Når vi dreper

Hva var denne ukas mest sjokkerende nyhet? For å holde oss i løssalgsavisenes hjemlige verden kan mandagens førstesideoppslag i Dagbladet trekkes fram: «Pappa drepte Mark (5) på bursdagen.» Under tittelen beskrives drapet i Odense slik: «Dansk tragedie: – Jeg har med en ekstra bursdagspresang til deg. Det skal ha vært Bjørn Schaaps (37) siste ord […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hva var denne ukas mest sjokkerende nyhet? For å holde oss i løssalgsavisenes hjemlige verden kan mandagens førstesideoppslag i Dagbladet trekkes fram:

«Pappa drepte Mark (5) på bursdagen.»

Under tittelen beskrives drapet i Odense slik: «Dansk tragedie: – Jeg har med en ekstra bursdagspresang til deg. Det skal ha vært Bjørn Schaaps (37) siste ord før han sprengte seg selv og sønnen Mark (5) i lufta.»

Hvordan er det mulig for en dansk offiser å sprenge sin egen femårige sønn i lufta, og det på guttens bursdag, foran øynene på guttens mor og familien? Er det blitt utført en mer bestialsk kriminell handling i Skandinavia det siste tiåret? Neppe, med mulig unntak av Baneheia-drapene.

Likevel: Det mest slående er den manglende eller begrensede omtalen av saken i både norske og danske medier. Bortsett fra det ene salgsoppslaget til Dagbladet på mandag, har det vært tyst om saken i norsk presse.

Etter sommerens omfattende mediedekning av et mulig drap på Rahila Iqbal (23) i Pakistan skulle man tro at det langt mer sjokkerende drapet på Mark (5) i Danmark også kunne vies omtale – for å vise at det ikke bare er «de andre» som dreper. Nå kan et argument for manglende dekning være at drapsmannen i Danmark er kjent, samt at drapet ikke skjedde i Norge, men disse to faktorene var også tilstede ved det mye omtalte drapet på Fadime Sahindal (26) for tre år siden. Både det at Fadime-drapet skjedde i Sverige, og det at det kjapt ble klart at faren sto bak, forhindret ikke en omfattende og langvarig mediedekning i Norge.

Både i Rahila-saken og Fadime-saken har vi sett mange utredninger om hvordan kulturen, religionen og æren skal ha forseglet skjebnen til de to kvinnene.

Men når Mark (5) blir drept, så blir det bare omtalt som en «familietragedie», samtidig som saken først ble kjent tre uker etter drapet «av menneskelige hensyn». Vi får derfor ingen debatter om det er noe feil med den danske eller skandinaviske «kulturen», eller hvilke tiltak som generelt bør vedtas for å stagge frustrerte, skilte nordiske menn.

Den manglende «kulturforklaringen» på det brutale Mark-drapet er nok like greit, men det fordrer i det minste at vi i den norske offentlighet bruker tilsvarende briller når personer med minoritetsbakgrunn begår kriminelle handlinger. En sammenligning av drapet på Mark med det på Fadime, og med det eventuelle drapet på Rahila, vil i tilfelle ikke dansk og skandinvisk «kultur» komme så godt ut av. Både Rahila og Fadime var i konflikt med sine familier før de døde. 5-årige Mark var på sin side ikke i konflikt med noen, før han ble drept av sin egen far.

Det at faren tar sitt eget liv, gjør ikke saken bedre. Tvert imot fratar drapsmannen slik de gjenlevende enhver mulighet til å forstå hvordan det bestialske barnedrapet kunne skje.

Generelt synes det i vår hjemlige skandinaviske andedam å mangle forståelseshorisonter som også kan brukes til å gi innsikt i «de andres» verden. Blant annet derfor kan Ny Tid i dag bringe London-borgeren Soumayya Ghannoushis kommentar om Al-Qaida og misbruket av islam på side 6 og 7. God lesning.

D.H.

---
DEL

Legg igjen et svar