Narsissisme og resonans

Martin Altmeyer: Auf der Suche nach Resonanz. Wie sich das Seelenleben in der digitalen Moderne verändert. Vandenhoeck & Ruprecht, 2016

Martin Altmeyer er lei av kritikk av sosiale medier og vil omdefinere narsissismebegrepet. Men lykkes han?

FOTO: Joe Flood / Flickr Creative Commons
Eivind Tjønneland
Tjønneland er idéhistoriker.

Auf der Suche nach Resonanz Wie sich das Seelenleben in der digitalen Moderne verändert

Martin Altmeyer

Vandenhoeck & Ruprecht, 2016

 

Etter striden om rettspsykiaternes diagnoser av Breivik, har termen «narsissistisk personlighetsforstyrrelse» ikke akkurat blitt mer populær. Den betegner en blanding av storhetsfantasier og sadisme. Den andre rettspsykiatriske rapporten slo dette fast:

«Hans grandiositet er godt belyst, ikke minst i hans fantasier om status i en egenkonstruert organisasjon, likeledes ideer om framtidig anerkjennelse, posisjon og beundring. Han ser seg som unik (…). De påklagede handlinger viser klart hvordan han har sett seg berettiget til å handle på egen hånd og på tvers av samfunnets regler og moralske/etiske normer. Hans empatisvikt har vært tydelig, ikke minst ved hans manglende evne til å innta de fornærmedes perspektiv på en ekte måte.»

Men det er et langt skritt fra diagnosen av massemordere til barn som vil ha oppmerksomhet hele tiden og den nye digitale selvutleveringstrenden. Når vi bruker ordet «narsissisme» om alt dette, er det ikke rart det fører til begrepsforvirring.

En «snill» narsissisme? Mange har kritisert den digitale utviklingen for å produsere økende selvopptatthet. Kulturteoretikere som Christopher Lash, Thomas Ziehe og andre snakket om en ny narsissistisk sosialiseringstype allerede på 1970-tallet. Hva ville de da sagt i dag om offentliggjorte dagbøker (blogging), «deling» av opplevelser på Facebook, autofiksjonsromaner og selfier? Den tyske sosialpsykologen Martin Altmeyer har sett seg lei på surmaget kulturkritikk av den digitale kulturen, og har i stedet valgt å omdefinere narsissismebegrepet.

Jeget er sosialt. Altmeyer polemiserer mye mot en driftsteoretisk oppfatning av narsissismen der angivelig intersubjektiviteten tidligere har vært ekskludert. Denne kritikken skal ramme Freud og ortodoks psykoanalyse. Mot denne forståelsen setter Altmeyer et intersubjektivt begrep om personlighetsdannelse: Vi skapes gjennom de reaksjoner eller den «resonans» vi får fra våre omgivelser. Digitale medier bare forsterker og gir nye muligheter til den måten vår personlighet skapes på – gjennom de reaksjoner vi får fra andre. Altmeyer er ikke den eneste som oppfatter Freuds narsissismeteori på denne måten. Dermed blir det en oppgave å gjøre psykoanalysen intersubjektiv og sosial. Men denne polemikken er etter min oppfatning kritikk mot en stråmann. For å fremstille psykoanalysen på denne måten må man på det nærmeste ignorere at Freud beskriver fenomener som projeksjon, introjeksjon, overføring og motoverføring. Disse begrepene prøver å fange inn at psykiske konflikter er konstituert av og fremtrer i psykiske relasjoner. Altmeyer later som om det er en ny oppdagelse at vi skapes i samspill med andre. Og med dette forsøket på å finne opp kruttet på nytt, tror han at han også har skaffet seg et middel til å forsvare sosiale medier og den nye digitale kulturen. Men dette argumentet beror på en feilslutning.

Nettnarsissisme. Og den andre store feilen han gjør, er å ikke se at selv om vi skapes i samspill med andre, så betyr ikke det at vi trenger tilbakemelding på hvem vi er fra sosiale medier hele tiden. Selv om vi er alene, kan vi snakke med oss selv, med andre, tenke på venner og kjente. Det er fullt mulig å være sosial selv om man er offline!

De som klager over økende narsissisme er selv narsissister, mener Altmeyer, de er redde for å miste fortolkningsmonopolet til fordel for demokratiseringen i det digitale rommet. Derfor kommer de med sin surmagede kulturkritikk – de lengter etter en idealisert fortid som aldri har eksistert. Han polemiserer mot folk som Evgeny Morozov (f. 1984), en ledende kritiker av den moderne informasjonskapitalismen, som advarer mot overvåkning og digital imperialisme. Jonathan Franzen nevner også Morozov som inspirasjonskilde for romanen Purity (2015), der linjen fra overvåkningen i det gamle DDR til dagens internett trekkes. Franzen sier i et intervju at nettet er «det største narsissismefremmende instrument som noensinne er skapt». I Tyskland har kjente intellektuelle som Botho Strauss og Hans Magnus Enzensberger annonsert sin tilbaketrekning fra internettet. Slike reaksjoner sier ifølge Altmeyer mer om kulturkritikernes indre demoner enn den medieverden de demoniserer.

Facebook gir et totalprogram for medial selvpresentasjon: Showing! Connecting! Contacting! Sharing! Resonating!

Hva slags sosialt selv? Men om selvet er sosialt, kan det være dette på forskjellig måte. Det er fullt mulig å være sosial uten å være ekshibisjonist. Sosial fleksibilitet kan fort føre til uselvstendighet og trang til å snu kappen med vinden. Spørsmålet Altmeyer ikke drøfter, er hvorvidt sosiale kameleoner befordrer en dynamisk sosialitet over tid. Noe av styrken i demokratiet er jo at det finnes institusjoner som fremmer uenighet. Dette betyr ikke at alle skal være kjerringa mot strømmen, men at flere hoder tenker bedre enn ett – forutsatt at de kommer med ulike perspektiver på den saken som diskuteres. Her gjør Altmeyer det for lett for seg selv når han sier at vårt behov for å være sosialt synlige på nettet er uttrykk for menneskets «sosiale natur». Av den grunn kan så å si kulturkritikken av digitalisering og sosiale medier avvises i utgangspunktet!

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here