Nærmere Hamsun

Gåten Knut Hamsun blir ikke løst med Ingar Sletten Kolloens biografi. Kanskje er det fordi den ikke kan løses.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sjelden har vel en norsk biografi vært mer forhåndsomtalt enn Ingar Sletten Kolloens nye biografi om det mest gåtefulle diktergeni vår nasjon har frembrakt. Hamsun. Svermeren har provosert psykiatere, leger og sivilarkitekter til å komme med kraftsalver mot Sletten Kolloen og hans fire manns sterke forskerteam. Felles for disse kritikerne er at de ikke har lest boken. Det må man kunne kalle en svakhet ved deres argumentasjon. Man kan rive seg i håret av all dyneløfting, «psykologisk skjending» og kikkermentalitet, men det hjelper fælt lite hvis man ikke tar opphavsmannen til frustrasjonene på alvor og leser boken hans. De etiske grenser man henviser til er for lengst overtrådt av en medieverden som daglig forer oss med de mest pikante og lyssky affærer fra kjendisverdenen, uten at de har noen som helst relevans for våre egne liv. Vi fristes selvsagt til å gå biografien i sømmene etter litterære kvaliteter. Målt opp mot den gode romanen eller den gode novellen er og forblir biografien en bastardsjanger. Målt opp mot Hamsuns verker er Sletten Kolloens biografier på det beste uinteressante. Men det er meningsløst å avfeie en biografi som «åndelig Se og Hør» (jf. legen Per Sunde uttalelser i Aftenposten forrige uke) hvis man selv baserer seg på forenklede avisreferater og sensitive opplysninger som er lekket ut i forkant av utgivelsen.

En liten nasjon med en så markant personlighet som Hamsun har ikke råd til å nekte forskere og biografer å forsøke å trenge inn i mysteriet. Det er ikke gitt at de lykkes eller at vi blir noe klokere. Men når biografen engasjerer et forskerteam bestående av to professorer i psykiatri og to anerkjente Hamsun-forskere i et årelangt forsøk på å fatte essensen av Hamsun, så forventer man selvsagt et seriøst produkt. Og når medier og forlag samtidig blåser opp dette som den største Hamsun-biografien ever – som liksom skal heve seg over alt annet som er skrevet om Hamsuns liv tidligere (Robert Ferguson, Thorkild Hanssen, Øystein Rottem m.fl.), skapes forventninger. Når biografen samtidig har tilgang til alt relevant kildemateriale, Hamsuns privatarkiv, Harald Næss’ massive samling med Hamsun-brev og mer, ja, da kan man ikke bare avfeie det som lettvint uten videre. Og når en personlighetsanalyse av Hamsun (ved psykiater Sigmund Karterud) er en del av prosjektet, så er man straks lutter øre. Puh! Heldigvis tar Sletten Kolloen visse forbehold i avslutningskapitlet «Til leseren», der han blant annet innrømmer at det groveste overtramp er å «redusere verket og skaperprosessen». Enhver biograf bør vite at han beveger seg ut i en hengemyr av mangler, og at han gjør leseren den tjeneste å opplyse om det, er en styrke.

En biograf må ordne stoffet sitt på en eller annen måte. Fragmenter av et liv skal på plass, og puttes inn i en ramme. Ved å bruke årstidssyklusen – vinter, vår, sommer, høst – som rammeverk for Hamsuns liv fram til 1926 (så langt rekker dette første bind og likevel opp mot 500 sider!) forholder han seg til sanne realiteter: Det er gjennom motgang og medgang på livets vei at mennesket blir til. Ikke særlig originalt, altså, men edruelig nok, når man først må finne en ramme. Men i tillegg er jo også den romantiske kunstnerklisjeen om mannen som arbeider seg fram gjennom sult og nød i storbyen for så å sjokkere alle med å begå et storverk, blåst opp. Men, riktig nok: Han kom fra enkle kår, var skreddersønn og bondesønn, nesten uten formell utdannelse, med et digert selvbilde, fast bevisst om at han før eller senere ville slå igjennom. Hans litterære gjennombrudd er en roman som innvarsler en ny livserkjennelse og estetikk, og som tematiserer nettopp kunstnerdrøm og selvoppholdelsesdrift. Det litterære establishment i København og Kristiania får seg en overraskelse. I Sletten Kolloens fremstilling er han «ørnen» som først sliter med å få fart på vingene, men som i svevet høyt der oppe virkelig kan hugge til med sitt skarpe blikk og rette sine klør mot litterære motstandere, forleggere, oversettere, avisredaktører, elskere og ektefeller. Men denne fuglemetaforikken – fra «spurv» til «ørn» – kan også virke noe søkt. I forbindelse med tyske Sult-oversettelser og «Fra det ubevidste Sjæleliv» (som står på trykk i mektige Frankfurter Zeitung 7. og 8.november 1890), skriver Sletten Kolloen: «Ørnen hadde begynt å bygge det som etter hvert skulle bli et mektig rede i Tyskland.» Det gir jo visse assosiasjoner. Det er rimelig å tro at Sletten Kolloens overordnede mål med disse biografiske bindene (bind II forventes utgitt i 2004) er å gi den definitive forklaringen på hvorfor Hamsun tok Hitler og nazistenes parti under annen verdenskrig.

