Når staten ikke river i

Gir du ut bøker på et lite forlag, forblir du ukjent, ivrig og lite anerkjent. Torgeir Bilstad ga faen og fikk statsstøtte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[innkjøpspolitikk] Knut Møller-Lien gleder seg til å lese presseoppslagene. Det er juni 2005, og lanseringsfest for debutromanen Sebastians verden på utestedet La Suite i Oslo. Boka er spekket med strippere, luksusliv, vold og en muskuløs gigolo som svindler og utpresser rike homofile, mens Paperboys, Toralv Maurstad og Lisa Tønne stiller opp som underholdning. Klart det blir pressedekning!

– Pressen var totalt uinteressert, med unntak av en slakt i Tønsberg Blad, forteller Møller-Lien.

Millionfilm

I dag setter NRKs Christian Strand seg på flyet til Bangkok for å starte innspillingen av filmen Sebastians verden. Møller-Lien sitter selv i regi- og manusstolen. Med et budsjett på 20 millioner kroner og skuespillere som Kim Kolstad, Finn Schau og Camilla Malmquist Harket kom omsider presseomslagene. Nå er Sebastians verden trykket i tre opplag, på til sammen 8000 eksemplarer.

– Min bok er kanskje ikke den litterært sett mest velskrevne, men jeg føler at jeg har en historie folk vil høre.

Møller-Lien startet selv Debutanten Forlag for å gi ut romanen. Men er du på jakt etter kunstnerisk anseelse og statlige støttekroner, er dette ikke noe sjakktrekk. I fjor stakk de store og mellomstore forlagene av med over 85 prosent av midlene i Norsk kulturråds innkjøpsordning, der tusen eksemplarer kjøpes inn til bibliotekene.

I Moelv sitter en av de få forfatterne i Norge som i 2005 ga ut en roman på eget forlag – og fikk den innkjøpt av Kulturrådet: 72 år gamle Torgeir Bilstad.

– Jeg sendte den inn på faenskap, og det var en oppmuntring at fagfolk mente boka fortjente å være på bibliotekene. Jeg har gitt ut to diktsamlinger før, og nå håper jeg dette kan gi meg en fot innenfor hos de etablerte forlagene.

Bilstad trykket romanen Før frostnettene i 300 eksemplarer, den er blitt anmeldt i Ringsaker Blad og finnes bare hos lokale bokhandlere. Og siden Bilstad ikke er medlem av Forleggerforeningen, måtte han betale 8000 kroner for at Kulturrådet skulle vurdere boka. Siden han ble innkjøpt, får han pengene igjen.

Evigvarende tomhet

Forfatter Heine T. Bakkeid var ikke like fornøyd da han i et leserbrev i Natt&Dag i høst skrev at «tiden etter at boka kom ut har vært preget av frustrasjon og en evigvarende tomhet som jeg ikke har visst hvordan jeg skulle bli kvitt». Bakkeid ga ut en science fiction-roman for ungdom på vesle Tun Forlag, og brøt dermed de fleste av bransjens uskrevne regler for oppmerksomhet på en gang. Fortsatt er en griseslakt på Barnebokkritikk.no det eneste han kan vise til.

Men Boblejim – Spesialagenten ble innkjøpt av Kulturrådet, og nå samarbeider Bakkeid med Aschehoug om voksenromanen Uten puls.

– Jeg har ingen ambisjoner om å overleve som forfatter bare ved å samle støv på bibliotekene. Jeg skjønner at litteraturen trenger statlig hjelp, men innkjøpsordningen i dag er bare en sovepute for bransjen. Små forlag fungerer som Kommune-Norge. De ansatte går på jobb, gjør det de må gjøre og så kommer lønnssjekken fra staten.

Situasjonen i bokbransjen står i sterk kontrast til platebransjen. Når det gjelder musikk, er det de små selskapene som får gleden av innkjøpsordningen. Rundt 70 prosent av det som blir innkjøpt av det offentlige er utgitt på små selskap. I platebutikken finner man lett kritikerroste plater som ikke kjøpes inn gjennom innkjøpsordningen, og de store selskapene fikk bare karret til seg seks prosent av den offentlige støtten. Pengestrømmen er også en helt annen i bokbransjen. Kulturrådet bruker 33,5 millioner kroner på prosa og lyrikk, og 8,8 millioner kroner på cd-plater.

– Jeg har en følelse av at de som starter små plateselskap leter etter de spesielle talentene mer aktivt, kjenner markedet bedre, tør å satse og har mer å tape. I forlagsbransjen får de små forlagene bare smulene, mens de etablerte kan plukke fra øverste hylle samtidig som de har klippekort til innkjøpsordningen, mener Bakkeid.

Indie-selskap

En av pionerene innen norsk elektronika, Bård Torgersen, debuterte med romanen Alt skal vekk på Oktober i fjor, og med bred bakgrunn fra den smalere siden av musikkbransjen er det naturlig å spørre ham hvorfor det gir så mye mer anseelse å gi ut musikk på små selskap enn bøker på små forlag.

– De store norske forlagene klarer å etablere et inntrykk av at de er indie, fordi de fremdeles tar seg råd til å gi ut forfattere av typen Thure Erik Lund og Ole Robert Sunde, sier Torgersen.

Den dagen innkjøpsordningen ikke lenger er der, får vi se hvor hardcore forlagene er, mener Torgersen. I hvor stor grad de egentlig elsker den smale litteraturen.

– De store internasjonale plateselskapene, derimot, er ikke smarte nok til å koste på seg et kobbel med kredible tapsartister i stallen. Dermed blir det manko på kulturell kapital og hipsterkapital. Og artister, som i alle tilfeller ikke har forhåpninger om å selge enorme mengder, flokker til de små selskapene.

I Kulturrådet tror man den store forskjellen ligger i den redaksjonelle innsatsen.

– Å bygge opp en redaksjonell skjønnlitterær kompetanse tar tid og koster penger. Langsiktig investering fra de største forlagene, som også opp gjennom årene har tjent gode penger på bokklubber og skoleboksalg, har ført til solide redaksjoner som tiltrekker seg forfattere med ambisjoner, sier Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet.

---
DEL

Legg igjen et svar