Når svindelen blir grenseløs

Hvert år i november kommer rapporten fra EUs revisjonsrett – det som svarer til vår egen riksrevisjon. Hvert år er innholdet det samme skandaløse; at det ikke er mulig å gjøre rede for hva store deler av EU-budsjettet er brukt til.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Media legger mest vekt på personskandaler og dem som må ta det personlige ansvaret. Men det fører på villspor å legge hovedvekten på personlig svikt og svindel innad i EUs egne organ. Mye tyder på at de egentlige problemene ligger et helt annet sted.

Enklest sagt: Det er EU-institusjonene som vedtar budsjett og regelverk, men det er medlemslandene som forvalter det meste av pengene – og som står for kontrollen.

Lite lønnsom kontroll

Dette kan fort føre til at EU-pengene forvaltes rausere enn penger underlagt nasjonal riksrevisjon, at det ikke kontrolleres alt for grundig og at det ses gjennom fingrene med pengebruk på kanten av regelverket. Det er nå en gang slik at hvis svindel påvises, skal pengene ut av landet og tilbake til Brussel.

Dette fører til at land som kontrollerer grundigere enn andre, får mindre ut av EU-kassa. På utallige måter slår dette ut nettopp i slikt som revisjonsretten slår ned på: At det ikke kan gjøres rede for hvor penger har tatt veien og at urettmessige utbetalinger ikke avdekkes og kreves tilbake.

Hvem skal kontrollere hvem?

På dette punktet som på så mange andre ligger EUs grunnleggende dilemma under: EU er på samme tid dels et samarbeid mellom stater som fortsatt oppfatter seg som suverene – og dels «en stadig tettere union» i form av en overnasjonal stat.

Igjen og igjen støter disse to sidene ved EU mot hverandre. I spørsmålet om svindelkontroll: Skal statene kontrollere EU – eller er det EU som skal kontrollere statene?

EU-statene må velge

Eller sagt med andre ord: Når pengene kommer fra Brussel, blir det både logisk og mest effektivt hvis kontrollen også er underlagt Brussel. Men hvilke EU-land ser for seg at EU på område etter område skal bygge opp egne forvaltningsorgan til fortrengsel for nasjonale, kanskje helt ned på kommunenivå? Og at slike forvaltningsorgan – for å unngå lokal snillisme – helst burde bemannes mest mulig fra andre EU-land?

Likevel tyder alt på at EU-svindelen bare vil øke – i takt med utbyggingen av de overstatlige finansieringsordningene. EU-statene må før eller seinere velge; enten føre støtteordningene tilbake til nasjonalstaten – eller føre kontrollen med ordningene over til EU.

---
DEL

Legg igjen et svar