Når politikk blir personlig

Hvis en roman noensinne skal kunne kalles en SV-roman, må det være denne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ambisiøst.

Dét er kanskje det første ordet som springer i hu når man skal karakterisere Endre Lund Eriksens roman «Det tar ikke slutt». Boka handler om SV-politikeren Brage Olsen, Stortingets yngste representant, som i mars 1999 stemmer for NATOs inngripen i Jugoslavia, stemmer for bombing, for krig, selv om han egentlig er imot både NATO og krig, selv om han alltid var den som meglet, forsvarte, brøt opp slåsskamper i skolegården, selv om han som sjetteklassing fikk med seg nesten halve klassen, i hvert fall en god del av jentene, på å starte organisasjonen Barn for fred, som han selv hadde hatt ideen til, og som han selv gjennomførte den eneste aksjonen til, en sykkelaksjon med det mål å legge ned militærflyplassen like ved hjemstedet i Bodø.

Men det handler ikke bare om Brage. Det handler om kosovoalbaneren Ismail, som ungdommen Brage og resten av gjengen i SU hjelper i kirkeasyl etter at han har fått avslag på asylsøknaden sin, Ismail som kan fortelle om bunnløs frykt, systematiske arrestasjoner og nådeløs politivold, og senere massevoldtekter, drap, etnisk rensing, massakrer. Og om Alex, uberegnelige, truende Alex, som gjennom barndommen og ungdomstiden så gjerne vil gjøre seg til venns med Brage, selv om Brage ikke helt tør, ikke helt vil, Alex som har norsk mor og serbisk far og som helt sikkert, eller i hvert fall kanskje, nå holder øye med Brage utenfor Stortingskontoret.

Skillet mellom godt og ondt

Samtidig handler det også om oppvekst, dannelse, standpunkt, prinsipper. Om å være redd, redd for det du tror kan skje og redd for det som har skjedd. Redd for det du ikke forstår, og enda mer for det du forstår. Det handler om troen på det gode og det onde. Om hva som skjer når troen blir til tvil. Kan noe som er galt samtidig være rett? Hva skjer når barnets svart-hvite oppfatning av verden må vike for en mer grumsete samfunnsforståelse? Hva har skjedd når man plutselig er enig med dem man alltid har sett på som meningsmotstandere? Kan det forsvares å drepe uskyldige mennesker for å stanse drapene på andre, like uskyldige mennesker? Hvor går skillet mellom offer og overgriper, mellom godt og ondt, mellom sannhet og løgn? Og finnes det situasjoner der det riktige, det moralske, det gode, er å snu seg vekk, senke blikket, se en annen vei?

Endre Lund Eriksens roman reiser viktige spørsmål, uten å gi noen fasit bakerst i boka. Sannheten er sjelden absolutt, verken i den ene eller den andres historie, ei heller i denne romanen som helhet. Lund Eriksen lar det være opp til leseren selv å ta standpunkt. Trolig er det nettopp det han vil; få oss til å gjøre et valg. For så å tvile på det valget vi nettopp har gjort. Romanen kaster oss fra det ene standpunktet til det andre, gir oss igjen og igjen et nytt bilde, en ny versjon, en ny sannhet. Hele tiden knyttet opp mot en virkelig hendelse, en virkelig tid, en virkelig politisk situasjon.

I en tid der norsk litteratur – og politikk, for den saks skyld – har blitt beskyldt for å være navlebeskuende, og bokhandlene oversvømmes av underholdningslitteratur og feelgood-romaner, er Det tar ikke slutt en aldri så liten overraskelse i årets bokhøst. En tvers gjennom politisk roman er sjelden vare i dagens litterære virkelighet. Og her danner ikke de politiske avgjørelsene bare et bakteppe for en personlig fortelling, her er politikken selve drivkraften i historien, det som sparker handlingen i gang og fører den framover, bakover, til siden, og så framover igjen. Utenrikspolitikken blir personlig. Nådeløst personlig, for Ismail, for Alex, for Brage.

Et ambisiøst prosjekt, som sagt. Men Endre Lund Eriksen klarer seg godt. Portrettet av Brage, både som lett paranoid voksen og pliktoppfyllende, moralsk snusfornuftig barn er troverdig, og det muntlige språket bygger opp under både tidsbilde og fortellerstemme. Kronologien springer fram og tilbake, det samme gjør historiene, men det er hele tiden Brage som ser, Brage som tolker. Med barnets, ungdommens eller den voksnes øyne, forståelse og språk.

Skulle man ha noe å utsette på Det tar aldri slutt, må det være at den til tider forsøker å favne litt mye. Her er mange historier, mange personer, mange sprang fram og tilbake i tid, mange sammenhenger som skal gjøres rede for. Samt at boka inneholder litt for mange korrekturfeil til at det kan karakteriseres som et hendelig uhell.

Alle som husker hvor opprivende debatten rundt NATOs bombing av Jugoslavia var i 1999, vil naturligvis ha en spesiell interesse av å lese Endre Lund Eriksens roman. Men like mye er dette en roman som kan anbefales alle stemmeberettigede, ikke minst alle sofavelgerne som oppfatter politikk som uinteressant, uforståelig eller irrelevant. Det tar aldri slutt viser det motsatte: At politikk i aller høyeste grad berører, griper inn, får konsekvenser.

At det i bunn og grunn er et spørsmål om liv og død.

---
DEL

Legg igjen et svar