Narrene i New Yorks gater

Helen Levitts utstilling viser hvordan livet i New York Citys gater i det nittende århundre kunne være lek og moro – særlig for de minste.
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 03.12.2018

Utstilling: Helen Levitt
Albertina-museet i Wien, Østerrike
Til 27. januar 2019

Helen Levitt

Utstillingen av arbeidene til den amerikanske fotografen Helen Levitt (1913–2009) på Albertina-museet i Wien fremstiller et humoristisk, surrealistisk og lekent kunstnerskap, med bilder knipset på gatene i de fattige nabolagene Harlem og Bronx i New York City. Utstillingen rommer arbeider fra Levitts tid som gatefotograf til dokumentarfilmskaper og løfter henne frem som en pioner innenfor fargefotografi.

På midten av 1930-tallet gikk Levitt til innkjøp av et 35mm Leica-kamera – favoritten til Henri Cartier-Bresson (1908–2004) – og begynte å ta bilder av barnekulturen i gatene på Manhattan. Kunstnerskapet hennes er sterkt påvirket av Cartier-Bresson og surrealismen, der komposisjonene hennes inneholder elementer av gåtefulle og humoristiske tilfeldigheter som fremstår som surrealistiske.

Levitt tok bilder intuitivt mens hun spankulerte nedover gatene i New York. Hun fanget ofte forbipasserende i merkelige positurer, noe som ga kroppene deres et fremmedgjort utseende. Som gutten i barnevognen (New York, 1940), der kroppen til moren, som bøyer seg ned i barnevognen sønnen sitter i, virker fremmedgjort og rar. Bildet får meg til å le, samtidig som det virker mystisk og underlig.

Bouffonesk

Det er slående å se hvor vitale, kreative, oppfinnsomme og lekne barna på den tiden er, sammenliknet med barna i vår tid, som ofte sitter innendørs og «leker» på iPaden. Levitt portretterer barn som leker i høyt gir med det de finner på gatene.

Utstillingen er en politisk kommentarom den teknologiske verdenen vi lever i.

Alt fra bildet med barna som har funnet en ramme å leke med (New York, 1940), til barn som gjenskaper kampscener fra andre verdenskrig med pappgeværer, virker både naivt, kreativt og forstyrrende på samme tid.

Mot slutten av sin 70 år lange karriere uttrykker Levitt en dyp sorg over forandringene i New York-landskapet: «Children used to be outside. Now the streets are empty. People are indoors, looking at television or something.»

Levitt-landskapet, med sine portretter av individer i surrealistiske omstendigheter, minner meg om teatersjangeren bouffon («narren»). Jeg opplever individene som gatens narrer. Hvert eneste menneske i fotografiene hennes representerer arketyper fra forskjellige samfunnsklasser: Vi har den rike kvinnen i pels og med høye hæler – sladrekjerringene som sitter rett utenfor huset – fattiggutten som tigger på gaten – den hjemmeværende arbeiderklassemoren – og så videre.

I den politiske og humoristiske teatersjangeren bouffon ler narrene av publikummet sitt – og ikke omvendt. Menneskene i Levitt-landskapet er som karakterene i et bouffon-teaterstykke, med gaten som scene. Når jeg ser dem stirre smilende inn i kameralinsen, er det akkurat som om de ler av meg og tiden jeg lever i, med krig, rasisme, høyre-ekstremisme, kvinneundertrykkelse, konsumerisme, og den katastrofale klimakrisen som er rett rundt hjørnet.

Gaten som lekeplass

De store og små bouffoneske karakterene bruker gaten som lekeplass. Det er inspirerende å se hvordan de utnytter gatens potensial i leken: Barna gjemmer seg i kriker og kroker, og leker med alt mulig som allerede eksisterer i gaten, som for eksempel de offentlige vannkranene.

For barn er ofte det som ikke er ment som leketøy, mer interessant å leke med enn faktiske leketøy. Den ni måneder gamle datteren min bekrefter denne teorien: Ofte synes hun det er mer interessant å leke med en skje eller en våtserviett enn de dyre og fancy leketøyene jeg har kjøpt til henne. Jeg blir daglig minnet om at det enkle ofte er det beste.

I dette politiske teaterstykket av Levitt fungerer barna som skuespillere og de voksne som statister eller interaktive tilskuere. Det inspirerer, gleder og rører meg. En del av meg ønsker å ta del i leken, men dessverre er disse småsamfunnene som er fanget i fotografiene hennes, forsvunnet fra vår tid. Jeg opplever utstillingen som en politisk kommentar, om den teknologiske verdenen vi lever i, der vi er styrt av mobiltelefonene våre.

Idet jeg ser et utdrag av kortfilmen In the Street (1948) i det siste rommet, tenker jeg at jeg skulle ønske det fantes en tidsmaskin så jeg kunne skru tilbake tiden og heller leve i New York på 1940-tallet. Brått blir tanken min brutt av mobiltelefonen min som ringer.

Gratis prøve
Kommentarer