Når Putin leker demokrati

Det er åpenbart viktig for president Vladimir Putin å framstå som demokrat i Tsjetsjenia. Hvorfor, kan man bare undre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mens resten av verden fortsatt hadde sommerferie, holdt direktøren for russiske VTsIOM en pressekonferanse i Moskva. Der fortalte han hvordan Kreml går frem for å kneble informasjon som ikke faller i smak.

Hva er VTsIOM? Det er et meningsmålingsinstitutt med stor kredibilitet i den vestlige verden. Som en av de siste institusjonene fra demokratiets «glansdager» under Boris Jeltsin, er det fristilt fra statlig styring og opererer utelukkende på faglige kriterier.

Slik kan man jo ikke ha det, spesielt siden VTsIOM er et statlig selskap. Derfor har presidenten og hans team bestemt at instituttet skal privatiseres. En annen ting de har bestemt, er at direktør Jurij Levada – han som holdt pressekonferansen – bør gå av for aldersgrensen.

Nedriggingen av VTsIOM, for slik blir det oppfattet, følger samme mønster som da Vladimir Putin la ned det uavhengige medie-selskapet NTV for to år siden. Han har nemlig skjønt at man ikke kan kvitte seg med demokratiets garnityr sånn helt ustraffet. Og som den slu jævel han er, bruker han derfor markedsøkonomiske argumenter for å oppnå det han vil.

NTV gikk under i den frie konkurransen, fordi den likvide situasjonen ga mulighet for et oppkjøp i regi av gasselskapet Gazprom, kontrollert av Putins venner. VTsIOM blir privatisert, samtidig som instituttet får en av regimets unge lakeier som ny leder. Felles for begge, er at de har og hadde et kritisk blikk på Tsjetsjenia-krigen.

Resultatet blir det samme nå. VTsIOM kommer ikke lenger til å legge fram meningsmålinger som viser at Putins parti, Forente Russland, ikke gjør det så strålende. Og det kommer heller ikke til å melde om den skepsis og mistro som fins i det russiske folket til påstanden om at krigen i Tsjetsjenia er «over.»

Et fåtalls terrorister

Vladimir Putin vil ikke høre mer om krigen i Tsjetsjenia. For presidenten og alle hans menn er krigen vunnet. Det gjenstår bare å likvidere et fåtalls terrorister, og så er den saken i boks.

For å bevise at det er slik; at krigen faktisk er over, skal det nå holdes valg. Det er en «exit-strategi» som har mer å gjøre med parlamentsvalgene i Russland seinere i høst enn med situasjonen i Tsjetsjenia.

Når Vladimir Putin stiller sitt eget parti opp foran titalls millioner russere i desember, vil han være i stand til å si: stem på meg. Vi har nå ordnet opp i Tsjetsjenia, fått økonomien på beina og fører en skruppelløs kamp mot terroristene. Vi er det trygge alternativet, og vi har dessuten demonstrert at vi fortsatt teller med på den internasjonale arenaen – det siste som en referanse til Irak.

Enda viktigere blir det neste vår, i mars, når Putin selv skal foran folkets domstol. Alle regner med at den sittende presidenten blir gjenvalgt, men det skader ikke å kvitte seg med den saken som sikret ham seieren for snart fire år siden, men som i tiden etterpå har blitt en eneste stor minus i margen.

Vladimir Putin startet Tsjetsjenia-krigen, runde to, i 1999. Det skjedde tre år etter at russerne måtte trekke seg ut med halen mellom beina etter første runde, som varte fra 1994 til 1996. Den gang led russerne et regelrett militært nederlag, som ikke minst fikk sitt symbolske uttrykk da separatistene gjenerobret den tsjetsjenske hovedstaden Grosnyj våren 1996.