Hamsuns liv er mangslungent og langt. Vi får historiene om Hamsuns Amerika-opphold, foredragsturneer, nervelidelser, om ustoppelige vagabonderinger, om pengesløsing, om Bergljot (første kone), om datteren Victoria, om Marie (andre kone), om nye døtre og sønner, om nyrydding i Hamarøy, om forholdet til Tyskland under første verdenskrig, om Markens grøde og Nobelprisen i litteratur, om skrantende helse og så videre. Den som leter, han finner. Sånn sett har biografen gjort en god jobb. Men det blir fort slitsomt å lese om alle økonomiske, ekteskapelige, familiære forhold som det myldrer av i et langt liv. De færreste vil påstå at det var uten betydning for Hamsuns forfatterskap. Mer interessant blir det når biografen forsøker å beskrive den dikteriske problematikken, forholdet mellom forfatter og verk, som i kapitlet «Gjensyn med speilkabinettet», der den aldrende dikteren (56 år, ennå er det lenge igjen) konfronteres med den yngre. Det er Hamsuns dikteriske begavelse som gjør han så uhyre interessant, og hvorfor ikke vektlegge det? Sletten Kolloen skriver litt, men påfallende lite om selve verkene.

Mediene har fattet sterk interesse for psykiater Sigmund Karteruds bidrag i denne biografien: hans utarbeidelse av personlighetsprofilen til Hamsun. Hamsuns nervøse lidelser preger både ham selv og hans familie, og hans metoder for å møte disse problemene er et stadig tilbakevendende tema. Igjen er det lett å tenke på den romantiske kunstnermyten der personlige traumer og nervøse lidelser er forutsetninger for stor kunst. For Hamsun er problemene av prosaisk og hverdagslig karakter, forsøker gjerne biografien å fortelle oss. Men hva ville Hamsun vært som forfatter uten de nervøse forstyrrelsene? Er det likevel slik at Sletten Kolloen står i fare for å redusere han som forfatter ved å foreta sine nøye analyser i samarbeid med psykiaterne? Lar Hamsuns lesere i dag seg påvirke av avsløringene?

Sletten Kolloens biografi er spekket med detaljer (bare fotnoteapparatet teller nesten tretti sider), og det fins enkelthistorier her som har krutt i seg til å holde debatten om Hamsuns personlighet og kunstneriske storhet gående. Men hvor lang levetid har Sletten Kolloen arbeid som biografisk verk? Boken kan fungere som et oppslagsverk om Hamsun, men den kan fort støve bort i hylla også. Det er et formidabelt arbeid, men formmessig forutsigbart og lite spennende, og det burde vært skåret grundig ned. Dette er altså ikke en roman, men Sletten Kolloen har valgt å blande en episk tredjepersonsfortelling med notoriske saksopplysninger. Men sjangerblandingen skaper problemer: Man forventer å komme dette «han» under huden, men det dreier seg om en avdød person, ikke en fiktiv skikkelse. Man må ty til rekonstruksjoner og rekonstruksjoner hefter det hele tiden så mye ved. Sletten Kolloen skriver jo også avslutningsvis («Til leseren»): «Alt forskningsarbeidet, som hittil har krevd to år og drøye fire årsverk, er kun et middel. Målet har hele tiden vært å skaffe et solid grunnlag for å kunne skrive en beretning om Knut Hamsuns liv, der biografen har tatt i bruk en rekke litterære grep.» Men ingen beretning er fri for fiktive elementer; det berettede filtreres jo gjennom et nytt sinn. Samtidig dynges lag på lag med fakta på bordet. Så hardt at det skviser ut sevjen i den livsberetningen som var målet. De litterære kvalitetene er det sparsomt med. Av type er han flink journalist, fin og Aftenposten-elitistisk, han er sprekkeferdig av kunnskaper om Hamsun. Men teksten mangler en skikkelig nerve, en spenningsoppbygging, spenstige ord og kraftfulle, levende språklige bilder. Dette som gjør at leseren holdes fast fra første til siste side, uten at man går krimromanen en høy gang.

Jeg skal ikke nevne de historiene som lekket ut på forhånd. De har du sikkert lest om i Dagbladet, så du kjenner dem. Og jeg må medgi: Ettersom jeg ikke er kikker, men litterært interessert, er det en lise å gå tilbake til Hamsuns verker og lese dem. Og da går det opp for en at noen definitiv forståelse av gåten Hamsun er det rett og slett ikke mulig å skaffe seg, uansett forskerkompetanse.

---
DEL

Legg igjen et svar