Når sier jeg ja til EU?

For å få EU-debatten på venstresida inn på et nytt spor, må både ja- og nei-folk stilles overfor utfordringer som de foreløpig ikke har tatt på alvor – mente jeg i forrige Ny Tid. Her er starten på en slik diskusjon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Folk på den radikale nei-sida må for eksempel svare på hvordan EU måtte endres for at de skulle kunne si ja til medlemskap? Mens folk på den radikale ja-sida bør svare på hva de vil inn for å endre i EU dersom Norge blir medlem av EU. La meg starte denne diskusjonen ut fra situasjonen i EUs arbeidsliv.

Langt flere i jobb

Mye i arbeidslivet er likt, men noe er likevel ulikt, mellom EU og Norge. Arbeidsløsheten er lavere i Norge enn i EU, knapt halvparten av EUs.

Men den største forskjellen er at mange flere er i jobb i Norge enn i EU. I 2003 var 75 prosent av alle mellom 15 og 64 år i jobb i Norge. I EU var tallet 64 prosent. Da folkeflertallet i Norge i 1972 sa nei til EU for første gang, hadde 65 prosent av EU-borgerne en jobb, faktisk litt flere enn i dag. I Norge hadde 64 prosent en jobb, altså litt færre enn i EU. Det er etter 1972 at arbeidslivet utvikler seg ulikt i Norge og EU.

Både i Norge og EU blir store grupper skjøvet ut av arbeidslivet som arbeidsuføre og førtidspensjonerte. Men i EU er det langt flere, og da særlig kvinner, som ikke melder seg som arbeidssøkende fordi de har gitt opp ethvert håp om å komme i arbeid.

Det store vendepunktet kom i 1973. Da ble Vest-Europa ramma av ei langvarig stagnasjonskrise, ei krise som i Norge ble møtt med en effektiv motkonjunkturpolitikk som holdt arbeidsløsheten nede. Det skjedde ikke i EU. Samtlige EU-land (unntatt mikrostaten Luxemburg) utvikla en massearbeidsløshet som en må tilbake til 1930-tallet for å finne maken til.

Indre marked og valutaunion

Fra tidlig på 1980-tallet satsa regjering etter regjering på at økt konkurranse på markedene skulle løse problemene. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for #i#»det indre markedet»#i# i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på i på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den politiske styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa og ble i det vesentlige gjennomført i løpet av 6-7 år. Norge gjennomførte mange av de samme lovendringene parallelt med EU – og resten kom da EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.1994.

Med innføringen av valutaunionen (ØMU) førte EU makten over viktige deler av den økonomiske politikken over til EUs sentralbank i Frankfurt. Nasjonale myndigheter kunne ikke lenger bruke rentepolitikk og valutakurspolitikk i kampen mot arbeidsløsheten. Samtidig la den såkalte stabilitetspakten stramme rammer for hvordan statsbudsjettene kunne brukes for å motvirke nedgangstendenser og økende arbeidsløshet.

Konkurransen som lammer EU

:EU-toppmøtet i Lisboa i mars 2000 er framstilt som vendepunktet i kampen mot arbeidsløsheten. Da ble det vedtatt at EU innen 2010 skulle bli verdens mest dynamiske og konkurransedyktige område.

Men dette kappløpet om konkurranseevne fører EU på avveier. Handelen mellom EU-land er halvannen gang så stor som EUs samlede handel med land utafor EU. EU-land konkurrerer fortsatt mer med hverandre enn med land utafor EU. Og det er konkurransen innad i EU som EUs taperland ikke lenger kan mildne og motvirke særlig effektivt med nasjonale tiltak. Det er også konkurransen innad i EU som gjør arbeidslivet i EU stadig tøffere for dem som har minst evne og dårligst helse til å tåle konkurransen.

Det indre markedet må endevendes

Det indre markedet bygger på troen på at en kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten. Tjue år med et stadig mer intenst indre marked og stadig økende konkurranse har ikke fått arbeidsløsheten ned. Kampen mot arbeidsløsheten må derfor føres på andre måter enn ved å la de mest sårbare blant oss konkurrere seg i mellom om hvem som skal først ut av arbeidslivet.

Hele grunnlaget for det indre markedet må derfor endevendes. Det er bare folk med god helse i sin beste alder som tåler den konkurransen som er sluppet løs i europeisk arbeidsliv. Og de tåler den bare inntil kropp og/eller sjel sier stopp – lenge før normal pensjonsalder. Dette er dyrt, både for den enkelte, for familien og for samfunnet. Meningsløst dyrt.

Hvert liberaliseringsdirektiv under lupa

I prinsippet bør hvert eneste liberaliseringsdirektiv vedtatt etter 1985 saumfares: Er gevinsten ved økt konkurranse verdt ulempene ved mer utrygghet i jobben, flere belastninger på den enkelte og unødvendig hyppige omstillinger i arbeidslivet?

Og hvis et føre-var-prinsipp skal legges til grunn: Skal vi være mer redd for at det er konkurransen som rammes – eller for at mennesker rammes? En helseskade kan være uopprettelig. Mange liberaliseringsvedtak kan også være bortimot uopprettelige i praksis.

Det fins fornuftige og ufornuftige valutaunioner. Ingen har foreslått at norske fylker skal ha hver sin valuta. Det fins argumenter for at grupper av EU-land kunne dra nytte av en felles valuta. Det bør hvert land kunne vurdere fritt. Altså må EU-traktaten endres i den retningen.

Men lar EU seg endre slik?

Å endevende det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres – forsiktig – med kvalifisert flertall i Rådet og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere – og særlig hvis den inngår som del av et større prosjekt for å avliberalisere EU – vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EF-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. Den har til nå oppfatta det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering.

Uansett: Enhver tydelig avliberalisering forutsetter at EU-traktaten endres. Da må samtlige EU-regjeringer være enige om det. Det forutsetter et så grunnleggende skifte i ideologisk perspektiv – i de herskende tanker om en vil – at hvis det er det en vil med medlemskapet i EU, bør en slutte å holde det hemmelig. Da bør en si klart fra at det er målet. Og finne alle de alliansepartnerne som trengs. Det har ingen på den norske ja-sida gjort.

Enstemmighet kreves

Å ta vekk kravet om at alle EU-land er forplikta til å gå inn i valutaunionen, krever også traktatendring. Det samme må til for å endre det styringsmålet som Sentralbanken er gitt. Begge deler er et noe mindre krevende prosjekt enn å endre virkemåten til det indre markedet. Men det krever at alle regjeringene er enige om det. Her hjelper det ikke med noe 50,01-krav – verken blant regjeringene, blant EU-parlamentarikerne eller blant velgerne.

Å endre stabilitetspakten kan gjøres uten enstemmighet. Det kan skje med kvalifisert flertall i Rådet og simpelt flertall i Parlamentet. Den første endringen kom våren 2005. Flere endringer kan tvinge seg fram, men vil fort kunne undergrave hele valutaunionen. (Se her Ny Tid nr. 17/2005)

---
DEL

Legg igjen et svar