Nederlaget og den påfølgende fredsavtalen var mer enn generalene – og politikerne – kunne takle. De militære ønsket hevn, og Putin var en oppmerksom lytter. I oktober 1999 sendte han soldatene tilbake igjen for å kue den lille republikken, som hadde hatt nerve nok til å erklære seg uavhengig etter Sovjetunionens sammenbrudd. Som i 1994, var det bare snakk om uker før det hele ville ende i seier.

I dag, fire år etter, er det like mange geriljakrigere i Tsjetsjenia som det alltid har vært; to-tre tusen. Offisielt har det blitt drept seks tusen soldater i den siste omgangen. Det er fortsatt færre enn de 15.000 som ofret livet i Afghanistan. Men tallet er høyere hvis man bryter det ned på år.

Den russiske innsatsstyrken i utbryterrepublikken er redusert fra i underkant av ett hundre tusen til 40.000 soldater. Ikke verst likevel, tatt i betraktning av at Tsjetsjenia har omtrent samme flateareal som … Telemark fylke.

Potemkins kulisser

Tsjetsjenia har status som republikk i den russiske føderasjonen. Det betyr – sett med norske øyne – at det er et fylke i Russland, med den forskjell at russiske republikker i hvert fall på papiret har langt større autonomi enn hva administrative områder har her i landet.

De Potemkins kulisser som Putin og hans stab setter opp i denne krigsherjede, voldsutsatte, kriminalitetsbefengte og terrorist-infiltrerte (!) republikken er som følger: I vår var det folkeavstemming om en grunnlov for Tsjetsjenia. Tsjetsjenerne gikk mann av huse for å si ja til denne grunnloven, med et resultat som minte sterkt om det gamle Sovjetunionen: 96 prosents deltakelse og 80 prosent for.

De internasjonale observatørene som befant seg på stedet akkurat da, hadde anledning til å undres. For hadde ikke gatene ligget folketomme den aktuelle dagen?

I Russland er det ikke hvordan man stemmer som er avgjørende, men hvem som teller stemmene, heter det lokalt. Men nok om det. Allerede den gang var det klart at Kreml planla å følge opp folkeavstemmingen med valg på president og parlament. Og sommeren var ikke over før de ulike kandidatene til den lille republikkens øverste verv begynte å melde seg.

Det minte sterkt om en eller annen bok av Agatha Christie. For først var det ti. Så var det fire. Og så var det visst bare en presidentkandidat.

Det var ikke akkurat slik det skjedde. For av alle som lanserte sitt kandidatur, eller som vurderte å gjøre det, var det bare en håndfull som hadde reelle sjanser. To av disse meldte seg aldri på. En trakk seg etter å ha fått en lukrativ post som en av presidentens – Putin, altså – rådgivere. En annen fikk kandidaturet sitt annullert. Og en tredje bare trakk seg.

De to som aldri stilte, var Ruslan Khasbulatov og Bislan Gantamirov – den første pro-tsjetsjensk og den andre pro-russisk, i den grad slike begreper har relevans i det flytende politiske landskapet som utgjør Tsjetsjenia-konflikten. Khasbulatov og Gantamirov har vært to av de mest profilerte politikerne i denne krigen; Gantamirov som del av den russisk-innsatte administrasjonen i Grosnyj og Khasbulatov som refsende stemme overfor et Kreml som nekter å forhandle med den lovlig valgte tsjetsjenske presidenten Aslan Maskhadov.

Ruslan Khasbulatov var for ti år siden deltaker i parlamentsopprøret mot Boris Jeltsin, og ble fengslet for sin rolle i dette. Men han fikk seinere amnesti, og ble sluppet løs. Før 1993 var han talsmann for det russiske parlamentet, og satte med det en ny rekord: aldri har noen etnisk tsjetsjener nådd så høyt opp i det russiske politiske systemet.

Både Khasbulatov og Gantamirov ga istedet sin støtte til en kandidat ved navn Hussein Djabrailov, som driver en hotellkjede i Moskva og som har forbindelser langt inn i hæren og dens etterretningstjeneste GRU. Men Djabrailov tok hintet da russiske styrker plutselig omringet Gantamirovs kontorer i Grosnyj. Allerede samme dag kom den formelle erklæringen om at han ikke lenger var med i racet.

Deretter gikk det raskt. En kandidat nummer to, Aslanbek Aslakhanov – den eneste tsjetsjenske representanten i det russiske underhuset dumaen – byttet en usikker presidentpost i Tsjetsjenia mot en stilling som Vladimir Putins rådgiver. Seks timer seinere fikk en siste kandidat, forretningsmannen Malik Saidullajev, beskjed om at han ikke fikk stille – av «Tsjetsjenias høyesterett!»

Dermed er det bare en kandidat som stiller opp i det tsjetsjenske presidentvalget – og ja, så er det visst et titalls andre som også deltar fordi Kreml ikke ønsker at valget skal framstå som en ren farse. Men det er det jo; en farse, altså. Det blir holdt under oppsyn av den russiske hæren, i en situasjon som bare kan beskrives som unntakstilstand.

Russiske menneskerettighetsgrupper har sagt de ikke vil sende observatører til et valg der motstandsbevegelsen blir nektet å stille. Vestlige valgobservatører vil ventelig lande på det samme standpunktet. Men valget vil gå sin gang. Og vinneren blir … Akhmad Kadyrov.

Forhatt kandidat

Hvem er Akhmad Kadyrov? De fleste er enige om at han er den mest forhatte mannen i Tsjetsjenia. Grunnen til det er enkel; han ble satt inn av russerne for å styre den rebelske republikken for tre år siden, etter at hæren hadde inntatt den tsjetsjenske hovedstaden og drevet den folkevalgte presidenten Aslan Maskhadov på flukt.

Han er derfor en quisling, i alle betydninger av ordet. Men det er en annen grunn til at han er forhatt også. Akhmad Kadyrov har sin egen lille hærstyrke på omlag fem tusen mann som begår overgrep i Tsjetsjenia som ikke står tilbake for det russiske soldater holder på med.

Og det de holder på med, er ikke pent.

I de to krigene på under ti år regner man med at mellom 100.000 og 200.000 mennesker er drept. Hundretusener er drevet på flukt. Mord, målrettede likvidasjoner, trusler, terror, tortur… den undertrykkelsesmekanisme er ikke funnet opp som russerne ikke har brukt i Tsjetsjenia.

I Tsjetsjenia blir folk bare borte. Ingen vet hvor de er blitt av. Uker etter kan de bli funnet, liggende i en grøft langs veien. Kidnapping er også en hyppig brukt metode. Familiene må betale penger for å få tilbake sine kjære – døde eller levende.

Det er en krig som ikke har den samme politiske betydningen som den mellom Israel og Palestina. Men i antall ofre kan Tsjetsjenia vise til et tall som ligger på det hundredobbelte av hva som er tapstallene i Midtøsten.

Samtidig er det et uoversiktlig militært terreng. Den lovlig valgte presidenten, Aslan Maskhadov, leder en motstandsbevegelse som slåss mot den russiske okkupasjonen. På siden av hans styrker har det oppstått mer radikale, fundamentalistiske og – sier de – islamske motstandsgrupper som dels driver geriljakrigføring i Tsjetsjenia, dels sprenger bomber utenfor.

Noen av disse gruppene er infiltrert av arabiske jihadister, uten at det er klart hvilket omfang dette har. I fjor ble en jordansk terrorist-les-geriljaleder ved navn Omar ibn al-Khattab likvidert av russiske styrker inne i Tsjetsjenia. Det ga russerne et påskudd til å erklære at krigen var overtatt av Osama bin Ladens terrorister.

Og en ting skal russerne ha. Det er langt mer terrorisme i den tsjetsjenske motstandskampen nå enn det var tidligere. Men det skyldes ikke at rabiate utlendinger har inntatt republikken i stor skala. Det skyldes at gjenværende familiemedlemmer – tsjetsjenske kvinner og menn – har tatt selvmordsaksjoner i bruk for å ramme den russiske okkupantmakten.

Enhver motstandsbevegelse vil, når den er slått ut militært, ta i bruk andre metoder. Det tsjetsjenske marerittet rammer russiske sivile fordi Kreml i alle år har nektet å forhandle med president Aslan Maskhadov og hans gruppe.

I oktober 2002 inntok en gruppe bevæpnede tsjetsjenere Dubrovka-teateret i Moskva. 160 mennesker døde under stormingen. I desember samme år bombet tsjetsjenske rebeller en bygning i Grosnyj hvor den pro-russiske regjeringen under Kadyrov holdt til. Mer enn 70 mennesker ble drept. I mai i år ble FSB-hovedkvarteret – eks-KGB – i den tsjetsjenske byen Znamenskoje sprengt i lufta. 50 mennesker døde. FSB flyttet hovedkvarteret sitt til Magas i naborepublikken Ingusjetia. Det ble bombet for litt over to uker siden. Minst tre mennesker døde.

I mellomtiden hadde to tsjetsjenske kvinner sprengt seg selv i lufta under en rockekonsert i Moskva. Det skjedde i sommer, etterfulgt av et angrep mot det russiske militærsykehuset i Mozdok, også i Ingusjetia. Men det var i juni at krigen i Tsjetsjenia gikk over i en ny fase, da en tsjetsjensk kvinne sprengte en buss – og seg selv – i nærheten av en militær flyplass i samme Mozdok. Det var første gang en selvmordsbomber aksjonerte utenfor Tsjetsjenias grenser. 17 mennesker døde.

Russerne betaler etter hvert en høy pris for sitt massive nærvær i Tsjetsjenia. Og siden ingen av partene akter å gi seg, vil det bare bli verre.

Har endret karakter

Ser man nærmere på datoene, vil man oppdage at antall selvmords- og bombeaksjoner har økt dramatisk bare de siste månedene. Det henger med andre ord sammen med det kommende valget, som tsjetsjenske separatister gjør sitt beste for å sabotere.

For tsjetsjenerne er det viktig at verden ikke lar seg lure av Putins exit-strategi. For dem er det viktig at verden er oppmerksom på at krigen fortsatt pågår for fullt.

Nå gjør den ikke det. Kampen mot russerne har ikke det samme formatet som i 1996, da tsjetsjenske geriljasoldater kunne erobre tilbake Grosnyj i en klassisk militær operasjon.

Krigen har endret karakter, og det har satt president – eller snarere eks-president – Aslan Maskhadov på sidelinja. I hans plass er det nå den beryktede krigslederen Shamil Basajev som driver krigen framover. Hans strategi er å bombe russiske, militære mål – men ikke sivile, sier han. Han har tatt på seg ansvaret for mange av terroraksjonene, men slett ikke alle. Det blir likevel antatt at han står bak de fleste av dem. Og at han også står bak likvidasjonene av pro-russiske tsjetsjenske kollaboratører.

Tsjetsjenerne slåss også innbyrdes. Antall mord og likvidasjoner – som kommer i tillegg til de rene krigsofrene – kom opp i over 1100 i fjor. Det inkluderer både sivile og folk som på en eller annen måte er knyttet til den russisk-innsatte administrasjonen – politi, byråkrater og religiøse ledere.

Tsjetsjenerne står bak en liten brøkdel av dette. Resten står russiske soldater og offiserer for. I snitt «forsvinner» det to mennesker hver eneste dag i Tsjetsjenia. En rapport fra Human Rights Watch viser at antall forsvunnede personer ikke har sunket, men tvert i mot økt i år. Antall dokumenterte massegraver er oppe i 49. De inneholder restene av 3000 tsjetsjenske sivile.

