Narkotikapolitikk i høysetet

KRONIKK: Helseminister Jonas Gahr Støres forslag om å gjøre heroinrøyking lovlig, er en etterlengtet reaksjon på at 300 mennesker dør hvert år grunnet heroinoverdose i Norge.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Rusforebygging. Den umiddelbare, nesten refleksive, motstanden fra ledende politikere i kjølvannet av helseminister Jonas Gahr Støres forslag i uka som gikk angående røyking av heroin, er enda et skremmende eksempel på at narkotikapolitikken i Norge har kjørt seg fast, med fatale konsekvenser.

På tross av både nyere forskning og konkrete erfaringer med lignende ordninger i andre europeiske land, som viser at heroinoverdoser er relativt enkelt å forhindre, forblir det en allmenn oppfatning blant nordmenn flest at slike tiltak rundt skadebegrensning handler mer om å gi opp mennesker enn å redde liv.

Politikere, som bør være pliktige til å ta vitenskap og fakta med i beregningen rundt slike avgjørelser, avfeide øyeblikkelig forslaget om å tillate røyking av heroin, som en avsporing av debatten (KrF) og en distraksjon fra hva som er viktig (Høyre), for å nevne noe. Dette er utspill som for det første er fullstendig unyanserte og som for det andre mangler noe form for holdbart, faglig grunnlag.

Videre kan det diskuteres hvor skadelig det har vært og fortsetter å være, at mennesker i maktposisjoner som innebærer en grad av troverdighet, uavbrutt får mulighet til å spre det jeg vil karakterisere som rene løgner på det verste og feilinformering på det beste.

Politikerene bekrefter med dette at deres fremste interesse ligger i å opprettholde majoritetens bilde av et totalt rusfritt samfunn, et bilde som for øvrig opprinnelig har sitt opphav fra politikere med en tvilsom agenda. En skal vente på at alle landets heroinister og øvrige rusmisbrukere skal føle seg presset til å slutte på eget initiativ, og å motivere dem til dette ved å straffe, nedverdige, moralisere og stigmatisere.

En slik holdning spriker langt fra Norges framgangsmåte rundt andre utfordringer i samfunnet, hvor vi ofte har vært ansett som et foregangsland ved å forholde oss til disse på en innovativ og vitenskapsbasert måte som vi vet gir resultater.

I slike tilfeller har vi, ikke overraskende, ofte oppnådd særdeles gode resultater.

Dette understreker at det ligger andre faktorer bak vår tilbakeholdenhet på dette området og at det er et stort behov for en bevisstgjøring rundt våre egne vrangforestillinger knyttet opp mot ruspolitikken.

Det finnes utallige studier og ulike ordninger som bekrefter at skadereduksjon virker, og det er et grusomt paradoks at Norge, som en av de største pådriverne for menneskerettigheter, sitter på informasjon som kan redde hundrevis av unge nordmenn hvert år, uten å ta bruk av den.

Politikernes frykt

Vi ofrer, bevisst nok, menneskeliv for å tviholde på vårt bilde av et slags utopia og denne groteske sannheten gjør det vanskeligere for folk flest å ta et oppgjør med vår feilslåtte politikk, da det samtidig vil være en anerkjennelse av at vi har sviktet mange som vi kunne ha reddet, Utøya-tragedien ganger fire, for å være mer nøyaktig.

Politikerne frykter nok nå at en slik snuoperasjon vil true med å svekke folkets tillit til staten.

En annen påfallende vrangforestilling blant dagens politikere, og den påfølgende majoriteten av befolkningen, er oppfatningen av at forkjempere for ulik grad av legalisering ønsker å signalisere at narkotika er bra, eller ønsker å gjøre narkotika lettere tilgjengelig.

I media framstilles ofte forkjempere på hver side som rake motsetninger, i en debatt som er gjennomgående svart-hvitt og tilsynelatende fylt av totalt ulike hensikter.

Det er derfor ikke overraskende at det vekker reaksjoner når en anerkjent og kunnskapsrik mann slik som Jonas Gahr Støre går over til «den andre siden.»

Men midt oppi denne «kampen» forsvinner det faktum at til syvende og sist, kjemper begge parter for samme sak. Misforståelsene og bastantheten som har preget denne debatten, har bidratt til å kvele all konstruktiv utvikling, og situasjonen i dag er ganske låst, noe som igjen fører til at fokuset forblir på feil sted.

For dette handler ikke om hvem som har rett, det handler om å gjøre noe vi vet nytter for de svakeste menneskene i samfunnet vårt, fordi er det noe vi nordmenn har til felles, er det vår kollektive oppfatning om at alle mennesker har en verdi.

