. Det postnasjonale prosjektet har imidlertid raknet, og veket plass for Europas nye identitet som en hvit nasjon.

Valget i Italia i mars markerte et nytt og muligens avgjørende kapittel i oppløsningen av det som en gang var EU, og fremhevet hvordan det post-nasjonale prosjektet nå er blitt forvandlet til en europeisk nasjon i permanent rasekrig. Helt siden Maastricht avtalen har EU fungert som en neoliberalistisk innretning som overfører ressurser fra samfunnet til det økonomiske systemet. 25 år med monetaristisk politikk rettet mot demonteringen av velferdsstaten og nedgradering av trygge arbeidsforhold har gitt en uunngåelig konsekvens: en stadig økende kritikk av det europeiske prosjektet – en kritikk som oftest er basert på nasjonalisme knyttet til det impotente raseriet til dem som lider under den sosiale nedverdigelsen.

Økonomisk utarming

I de fleste europeiske land protesterer befolkningen mot den globaliserte og neo-liberale politikken, og da spesielt mot Fiscal Compact: ileggelsen av en gjeld som bryter ned alt sosialt liv og flytter kapitalen over til banksystemet. I starten – fra 2011 til 2015 – kom denne motstanden til uttrykk gjennom sosial opposisjon: den spanske acampada-protesten, Occupy-bevegelsen og til slutt det greske referendumet mot Troikaens intensjonsavtale. Dette markerte forsøket på å stanse den økonomiske utarmingen og nedbrytningen av de sosiale strukturene. Men de protesterende led et nederlag, ettersom de ikke hadde tilgang til de nødvendige konseptuelle og materielle instrumentene. De sosiale bevegelsene var begrenset til fysisk territorium og var maktesløse overfor den økonomiske styringen fra et postnasjonalt, abstrakt domene. Etter krisen i 2008 var samfunnet ute av stand til å motstå den kapitalistiske rovdriften, forhindre ødeleggelsen av offentlige strukturer som skole og helse og å opprettholde forrige generasjoners levestandard. Det tok ikke lang tid før denne impotensen ble forvandlet til bitterhet, hevnlyst og reaksjonær nostalgi for nasjonal suverenitet.

Valget i Italia har fullbyrdet nazifiseringen av EU.

Deretter ble en ny trussel presentert: «den store migrasjonen». Den er et resultat av en svært lang prosess (kolonial rovdrift på menneskelige og økonomiske ressurser, ødeleggelse av miljøet) og en nyere, kortere prosess (den ville krigen Bush-klanen førte i Midtøsten, som landene i EU sluttet seg til, samt de franske krigene mot Libya og Syria, som virkelig satte i gang pandemoniet).

Impotent raseri

EUs krise – hvor valget i Italia etter min mening representerer siste avsnitt – bunner derfor i reaksjonen mot to parallelle deterritorialiseringsprosesser: det mislykkede postnasjonale styret, som har ført til krav om mer suverenitet, og den store migrasjonen, sett som en invasjon av de hvites territorium – utført av ofrene for fortidens hvite invasjoner.

Disse to trådene av impotent raseri har fusjonert og samlet seg i en potent, reaksjonær bevegelse for å kreve tilbake territorium. Den demokratiske og neoliberale opinionen, som ikke klarer å konseptualisere det som foregår, har forsøkt å sammenfatte den doble reaksjonen med ett enkelt ord: populisme. Men dette uttrykket gir ingen mening, ettersom det blander sammen to helt ulike fenomener: den sosiale vegringen mot fornedrelsen, og rasismen som har gjenoppstått i den europeiske ubevisstheten.

En ny trussel ble presentert: «den store migrasjonen».

Den demokratiske og neoliberale opinionen forsvarer en fetisj (demokratiet, som ikke lenger finnes i den postnasjonale politiske virkeligheten) og en besettelse (økonomisk vekst, konkurranse; kort sagt konsentrasjonen av økonomisk makt hos den abstrakte kapitalmaskinen). Men for å forsvare denne fetisjen og besettelsen, blir den voksende reaksjonære bølgen definert på en måte som tilrettelegger for den samme reaksjonære bølgen: populisme er alt som er imot økonomisk utnytting og migrasjon, og deterritorialiseringen som det medfører. Men disse to tendensene er forskjellige, selv om de selvsagt samvirker: Én ting er å forsvare det sosiale liv mot finansens profitt, noe annet er å frykte den store migrasjonen. Sammenblandingen av de to bevegelsene fører til det vi har fremfor oss: en ustoppelig bølge av det som kun kan kalles nasjonalsosialisme.

Historien gjentar seg

Selv om «nazisme» er et ord som ikke skal sies høyt, er like fullt nazismen i fremmarsj i store deler av det europeiske kontinentet. I mangel av en venstreside som evner å motsette seg den økonomiske offensiven, eller en europeisk politikk som klarer å ta arven fra kolonialismen med i regnestykket, er den samme dynamikken som vi så i Tyskland etter Versaillestraktaten nå i ferd med å spre seg over hele Europa.

Vi er vitner til utbyggingen av en gigantisk, rasistisk konsentrasjonsleir.

Uavhengig av hvordan situasjonen i Italia kommer til å utvikle seg de neste månedene, er det tydelig at det eneste som forener alle de politiske kreftene, i Italia så vel som i andre europeiske land, er utestengningen av migranter fra den evinnelige migrantbølgen. For er det én ting vinnerne av valget, Lega og Femstjernersbevegelsen, og taperne av valget, Demokratipartiet (som med Marco Minniti åpenlyst har gitt uttrykk for EUs konstitusjonelle rasisme), er enige om, er det rasistisk utvisning og utryddelse. På dette punktet fremstår faktisk den europeiske fasaden helt samstemt.

Den europeiske nasjon er som andre nasjoner grunnlagt på raseidentitet, og fremmer utryddelse og krig. Dens nye identitet bygger i dag på rasismen til den europeiske befolkningen, og ikke på de nasjonale styresmaktene, som på dette punktet reflekterer viljen til majoriteten. Rasismen og nasjonalismen vi nå er vitne til i Europa er konsekvensen av og motsatsen til en sosial impotens som har akkumulert over de siste ti årene. Valget i Italia har fullbyrdet nazifiseringen av EU, selv om denne virkeligheten ikke kan uttrykkes offentlig. I dag er vi vitne til utbyggingen av en gigantisk konsentrasjonsleir hvor millioner av ikke-hvite blir fanget, torturert, holdt som slaver, utslettet eller til slutt druknet dersom de prøver å rømme. Denne rasistiske utryddelsen er en fremtid som allerede er skrevet av dem som med en enestående forakt for bevis fortsetter å kalle seg Den europeiske union.

Essayet ble også trykket i italienske Alfabeta2 i april 2018.
Oversatt fra italiensk for Ny Tid av Emma Bakkevik.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.