Oppramsingen kan gjøres uendelig. Men det holder kanskje å slå fast følgende: russerne er i ferd med å fullføre et folkemord i Tsjetsjenia. Det skjer i ly av den internasjonale kampen mot terrorisme, som har gitt Kreml fritt spillerom i den lille republikken. Folkemordet skjer ikke først og fremst ved fysiske likvidasjoner og mord, ei heller ved deportasjoner slik Stalin forsøkte. Tvert imot jager russerne alle tsjetsjenerne som har søkt tilflukt i naborepublikkene tilbake til Tsjetsjenia. Der har de kontroll over dem, og der kan de gjøre hva de vil utenfor internasjonale mediers søkelys.

Problemet for russerne er at de ikke kan tilintetgjøre mange hundre tusen mennesker. I stedet blir de nå «herre i eget hus» med en egen grunnlov og en valgt president. At det ikke endrer virkeligheten på bakken, later ikke til å bekymre Putin. Om det nå er FSB eller innenriksdepartementet som har ansvaret for Tsjetsjenia, så vil 25.000 soldater bli stående i republikken, heter det fra Kreml.

Men der i gården har man jo vunnet krigen like mange ganger som man har varslet tilbaketrekking av styrker. Om 100.000 dårlig trente, rusede soldater ikke har klart å holde tsjetsjenerne i sjakk, hvordan skal så 25.000 dårlig trente, rusede soldater kunne klare det?

Ingen tapt kjærlighet

«Noen» har tydd til ekstreme metoder for å kvitte seg med opposisjonen mot Kadyrov. Flere støttespillere til de opprinnelige kandidatene er likvidert. Andre er kjøpt ut.

Nå er det ikke bevist at Kreml står bak de verste voldsutslagene i valgkampen. Men de har brukt tvilsomme økonomiske og juridiske metoder for å sikre Kadyrov seieren. Det betyr ikke at det er noen tapt kjærlighet i forholdet mellom Kreml og Kadyrov. I Moskva mistenker man at mannen rett og slett bruker russerne for å sikre seg overtaket i den lokale maktkampen i Tsjetsjenia.

Kadyrov har en egen stående styrke, beregnet til fem tusen mann. Han ønsker full kontroll over de lokale oljeressursene, og en klar maktdeling mellom Kreml og Grosnyj. Dette forslaget ble lagt på bordet i juli, men skapte ingen entusiasme hos Putins stab, for å si det forsiktig.

Et annet problem med Kadyrov er at han gjerne vil kvitte seg med sine lokale motstandere, slik han uttalte tidligere i sommer. Det borger ikke godt for de planene Putin har om å presentere Tsjetsjenia, ikke minst i internasjonale fora, som et område hvor krigen er over og normaliteten har inntrådt.

Derfor gikk det til midten av september før Kreml velsignet Kadyrov som sin kandidat til presidentvalget. «Kroningen» skyldes dels at han er den minst dårlige de har, og at Kreml regner med at Kadyrov kan «levere» tsjetsjenske stemmer til presidentvalgene i Russland neste år.

Men Kadyrov er og blir en kollaboratør og forræder i de fleste tsjetsjeneres øyne. De har allerede en president, nemlig Aslan Maskhadov som ble valgt i 1997. Det valget var, i motsetning til dette, så fritt og åpent som man kan få til i Tsjetsjenia. Det er Maskhadov som målbærer drømmen om et fritt og selvstendig Tsjetsjenia, slik hans forgjengere Djokar Dudajev og Zelimkhan Jandarbijev også gjorde.

I 1991 valgte Tsjetsjenia å erklære seg selvstendig. I 1994 kom den første krigen. I 1999 den andre. Som i Palestina, sitter den lovlig valgte presidenten i en eller annen bunkers et eller annet sted. I motsetning til i Midtøsten, er titusener drept, massakrert, brent til døde, skutt, dumpet i massegraver, torturert, likvidert, destruert.

Det er en brutal, endeløs, horribel og langsom ødeleggelse. I Tsjetsjenia vender et helt folk blikket mot himmelen og lurer på når verden skal bry seg om dem.

---
DEL

Legg igjen et svar