Når menneskesinnet blør

Sju av ti palestinske barn på Vestbredden er psykisk skadet. Ett botemiddel er kunsteriske uttrykk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vestbredden, Palestina/Israel

(tekst og foto)

Jeg skal til Ramallah. Jeg har nettopp kommet gjennom Qalandya, den store kontrollposten mellom det okkuperte Øst-Jerusalem og den like okkuperte Vestbredden. Her får ingen palestinere fra Vestbredden passere.

På den andre siden står et hav av drosjer, og sjåførene roper om kapp etter kunder. Hver kunde kan bety salt i maten, for arbeidsledigheten her er svært høy; en følge av bombet infrastruktur og bevegelseshemningene muren og alle kontrollpostene skaper.

Jeg forklarer en sjåfør ærendet mitt og blir vist inn i en bil. Da eksploderer kollegaene i raseri, de roper og skriker på arabisk inni bilen. Et øyeblikk ser det ut som om munnhuggeriet skal bikke over i håndgemeng. Omsider kommer jeg meg ut av drosjen, som noen hadde blokkert døra på, og alt roer seg. Her sniker ikke sjåførene ustraffet i køen.

Vingeklippet hverdag

I 2000 startet den andre palestinske intifadaen, opprøret mot den israelske okkupasjonen.

Siden har de psykiske lidelsene blant palestinerne økt kraftig. En studie utført ved universitetet i Tel Aviv i 2002 viste at 70 prosent av palestinske barn på Vestbredden lider av post-traumatiske plager, mens 30 prosent av jødiske barn i bosettingene er rammet.

For noen uker siden trakk Israel seg ut fra Gaza. Dødelige luftangrep fortsetter, men på Vestbredden vokser frustrasjonen og avmakten også i takt med muren og bosettingene. 20 psykologer på Vestbredden jobber med krigstraumer.

Ny Tid drar til Palestinsk Røde Halvmåne, en søsterorganisasjon til Røde Kors. I Ramallah har deres avdeling for psykisk helse på Vestbredden sitt hovedkontor. Her finnes kunnskapen om hvordan okkupasjonen virker på palestinske sinn.

– Skadene er mange, sier psykolog Fathy Flefel, avdelingens leder.

– Angst, søvnløshet, overdreven soving, depresjoner, gatevold og reduserte skoleprestasjoner er noen eksempler. På gatene i Ramallah ser jeg knuget kroppsspråk over alt. Folk tenker bare på okkupasjonen, den gjennomsyrer dagliglivet.

– På hvilken måte?

– Se på byen Qalqylia. Den er omringet av muren, og barneskolen ligger på andre siden. Murens åpningstider er egentlig fra klokka 07.00-08.00, 14.00-15.00 og 17.00-18.00. Iblant må barna vente i timevis. Iblant slipper de ikke gjennom om de er to minutter forsinket. Ransler ransakes, de må av med t-skjorter. Dette er hverdagen. Jeg har sett barneansikter forsteines når soldater har truet dem med geværer, forteller Flefel.

Han gir flere eksempler på komplisert hverdag:

– Mellom Nablus og Ramallah er det 40 kilometer og i blant seks kontrollposter. Selv om jeg åpenlyst kjører i embets medfør, kan reisen ta fire-fem timer. Noen ganger slipper vi ikke gjennom og må tilbringe natten i bilen. Hvordan planlegge ting under slike forhold? Fattigdommen er også en gift. Arbeidsledigheten ligger på rundt 75 prosent, og det svekker foreldrenes omsorgsevne. En far forteller at han går ut før barna står opp om morgenen for å slippe å høre om ting de trenger. Soldatenes fornedrelser undergraver også foreldrenes autoritet. Dette merkes i en kultur hvor familienettverket er viktig.

– Hvordan avhjelper dere dette?

– Blant annet med rådgivning og bevisstgjøring. Vi er raskt på pletten når israelske styrker arresterer, ødelegger og dreper. Vi får folk til å verbalisere følelser, snakke om symptomer, både enkeltvis og i grupper, og vi foreslår måter å takle dette på. Ikke minst er kroppslig bevissthet viktig; å bruke kroppsspråk og lokalisere hvor smerten har satt seg. Vi tror på å frigjøre spenninger med både avslapping og fysisk aktivitet. Med barn bruker vi ofte tegning, maling, teater og andre kunsteriske uttrykk.