Flere politikere er nødt til å være innsiktsfulle og modige nok til å se at argumentene om at å handle på de narkomanes premisser er å gi opp, er lite verdt når resultatet blir akkurat dét. Det som burde være allment kjent, og spesielt blant landets nåværende og framtidige ledere, er at et slikt forslag som Støre kommer med, er langt i fra nytt. Faktisk henger vi latterlig langt etter flere andre europeiske land, som allerede har tatt ansvar og satt i gang tiltak som redder liv.

Spørsmålet om å redde liv

Jeg er oppvokst i Oslo, men har bodd de siste årene i Nederland, en av de fremste landene på dette området. Allerede på 70-tallet, da heroin for alvor ble et samfunnsproblem, så politikerene her at hvordan heroinen brukes, i stor grad er med på å avgjøre dødsfall, skadevirkninger og kulturen rundt dopet. De satte derfor tidlig inn tiltak for å hindre overdosedødsfall, spredning av smittsome sykdommer og for å minske rekrutteringen til miljøet.

Dette gjorde de ved å kontrollere det som kunne kontrolleres, framfor å stå på sidelinjen og kun mene noe om disse menneskenes destruktive avgjørelser. Politikerene her tok tidlig stilling til spørsmålet om det er bortkastet å redde et menneske som ikke makter eller ønsker å slutte med heroin.

I dag er det et fåtall av rusavhengige i Nederland som injiserer, og de som gjør det, gjør det i trygge omgivelser, slik at en uheldig avgjørelse ikke skal behøve å dømme dem til døden. For midt i alle ropene om bedre ettervern og flere lavterskeltilbud, som absolutt er viktige faktorer i en helhetlig ruspolitikk, ser mange ut til å glemme at for å motta noen slags form for behandling, må man være i live.

Foruten den fremste og viktigste metoden som kan tilskrives Nederlands suksess på rusfeltet, nemlig å skille mellom tunge rusmidler som heroin og kokain og rekreasjonelle rusmidler som cannabis og alkohol, er regjeringens bevisste fokus på å få alvorlig syke rusavhengige til å gå over til å røyke heroin framfor å injesere den, det tiltaket som kanskje har reddet flest menneskeliv.

Dette har i tillegg skapt en mye høyere grad av verdighet og funksjonalitet hos brukerne, og i kombinasjon med andre tiltak har dette en uvurdeelig effekt på både brukere og samfunnet rundt. Både sprøyterom og tilsvarende rom hvor heroinen kan røykes, har vært til stede i mange år allerede.

Mulighetene er uendelige og om vi legger vekk stoltheten, staheten og frykten som kanskje ligger i bånn, lager vi rom for å utveksle erfaringer og lytte til de som har sittet med fasiten hele veien, nemlig brukerne. De har nemlig det samme målet som alle oss andre, et mål om at de kan få et normalt, verdig liv og være til nytte, framfor å kun være en ødeleggende belastning for familien og en stor utgiftspost for samfunnet.

Store forskjeller

Jeg har aldri sett en eneste sliten narkoman i Amsterdam, hvor jeg bor. Da jeg undersøkte hva dette skyldtes, viste det seg at selv om de finnes, har de et sted å være, enten det er i behandling eller et sted hvor de får mulighet til å gjøre det beste ut av situasjonen sin, for her regnes alle mennesker som en fullverdig samfunnsborger og en potensiell ressurs. Da er det uaktuelt å la dem dø.

Nylige tall viser at Oslo er den byen hvor flest mennesker dør av overdoser, per innbyggertall, i hele verden.

Nyere statistikk fra European Monitoring Center for Drugs and Drug Addiction sammenligner resultatene av de to ulike tilnærmingene til rusavhengighet i Norge og Nederland. I Norge er årlige dødsfall knyttet til narkotika 87 mennesker per 1 million inbyggere, i motsetning til Nederland hvor tallet er 8. I Norge er tallet på antall sprøyter som deles ut hvert år 2,6 millioner, i motsetning til Nederland hvor tallet er 282.700, på tross av et betydelig høyere innbyggertall.

I Norge har hver 3. person per 1000 inbyggere en problematisk bruk av opiatier, mens i Nederland er tallet på 1,6, altså halvparten. I Norge er antallet injiserende rusmisbrukere 3,2 per 1000 innbyggere, i motsetning til i Nederland hvor tallet er 0,2.

Nå er tiden inne for å takke Jonas Gahr Støre for at han som helseminister tar ansvar og prioriterer befolkningens liv, foran en potensiell og kortvarig økt popularitet hos mennesker som ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene av holdningene de beskytter.

Dette kan være starten på at vi som et opplyst, selvstendig og demokratisk samfunn kan stå opp for våre egne og få stadfestet at kampen for å redde liv og kampen mot narkotika ikke er to ulike kamper, men én og samme kamp hvor det ene ikke behøver å utelukke det andre.

Dette kan være starten på hundrevis av sparte liv hver år.Takk Jonas Gahr Støre, for at du har bragt håp til en gruppe som var etterlatt. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 08.03.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL