Næringslivet erobrer universitetene

Under dekke av å ville skape et «idemarked» har private kapitalinteresser startet et rent kappløp mot universitetsfag som «tiltrekker seg penger».

Ny Tid

I november 1998 inngikk Berkley-universitetet i California en avtale med det sveitsiske firmaet Novartis. Novartis ga 25 millioner dollar til avdelingen for mikrobiologi (Plant and Microbial Biology). Som motytelse gir det offentlige universitetet Novartis rett til eierskap på mer enn en tredel av oppdagelse som forskerne ved avdelingen for mikrobiologi gjør, inkludert oppdagelse som er finansiert av staten California eller regjeringen i Washington. Novartis får dessuten rett til å forhandle om patenter som måtte komme av forskningen.

Det sveitsiske selskapet får også kontrollen over to plasser i forskningskomiteen av avdelingen, som styrer bevilgningene til forskningsprosjekter.

Avtalen mellom Berkley og Novartis førte til ramaskrik. Mer enn halvparten av undervisningsstaben ved mikrobiologiavdelingen uttrykte bekymring siden både prinsippene om «forskning for offentlig nytte» og om fri utveksling av ideer innen vitenskapsmiljøet ble truet. Tom Hayen, som er senator i staten California, spurte seg om «ikke den bioteknologiske forskningen nå ville bli styrt av interessene til de private selskapene, og om eventuell kritikk av slik praksis ikke ville bli holdt nede.»

Slik er likevel den nye modellen for samarbeid mellom universitetene og privat sektor. Siden «skatterevolten» som ble utløst i California i 1978 med «forslag 13» som frøs eiendomsskatten, har statene bare måttet redusere utdanningsbudsjettene sine. I 1980 ble den såkalte Bayh-Dole-loven vedtatt for å styrke konkurranseevnene til amerikansk industri. Loven er oppkalt etter Bayh og Dole, henholdsvis demokrat og republikaner, og tillot for første gang universitetene å patentere oppfinnelser finansiert av regjeringen. Senere lover har oppmuntret universitetene til å handle med patentene og gitt skattefritak til bedrifter som finansierer universitetsforskning.

Dessuten medførte slutten på den kalde krigen en ny reduksjon i regjeringens tilskudd til forskning. Berkley-universitetet ble tidligere nesten utelukkende finansiert av staten California. De offentlige tilskuddene til universitetet sank så fra 50 prosent av budsjettet i 1987 til 34 prosent i 1999. Alle store investeringer de siste ti årene har skjedd takket være private gaver. For å få bygget sin nye «business school» satte universitetet i gang en frenetisk jakt på penger. Familien Haas (arving etter bukseprodusenten Levi Strauss), som ga det største bidraget, oppnådde å få skolen oppkalt etter seg.

Kommersiell vitenskap

I en tid da det offentlige interesserer seg mindre for universitetene, kan privat finansiering føre til oppbygging av moderne laboratorier og finansiering av avansert forskning.

Samarbeidet gjør det mulig å få en rask kommersialisering av vitenskapelige oppdagelser, for eksempel innen bioteknologi. Folk flest, og selv staten, vil tjene på oppblomstringen av ny teknologi i form av økonomisk vekst, oppdagelser som er nyttig for samfunnet, økning av skatteinntektene og allmennyttige sidevirkninger.

Men alle samtykker ikke i dette. I følge Ronald Collins, direktør for prosjektet for vitenskapelig integritet ved Center for Science and the Public Interest, «mister vitenskapen sin troverdighet»: «Studier under innflytelse og hemmeligholdelse kompromitterer vitenskapens omdømme og dens mål om å søke sannheten». Universitetsprofessorer som er betalt av industrien, arbeider som eksperter for Kongressen og organer som fastsetter regelverk uten å gjøre oppmerksom på det forholdet de har til næringslivet. De vitenskapelige avdelingene ved universitetene binder seg i all hemmelighet til bedriftene. Medisinske fagblader gjør ikke oppmerksom på den interessekonflikten bidragsyterne deres står i.

Robert Reich, som var arbeidsminister under Clintons første presidentperiode, beklaget i sin siste bok virkningen «kommersialiseringens tidsalder» har på undervisningssektoren. Søken etter kunnskap, uegennyttig forskning, og intellektuell nysgjerrighet kommer nå i annen rekke. Universitetsdirektørene ligner mer og mer på forretningsreisende, og de blir bedømt først og fremst etter hvor flinke de er til å få tak i penger. Studentene ved de mest prestisjefylte skolene ser på studiene sine som en investering med muligheter for oppbygging av nettverk og skyhøye lønninger.

Før var det avtalt at gaver ikke måtte knyttes til plikter eller begrensninger hos universitetene. I dag må universitetene tilby gjenytelser når de går ut med tiggerstaven. Logikken i «markedsuniversitetet» medfører at bedriftene ser på de gavene de gir som investeringer: Gratis reklame, ros og anseelse foruten oppdagelser de kan tjene penger på. Og ethvert avtalebrudd blir straffet: Nike har nylig avbrutt sin støtte til tre universiteter (Michigan, Oregon og Brown) under påskudd av at studentene ved disse universitetene hadde kritisert selskapets vandel i den tredje verden, særlig når det gjelder barnearbeid.

Åttedoblet bidrag

Tjue år etter at Bayh-Dole-loven ble vedtatt, har privat sektors bidrag til universitetene blitt åttedoblet, og antallet patenteringer ved universitetene tjuedoblet. Alle fakulteter som driver med forskning har sitt eget «senter for forvaltning av patenter» som arbeider for å maksimere royaltyen på patentene. Flere store etablissementer har opprettet filialer for risikokapital som har som formål å investere i prosjekter med store inntjeningsmuligheter. Og, i en tid da tradisjonell undervisning blir snudd opp ned på av elektroniske undervisning (fjernundervisning osv.), skynder universitetene seg å inngå avtaler med privat sektor.

«det gamle idealet om et «idemarked» (marketplace of ideas) er blitt et grotesk ordspill».

En ny type mennesker har dukket opp på universitetene: professor-forretningsmennene som beholder tilknytning til universitetene for å berike seg raskt. Disse bruker sine beste til å pleie sine private forretninger.Tilknytningen til universitetet gir dem vitenskapelig troverdighet, et sted å trekke seg tilbake til hvis forretningene mislykkes, og framfor alt muligheten til å notere inntektene på egen konto og utgiftene på universitetets (universitetets administrasjon brukes om sekretariat og doktorander og forskere brukes som billig arbeidskraft). Denne framgangsmåten blir sjelden kritisert på tross av at den er svært utbredt. Grunnen er at professor-forretningsmennene ofte også er kjente superstjerne som også universitetene får fordeler av, i det minste indirekte (i form av donasjoner og testamentariske gaver).

Utover disse etiske innvendingene, reiser også markedsuniversitetet spørsmål av politisk karakter. Diskusjonen om offentlige anliggender er mer og mer styrt (vanstyrt) av «ekspertenes» økonomiske interesser. Forskergrupper uten forretningsinteresser fungerer ofte som skuebrød for industrien. For eksempel i rettssaken mot Microsoft der «uavhengige» forskningsinstitutter, som i realiteten var finansiert av datagiganten, produsert en haug med «avhandlinger» med det mål for øye å påvirke både offentligheten og dommerne.

Biter man hånden som fòrer en?

Om det dreier seg om skadevirkningene av røyking, drivhuseffekten eller de positive virkningene av en eller annen medisin, fins det alltid en ekspert som er i stand til å «tolke» tallene slik at de passer dem som har betalt for forskningen.

Et tilfelle kan illustrere hvordan sponsing kan drive forskning ut på skråplanet. Charles Thomas, professor i kriminologi ved Universitetet i Florida, hadde opparbeidet seg en solid anseelse som spesialist i privatisering av fengsler. I alt fra foredrag for senatskommisjoner til lederartikler i pressen, forsvarte han privatisering av fengslene, og forslagene hans ble ofte fulgt, i Florida og ellers. Det ble avslørt at denne utmerkede eksperten ble betalt av de viktigste private fangeanstaltene og at han var aksjonær i flere av dem. Arbeidet som konsulent ga ham i januar 1999 den nette sum av 3 millioner dollar fra Corrections Corporation of America. Etikkommisjonen i Florida foretok en undersøkelse om saken. Kriminologen tilbød seg å betale en bot på…2000 dollar.

På etikk-kurs

De som på universitetene burde ha interessert seg for slike spørsmål har annet å bestille, og viser motvilje mot å bite hånden som fòrer dem. Selv om foringen er sparsommelig. Ved de pedagogiske instituttene aper man frenetisk etter de siste undervisningsmotene.

Innen humanistiske fag er man fordypet i «flerkulturelle teorier» og jakten på «identitet». Og lidenskapen for «dekonstruktivismen» graver grunnlaget bort under vitenskapens uegennyttige søken etter sannhet. Innen sosialfagene ser det ut til at bare kvantifisering, store abstraksjoner og metodedebatter teller. I «business schools» får prinsippet om markedsuniversitetet naturligvis full oppslutning.

Det er derfor først og fremst innen naturvitenskapene og innen medisinfaget – i tidsskrifter som Lancet eller New England Journal og Medicine (NEJM) – at man diskuterer forholdet mellom industri og forskning. En undersøkelse i Los Angeles Times viste at 19 av 40 artikler publisert i New England Journal og Medicine i rubrikken «drug therapy» de siste tre årene var redigert av leger betalt av produsentene av de medisinene de skulle vurdere. Enkelte har derfor understreket at det er omtrent umulig å finne spesialister som er uavhengige av den farmasøytiske industrien. Avtroppende redaktør i NEJM har likevel refset denne omseggripende praksisen.

Vi kan allerede understreke parallellen den interessen for etisk debatt som vi i dag finner i de vitenskapelige miljøene og den «etiske boomen» på handelshøyskolene for en 15 år siden. En professor ved «business school» i Stanford minner om dette: «På begynnelsen av 1980-tallet måtte vi tåle sarkasmen fra kollegene ved andre avdelinger som angrep oss for å bidra til griskheten i Wall Street og for å utdanne gribber og hyener. Det kom til et punkt da vi ikke lenger kunne ignorere denne kritikken. Professorene ved skolen sa da: «La oss laget et etikk-kurs. Det vil stoppe munnen på kritikerne». Så fikk vi reglene om vitenskapsetikk (deontologi) og seminarer og kurs i etikk. Dette hindret ikke forskning av det mest tvilsomme salget, men det garanterer for at vi alle kunne bevare vår gode samvittighet.

Ibrahim Warde er professor ved Berkley universitetet i California. Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt fra fransk av Ole-Jacob Christensen.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.