Mareritt og sengevæting

Psykolog Iman Ashoor forteller om Ahamd, en syv år gammel gutt fra en vanlig familie. På vei hjem fra skolen så han en israelsk rakett sprenge en boligblokk fem meter unna seg og ungdommer få legemsdeler revet av mens blodet fløt. Ahmad reagerte blant annet med skolevegring, mareritt, søvnløshet og sengevæting, især ved lyd fra skudd og kampfly.

– Først fikk han individuell behandling, sier Ashoor. Rasjonelt og saklig bevisstgjorde vi hva som hadde hendt. Han fikk full forståelse for reaksjonen sin, mens vi øvde på å forbedre det negative. Vi belønnet når sengen var tørr, trøstet når det skar seg. Ahmads symptomer er klassiske. Etter hvert møtte Ahmad en gruppe barn med tilsvarende opplevelser, og der overvant han sin sosiale tilbaketrekning. Vi lar barna blant annet tegne, synge og fortelle historier for å avreagere. Til slutt klarte Ahmad å formidle hendelsen til hele gruppa, forteller Ashoor.

– Hvor vanlig er Ahmads tilfelle?

Veldig vanlig, men skyldfølelsen kan være sterkere når barna er maktesløse vitner til at noen de er knyttet til blir skutt. To ti år gamle gutter havnet i en skuddlinje, og den ene ble truffet i hodet. Den overlevende kameraten reagerte med sterk skyldfølelse, angst, spiseforstyrrelser og konsentrasjonssvikt på skolen. Da fortalte vi historier hvor en som overlevde og sørget over sin døde kamerat, fikk heltestatus.

Kontrollpostenes uavvendelige makt

Avdeling for psykisk helse driver også forebyggende arbeid. Jeg blir invitert med på et teaterstykke for Jerikos skolebarn og deres foresatte. Budskapet skal ruste barna mot overgrep. Prosjektet er økonomisk støttet av UNICEF.

Humøret virker godt blant de flere hundre frammøtte i den store luftige hallen, som er et behageligere oppholdssted enn steikevarmen utendørs her i bunnen av Jordandalen.

Jeriko er en av de få palestinske byene på Vestbredden som ennå ikke har opplevd militære raid. En bondekone forteller meg at barna hennes likevel er redd soldatene. Det styrer familiens hverdag når foreldrene får slippe gjennom kontrollpostene til og fra jorda si. Denne uforutsigbarheten har medført at hun selv har gitt opp å hjelpe mannen sin på jordet.

Teaterstykket er skrevet av universitetslærer i teatervitenskap fra Jenin, Mohammad Abu Aziza. Han framfører det sammen med skuespillerinnen Raya Zeyada.

Forestillingen handler om en fugl som har mistet gullfjæren sin til en fuglefanger. Uten fjæren kan ikke fuglen fly. En jente har mistet moren sin og landet sitt. Hun og fuglen slår sine pjalter sammen for å finne det tapte. Jenta møter fuglefangeren og redder fjæren. Fuglefangeren faller så i et hull, og med gullfjæren på plass kan fuglen hjelpe mannen opp. Han blir så takknemlig at han bestemmer seg for å aldri fange fugl mer. Stykket slutter med at fuglen og fuglefangeren skal hjelpe jenta med å finne landet sitt.

Stykkets hovedbudskap er samarbeid, og at ingen kan leve uten frihet. Barna blir deretter oppfordret til å komme fram og si hvordan de opplevde det. Det viser seg at de fleste barna har assosiert fuglefangeren med soldatene, mens fuglen og jenta vekselsvis er palestinere i israelske fengsler, bønder som har mistet jorda si og flyktninger i flyktningleirene, som det finnes flere av i de fleste palestinske byer.

Forfatteren forklarer at han hadde tenkt på jenta som det palestinske folk, og at han har latt slutten stå åpen fordi han ikke kan gi noen fasit på hvordan det tapte landet skal vinnes tilbake.

Forhåpentligvis har stykket sådd noe i publikum, noe som kan styrke dem i en vanskelig tilværelse.

1

1

---
DEL

Legg igjen et svar