Valg i Italia

Nasjon Europa


Med valgresultatet i Italia i mars som utgangspunkt, beskriver den italienske marxistteoretikeren Franco Berardi de nasjonalistiske og rasistiske strømningene han ser i dagens Europa.

Bernardi er filosof, forfatter og aktivist, bosatt i Italia.
Email: franco@nytid.no
Publisert: 2018-08-01

Den europeiske union (EU) ble unnfanget som et postnasjonalt prosjekt. Det var kun en liten (fascistisk) minoritet av folkeopinionen i Europa som i de påfølgende tiårene refererte til Europa som én nasjon. Det postnasjonale prosjektet har imidlertid raknet, og veket plass for Europas nye identitet som en hvit nasjon.

Valget i Italia i mars markerte et nytt og muligens avgjørende kapittel i oppløsningen av det som en gang var EU, og fremhevet hvordan det post-nasjonale prosjektet nå er blitt forvandlet til en europeisk nasjon i permanent rasekrig. Helt siden Maastricht avtalen har EU fungert som en neoliberalistisk innretning som overfører ressurser fra samfunnet til det økonomiske systemet. 25 år med monetaristisk politikk rettet mot demonteringen av velferdsstaten og nedgradering av trygge arbeidsforhold har gitt en uunngåelig konsekvens: en stadig økende kritikk av det europeiske prosjektet – en kritikk som oftest er basert på nasjonalisme knyttet til det impotente raseriet til dem som lider under den sosiale nedverdigelsen.

Økonomisk utarming

I de fleste europeiske land protesterer befolkningen mot den globaliserte og neo-liberale politikken, og da spesielt mot Fiscal Compact: ileggelsen av en gjeld som bryter ned alt sosialt liv og flytter kapitalen over til banksystemet. I starten – fra 2011 til 2015 – kom denne motstanden til uttrykk gjennom sosial opposisjon: den spanske acampada-protesten, Occupy-bevegelsen og til slutt det greske referendumet mot Troikaens intensjonsavtale. Dette markerte forsøket på å stanse den økonomiske utarmingen og nedbrytningen av de sosiale strukturene. Men de protesterende led et nederlag, ettersom de ikke hadde tilgang til de nødvendige konseptuelle og materielle instrumentene. De sosiale bevegelsene var begrenset til fysisk territorium og var maktesløse overfor den økonomiske styringen fra et postnasjonalt, abstrakt domene. Etter krisen i 2008 var samfunnet ute av stand til å motstå den kapitalistiske rovdriften, forhindre ødeleggelsen av offentlige strukturer som skole og helse og å opprettholde forrige generasjoners levestandard. Det tok ikke lang tid før denne impotensen ble forvandlet til bitterhet, hevnlyst og reaksjonær nostalgi for nasjonal suverenitet.

Valget i Italia har fullbyrdet nazifiseringen av EU.

Deretter ble en ny trussel presentert: «den store migrasjonen». Den er et resultat av en …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal