Når motstanden kriminaliseres

De spektakulære demonstrasjonene mot globaliseringen må ikke få oss til å undervurdere andre former for dypere motstand med utspring i sosiale bevegelser og fagforeninger både i sør og nord, skriver Riccardo Petrella.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Regjeringens hissige motstand mot dem som kritiserer den liberale globaliseringen, er en direkte følge av at denne forkastes stadig sterkere i opinionen. Derfor blir også globaliseringsmotstanderne karakterisert som «genetisk» voldelige. På samme måte som i det tidligere Sovjetunionen, der dissidentene ble sendt til psykiatriske sykehus.

De spektakulære demonstrasjonene mot globaliseringen må ikke få oss til å undervurdere andre former for dypere motstand med utspring i sosiale bevegelser og fagforeninger både i sør og nord: Indiske bønder i kamp mot Monsantos bioprateri, De jordløses forening i Brasil, Verdens kvinnemarsj, kampen mot privatiseringer i Latin-Amerika, mot oppsigelser kommandert av børskursene, eller for arbeidere som er truet av flytting av bedrifter.

I tillegg til disse har vi ikke-statlige organisasjoner som Greenpeace, Amnesty International, Oxfam og Leger uten grenser, og en rekke organisasjoner for rettferdig handel, for etisk finans, for sletting av u-landsgjelden og for skattelegging av finanssepkulasjon.

Helt fram til midten av 1990-tallet utviklet demonstrasjonene mot globaliseringen «etter kapitalistisk oppskrift» seg sjelden til voldelige konflikter mellom demonstrantene og politi. Deretter har møtet mellom demonstranter og politi utviklet seg til et slags tilsynelatende uunngåelig og forutbestemt rituale. Hver gang omformer ordensmakten toppmøtebyene til en sikkerhetssone under kontroll av tusenvis av opprørspoliti. Møtebygningene og områdene rundt blir avstengt i et overdrevet forsøk på å være føre var. I Quebec, og enda mer grotesk i Genova, ble hele byen avstengt.

Men hver gang skjer det man fryktet – eller kanskje ønsket – kamper mellom politi og demonstranter. Og for hver gang blir politiets voldsbruk hardere, særlig var dette tydelig i Praha, Nice, Quebec, Göteborg, Barcelona og Genova der en ble drept og mer enn seks hundre skadet. Vitnesbyrdene om brutalitet mot og til og med mishandling av ikkevoldelige demonstranter som praktiserte sivil ulydighet – alt mens politiet ikke brydde seg om bander av profesjonelle knusere – er særlig urovekkende. Mange representanter for ikke-statlige organisasjoner innrømmer at de har mistet sin «demokratiske jomfrudom», det vil si troen på mulighetene for å arbeide med demokratiske metoder i demokratiske land.

Tid for revansj

Hvorfor denne tilstrammingen fra myndighetene, som fører til en lokal og temporær innskrenking eller oppheving av retten til å demonstrere? Hvordan forklare at aktivister fra tusenvis av organisasjoner fra hele verden, organisasjoner som uttrykker pasifistiske, religiøse, økologiske og etiske idealer og tradisjoner, som kjemper for den tredje verden, for en mer rettferdig verdensorden, for demokrati, for miljø, er blitt «uønsket» i regjeringens øyne, og blir behandlet som ville horder av inntrengere og pøbel?

Jeg tror det finnes to viktige grunner.

Den første er knyttet til anti-globaliseringsbevegelsens suksess: Nedkjemping av Den multilaterale investeringsavtalen i oktober 1998 og fiaskoen for årtusenmøtet til WTO i Seattle i desember 1999. For lederne i de rike landene ble dette to tap med stor symbolverdi fordi de rører ved to av grunnpilarene ved den kapitalistiske globaliseringen; finansens og handelens «friheter». Nederlaget for den multilaterale investeringsavtalen var ekstra smertelig fordi det var resultatet av en regjeringsbeslutning i et av kapitalismens fremste land, Frankrike, som nettopp ble satt under press fra folkelige protester. Sammenbruddet i Seattle var også en utålelig hendelse: Den viste i fullt dagslys at flertallet av regjeringene i de såkalte utviklingslandene delte mye av den kritikken opposisjonen i nord hadde gjort gjeldende mot globaliseringen. Og at det er takket være det som senere er blitt kalt «folket fra Seattle» at disse regjeringene til slutt tok motet til seg og sa nei til å fortsette forhandlingene som de under andre omstendigheter hadde måttet godta.

