Næringslivet som u-landenes redning?

Er økt fokus på det private næringslivets rolle i bistanden god utviklingspolitikk? Forsker Benedicte Bull rynker litt på nesa av den nye utviklingsmeldingen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Regjeringen kom nylig med en stortingsmelding hvor strategien for norsk utviklingspolitikk utmeisles. I presentasjonen av utviklingsmeldingen «Felles kamp mot fattigdom» la utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson vekt på å framheve meldingens fokus på menneskerettigheter og at den beveget seg bort fra en veldedighetstankegang. Ny Tid snakket med forsker Benedicte Bull ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM) for å finne ut mer om den delen av strategien som handler om det private næringslivet.

– I utviklingsmeldingen er det mest fokus på små og mellomstore bedrifter, men man glemmer at også disse er avhengige av internasjonale rammebetingelser i større grad enn før. Derfor bør norsk utviklingspolitikk være klarere på hvilke posisjoner Norge skal ha i multilaterale sammenhenger, som i Verdensbanken og WTO, sier Bull.

– I meldingen blir privat sektor den nye redningen for u-land. Dette er et ubalansert syn. Tidligere har land som Norge vært et halmstrå for de i u-landene som har vært kritiske til å satse ensidig på privat sektor. Derfor mister mange u-land nå støttespillere til en alternativ politikk. Utviklingsmeldingen er relativt balansert i synet på privat sektor, men Norges politikk i for eksempel Verdensbanken er mer ensidig i forhold til statens ansvar. Her legger Norge seg nærmere Verdensbanken og USA sin politikk, sier Bull.

Privat sektor er politisk

– Hvilken rolle spiller privat sektor for utvikling?

– Et problem med denne meldingen er at den ikke tar høyde for at støtte til og oppbygning av privat sektor har politisk betydning. For eksempel har land som USA brukt privat sektor som politiske støttespillere mot sosialistisk innflytelse, sier Bull.

Under Reagan brukte USA bistand til å støtte privat næringsliv og markedsorienterte organisasjoner til å svekke allerede utsatte stater. Senere har land som Norge forsøkt å bygge opp staters evne til blant annet skatteinnkrevning og styresettreformer.

– I utviklingsmeldingen legges det vekt på at utviklingsland må «bedre rammevilkårene for næringslivet». Hva betyr det?

– Bedre rammevilkår er veldig mange ting, men på en måte kan man si at Norge allerede har gjort dette i mange år, særlig fordi norsk bistand tradisjonelt har gått til infrastruktur. Men i meldingen er det først og fremst snakk om lovverk, sier Bull.

Utviklingsmeldingen framhever at det bør skje en deregulering og en avbyråkratisering for å bedre vilkårene for private bedrifter i u-land.

– Mye av tankegodset om avbyråkratisering er inspirert av den peruanske økonomen Hernando de Soto. Han mener at det må bli lettere for små bedrifter å registrere seg og at man må deregulere for at små bedrifter skal blomstre, forklarer Bull.

– Jeg mener ikke at et stort byråkrati er et mål i seg selv, men når det i meldingen snakkes om deregulering er det ikke på en nyansert måte. Det finnes reguleringer for å skape konkurranse og regulering av konkurranse, sier hun.

– Samtidig glemmer man at mye av reguleringene i arbeidslivet i de fleste land er et resultat av kompromiss mellom de ulike partene i arbeidslivet. De har vokst fram over tid og er en del av en samfunnskontrakt mellom ulike grupper i samfunnet. En påført deregulering kan skape sosial uro og fjerne grunnlaget for samarbeid mellom ulike grupper.

Bedriftenes samfunnsansvar

– Meldingen nevner viktigheten av bedriftenes samfunnsansvar, er dette god utviklingspolitikk?

– Om det er god utviklingspolitikk vet jeg ikke, det er i alle fall bedre enn om det ikke hadde blitt stilt noen krav til disse selskapene. Man har kanskje sett dette tydeligst i forhold til miljøet. Det er bedre at bedrifter tar et visst ansvar enn at de ikke gjør det. Samtidig er det viktig å huske at såkalt CSR, eller Corporate Social Responsibility, først og fremst omfatter internasjonale selskaper i eksportsektoren, altså at utenlandske bedrifter tar samfunnsansvar i det landet de arbeider i. Kravene er derimot lite rettet mot små og mellomstore bedrifter, som er i fokus i denne meldingen, sier Bull.

– Men innebærer et fokus på CSR å flytte beslutningsprosesser fra politiske myndigheter til næringslivet?

– Ja det kan du si, og sånn sett er ikke dette noe nytt, men noe lignende det vi hadde i Norge for rundt 100 år siden da for eksempel Hydro startet høyskole og drev diverse sosiale tiltak rundt omkring i Norge. Slik var det også i en rekke u-land. Et eksempel er Honduras hvor amerikanske bananselskaper drev skoler og velferdsordninger og tok over styringen av kommunene i den grad at de også fikk deler av de kommunale skattene, forteller Bull. Og fortsetter: – Det er jo nettopp dette man har søkt å komme bort ifra gjennom oppbygningen av velferdsstaten. Det er en farlig utvikling at staten får mindre og mindre å si for folks hverdag. Da blir det mindre viktig for folk å stemme ved valg og delta i politiske prosesser, advarer Bull.

Internasjonale handelsregimer

– Hva ville du gjort annerledes hvis du skulle skrive denne delen av utviklingsmeldingen?

– Jeg ville tatt utgangspunkt i at dette er et kontroversielt tema, og tenkt at Norge må skape seg sin strategi. Sånn som meldingen er nå virker det som om det er stor enighet om alt. Men det skjer store endringer i de internasjonale rammebetingelsene og det er for uklart hvordan Norge skal forholde seg til dette. Nettopp nå som vi har en helhetlig utviklingsmelding istedenfor en bistandsmelding, burde det være rom for dette, sier hun.

– Meldingen legger for lite vekt på internasjonale avtaler i forhold til de rammebetingelsene det er snakk om. For eksempel regulerer mange regionale og internasjonale handelsavtaler ikke bare handel, men også investeringer, sier Bull.

Hun forteller videre at i Latin-Amerika forhandles det nå en rekke avtaler etter mønster av NAFTA (Den Nord amerikanske frihandelsavtalen). Men denne har ikke fått like positiv virkning som mange trodde, og den har skapt store regionale ulikheter, ikke minst i Mexico. Det er særlig de nordlige regionene som har opplevd vekst, og her har Maquiladora-industrien, som er en sammensetningsindustri først og fremst innen tekstil, vært viktig. Problemet er at Mexico nå er i ferd med å bli utkonkurrert av Kina som vertsland for disse bedriftene.

– I tillegg presenteres bedriftene i disse frihandelssonene som de nye utviklingsagentene, samtidig som de kommer dårligst ut når det gjelder å ta samfunnsansvar, særlig i forhold til arbeidsbetingelser og rettigheter. Et annet problem er at NAFTA inneholder en klausul som begrenser statenes mulighet til å innføre for eksempel miljøreguleringer, sier Bull.

– Småbedriftene er i fokus i meldingen, men det er den globale kapitalismen som bestemmer rammevilkårene. Jeg synes derfor meldingen i for stor grad flikker på symptomer heller enn å gå til årsakene, avslutter Benedicte Bull.

---
DEL

Legg igjen et svar