Narsissisme og resonans

Martin Altmeyer: Auf der Suche nach Resonanz. Wie sich das Seelenleben in der digitalen Moderne verändert. Vandenhoeck & Ruprecht, 2016

Martin Altmeyer er lei av kritikk av sosiale medier og vil omdefinere narsissismebegrepet. Men lykkes han?

FOTO: Joe Flood / Flickr Creative Commons
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

 

Etter striden om rettspsykiaternes diagnoser av Breivik, har termen «narsissistisk personlighetsforstyrrelse» ikke akkurat blitt mer populær. Den betegner en blanding av storhetsfantasier og sadisme. Den andre rettspsykiatriske rapporten slo dette fast:

«Hans grandiositet er godt belyst, ikke minst i hans fantasier om status i en egenkonstruert organisasjon, likeledes ideer om framtidig anerkjennelse, posisjon og beundring. Han ser seg som unik (…). De påklagede handlinger viser klart hvordan han har sett seg berettiget til å handle på egen hånd og på tvers av samfunnets regler og moralske/etiske normer. Hans empatisvikt har vært tydelig, ikke minst ved hans manglende evne til å innta de fornærmedes perspektiv på en ekte måte.»

Men det er et langt skritt fra diagnosen av massemordere til barn som vil ha oppmerksomhet hele tiden og den nye digitale selvutleveringstrenden. Når vi bruker ordet «narsissisme» om alt dette, er det ikke rart det fører til begrepsforvirring.

En «snill» narsissisme? Mange har kritisert den digitale utviklingen for å produsere økende selvopptatthet. Kulturteoretikere som Christopher Lash, Thomas Ziehe og andre snakket om en ny narsissistisk sosialiseringstype allerede på 1970-tallet. Hva ville de da sagt i dag om offentliggjorte dagbøker (blogging), «deling» av opplevelser på Facebook, autofiksjonsromaner og selfier? Den tyske sosialpsykologen Martin Altmeyer har sett seg lei på surmaget kulturkritikk av den digitale kulturen, og har i stedet valgt å omdefinere narsissismebegrepet.

Jeget er sosialt. Altmeyer polemiserer mye mot en driftsteoretisk oppfatning av narsissismen der angivelig intersubjektiviteten tidligere har vært ekskludert. Denne kritikken skal ramme Freud og ortodoks psykoanalyse. Mot denne forståelsen setter Altmeyer et intersubjektivt begrep om personlighetsdannelse: Vi skapes gjennom de reaksjoner eller den «resonans» vi får fra våre omgivelser. Digitale medier bare forsterker og gir nye muligheter til den måten vår personlighet skapes på – gjennom de reaksjoner vi får fra andre. Altmeyer er ikke den eneste som oppfatter Freuds narsissismeteori på denne måten. Dermed blir det en oppgave å gjøre psykoanalysen intersubjektiv og sosial. Men denne polemikken er etter min oppfatning kritikk mot en stråmann. For å fremstille psykoanalysen på denne måten må man på det nærmeste ignorere at Freud beskriver fenomener som projeksjon, introjeksjon, overføring og motoverføring. Disse begrepene prøver å fange inn at psykiske konflikter er konstituert av og fremtrer i psykiske relasjoner. Altmeyer later som om det er en ny oppdagelse at vi skapes i samspill med andre. Og med dette forsøket på å finne opp kruttet på nytt, tror han at han også har skaffet seg et middel til å forsvare sosiale medier og den nye digitale kulturen. Men dette argumentet beror på en feilslutning.

Nettnarsissisme. Og den andre store feilen han gjør, er å ikke se at selv om vi skapes i samspill med andre, så betyr ikke det at vi trenger tilbakemelding på hvem vi er fra sosiale medier hele tiden. Selv om vi er alene, kan vi snakke med oss selv, med andre, tenke på venner og kjente. Det er fullt mulig å være sosial selv om man er offline!

De som klager over økende narsissisme er selv narsissister, mener Altmeyer, de er redde for å miste fortolkningsmonopolet til fordel for demokratiseringen i det digitale rommet. Derfor kommer de med sin surmagede kulturkritikk – de lengter etter en idealisert fortid som aldri har eksistert. Han polemiserer mot folk som Evgeny Morozov (f. 1984), en ledende kritiker av den moderne informasjonskapitalismen, som advarer mot overvåkning og digital imperialisme. Jonathan Franzen nevner også Morozov som inspirasjonskilde for romanen Purity (2015), der linjen fra overvåkningen i det gamle DDR til dagens internett trekkes. Franzen sier i et intervju at nettet er «det største narsissismefremmende instrument som noensinne er skapt». I Tyskland har kjente intellektuelle som Botho Strauss og Hans Magnus Enzensberger annonsert sin tilbaketrekning fra internettet. Slike reaksjoner sier ifølge Altmeyer mer om kulturkritikernes indre demoner enn den medieverden de demoniserer.

Facebook gir et totalprogram for medial selvpresentasjon: Showing! Connecting! Contacting! Sharing! Resonating!

Hva slags sosialt selv? Men om selvet er sosialt, kan det være dette på forskjellig måte. Det er fullt mulig å være sosial uten å være ekshibisjonist. Sosial fleksibilitet kan fort føre til uselvstendighet og trang til å snu kappen med vinden. Spørsmålet Altmeyer ikke drøfter, er hvorvidt sosiale kameleoner befordrer en dynamisk sosialitet over tid. Noe av styrken i demokratiet er jo at det finnes institusjoner som fremmer uenighet. Dette betyr ikke at alle skal være kjerringa mot strømmen, men at flere hoder tenker bedre enn ett – forutsatt at de kommer med ulike perspektiver på den saken som diskuteres. Her gjør Altmeyer det for lett for seg selv når han sier at vårt behov for å være sosialt synlige på nettet er uttrykk for menneskets «sosiale natur». Av den grunn kan så å si kulturkritikken av digitalisering og sosiale medier avvises i utgangspunktet!

Altmeyer godtar at den som ikke er synlig i den digitale verden, i bokstavelig forstand ikke eksisterer lenger. Samtlige områder av samfunnslivet er nå medialisert; sporten, kulturlivet og politikken følger oppmerksomhetsøkonomiens lover. Ja, selv universiteter og statlige institusjoner markedsfører seg selv aktivt på nettet, og synlighet er et imperativ. Facebook gir et totalprogram for medial selvpresentasjon: Showing! Connecting! Contacting! Sharing! Resonating!

En postheroisk tidsalder. Altmeyer støtter seg på Martin Dornes’ bok Gjør kapitalismen oss depressive? Om sjelelig sunnhet og sykdom i moderne samfunn (2016). Denne boken er også et oppgjør med tendenser til svartmaling på venstresiden. Dornes benekter at den globaliserte markedsliberalismen har gjort det vanskeligere: Menneskene er stort sett godt psykisk rustet for forandringene i familie og arbeidsliv. De psykiske belastningene er nå på ingen måte større enn i de 30 første årene etter krigen med «Wirtschaftswunder», som mange i ettertid har en tendens til å idealisere.

Det nye er at menneskene i dag må forme livet sitt selv og har muligheter tidligere generasjoner ikke hadde. Den såkalte postheroiske personligheten er mindre autoritær og mer tilpasningsdyktig. Individet har utviklet en ny sensibilitet og er ikke lenger heroisk fordi det ikke på en bastant måte prøver å virkeliggjøre prosjekter mot den virkelige verdens fordringer. Dette medfører også muligheten for å mislykkes på nye måter som tidligere var fastholdt av tradisjon og rolleforventninger. Dornes sammenlikner før og nå på følgende måte: «Den som tidligere sto ved samlebåndet og lot andre bestemme, utførte det han ble bedt om i en hierarkisk organisasjon og førte yrkeslivet atskilt fra et privatliv med patriarkalsk rollefordeling innen familien. Han slapp også å gjøre seg tanker om ansvar, initiativ, grensene mellom arbeid og privatliv, arbeidsdeling i hjemmet og medbestemmelsesrett for kvinner og barn.»

Altmeyer later som om det er en ny oppdagelse at vi skapes i samspill med andre. Slik tror han at han har fått et middel til å forsvare den nye digitale kulturen.

Der overjeget, tradisjon og autoritet tidligere bestemte individets handlingsmønster, har mer nå blitt overlatt til individet. Freud snakket om at jeget måtte styrkes i forhold til det-ets primitive drifter og begjær («Wo Es war, soll Ich werden»). Altmeyer og Dornes mener at jeget nå må overta en del av de funksjoner overjeget tidligere hadde. Freud sa at jeget ikke var herre i eget hus og at det måtte kjempe mot tre hårde herrer: det-et, overjeget og den ytre verden. Individets frihet og autonomi er relative og labile. Selv om psykoanalytisk inspirerte sosialpsykologer som Dornes og Altmeyer nå mener å kunne konstatere en strukturforvandling av individets psykiske utrustning, har dette forholdet ikke endret seg.

Demokratisering? Digitale medier gjør at flere i prinsippet kan komme til orde, og dette innebærer riktignok en demokratisering. Og mulighetene for informasjonstilgang og utveksling er blitt enorme – et fremskritt som selvsagt også byr på utfordringer. Men det Altmeyer ikke skriver noe om, er at sosiale medier i praksis ikke nødvendigvis fungerer så demokratisk. Enkelte populære meningsdannere på Facebook har tusenvis av «followers», mens andre fremstår som grå mus. De er fornøyde med å følge sine idoler eller førere. I praksis får altså ikke alle like stor oppmerksomhet – hvis det var dét demokratiseringen skulle bestå i. I stedet er det en knallhard kamp om oppmerksomheten, og folk som Altmeyer burde drøftet hvor demokratisk denne førerkultusen på Facebook er. Han konstaterer ganske enkelt at digitaliseringen ikke fører til det Jürgen Habermas kalte «kolonisering av livsverdenen», men at den «forbinder menneskene med hverandre».

Endret forhold mellom generasjonene. Altmeyer går inn i rollen som en gammel 68-er som har tatt parti for den nye tid. Han godter seg åpenlyst når gamle helter fra hans egen generasjon blir stemt ut i dagens tyske realityserier. Altmeyer hevder da også at generasjonshierarkiet er snudd på hodet. Tidligere ga den eldre generasjon motvillig stafettpinnen over til neste generasjon, som alltid måtte tilkjempe seg rollen som voksne. Men mange eldre av i dag synes ikke å identifisere seg med den verden de overlater til de yngre. I stedet er det mange som beklager seg over verdipluralismen, autoritetstapet eller det de kaller overflatiskheten i den moderne, digitale verden. Mange i foreldregenerasjonen prøver å stoppe en utvikling de føler truende, og dette fører til manglende realitetsorientering, ifølge Altmeyer. Dette åpner opp for at ungdomsgenerasjonen får mer makt.

Men nettopp i dette perspektivet er det all grunn til å være mistenksom overfor den gamle radikaleren Altmeyers bekjennelse til den digitale kulturen og informasjonskapitalismen. Det er noe krampaktig over hans tilsynelatende udelte begeistring over at vi nå får anledning til å leve ut våre «resonans»-behov til fulle. Kan hende prøver han å overdøve sine indre demoner fra tidligere generasjoner i Frankfurterskolen som Habermas og Adorno? Uansett kan man forvente at denne indre spenningen i Altmeyers posisjon vil kunne utnyttes kreativt i kommende publikasjoner.

Dette er andre artikkel av Tjønnelands om narsissisme.
Her finner du den første: «Økende konformisme»

---
DEL