Amerikanisering av verden

Disse to seirene har på et etisk plan diskreditert den praksis og de prinsipper «kapitalens herrer» står for. På den annen side har de gjort kampen for en «annen globalisering» troverdig. Dette er uakseptabelt for dagens ledere, og er blitt en viktig faktor i deres stadig hardere undertrykkelse av fredlige demonstrasjoner. Når de ikke lenger kan forklare slike demonstrasjoner som «folklore», og ikke vil ta på seg ansvaret for politiets voldsbruk – Genova er et prakteksempel på politiprovokasjoner – og når de av gode grunner ikke kan avvise motstanden mot dagens globalisering som «uvitenskapelig», gjenstår det bare en løsning: å kriminalisere motstanderne. Når de gjør dette, håper de å legitimere egen vold og avlegitimere virksomheten til en stor del av de sosiale bevegelsene og ikke-statlige organisasjonene som de også prøver å bestride representativiteten til.

Den andre grunnen er koblet til et sentralt aspekt ved globaliseringen: At USA er den eneste militære, teknologiske, økonomiske, politiske og kulturelle supermakten. USA er symbolet på dagens verdensomspennende kapitalisme, og bærer med seg en imperialistisk logikk og en verdensorden som gir dem styringen med de forskjellige samfunn i verden.

Motstanden har gjort det tydelig at den globaliseringen vi har sett i siste 20-30 årene først og fremst er et resultat av USAs militære og økonomiske makt, og av de sosioøkonomiske og kulturelle forandringene som USA har forårsaket og som har spredt seg i større og mindre grad til alle land (Kina inkludert). Denne globaliseringen består hovedsaklig av ideologisk, teknologisk, militær og økonomisk amerikanisering av verdenssamfunnet. Det var ikke nødvendig å vente på sammenbruddet i Sovjetunionen for å legge merke til at globaliseringen av markedene, kapitalen, produksjonen, forbruket osv. var et «produkt» av USAs verdensomspennende tilstedeværelse gjennom US Army, US Navy og US Air Force. Denne tilstedeværelsen har lagt ut den røde løperen for globaliseringen av Coca Cola, IBM, Levi’s , Walt Disney, Ford, GM, ITT, McDonald’s og nærmere oss Microsoft, Intel, Cisco, AOL-Time Warner, Citicorp, Wal-Mart og Fidelity.

I en slik kontekst blir enhver anti-globaliseringsdemonstrasjon oppfattet som en motstand mot selve det verdenskapitalistiske systemet av et økende antall av lederne i USA og dets «allierte». Og som motstand mot USA siden USA og dets «allierte» i den grad USA er den regulerende kraften i dette systemet. Dette var også nok til at Pentagon og andre sektorer i USA utviklet og utbredte «teorien» om globaliseringsmotstanderens «genetisk bestemte» voldelig natur. I følge denne teorien er angrepet på dagens verdensorden, dens regler, institusjoner og lovlig valgte regjeringer også et angrep på demokratiet. Disse er derfor nødvendigvis «voldsmenn og kriminelle» motstandere av demokratisk orden, kort sagt «de nye barbarer» i den globale tidsalder.

To planeter

Det er neppe nødvendig å vise hvor absurde og simple slike beskyldninger er. Det som er både bekymringsfullt og viktig er at disse beskyldningene ser ut til å aksepteres av flertallet av de politiske ansvarlige i i-landene og en god del av lederne i u-landene. Dette viser svært tydelig splittelsen som globaliseringen har forsterket mellom verdensmaktens «herrer» og deres vassaller på den ene siden, og de dominerte og ekskluderte på den andre siden. Som om de ikke levde på samme planet. Denne diagnostikken er bekreftet selv i Financial Times, som i sin omtale av de to samtidige verdensforaene (det ene økonomisk og det andre sosialt) skriver at det fins to planeter, den i Davos og den i Porto Alegre – den første for nedadgående og den andre for oppadgående – og at de kan komme til å kollidere.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen

---
DEL

Legg igjen et svar