Når jazzforskere samles

Ved jevne mellomrom kommer jazzvitere fra de nordiske landene sammen for å legge fram idéer og resultater omkring nordisk jazzhistorie, generell jazzforskning eller spesielle fenomener knyttet til musikkformen. Møtene startet i Stockholm i 1980, har vært arrangert gjennomsnittlig hvert fjerde år, slik at det var den «7. nordiske jazzforskningskonferanse» som ble holdt i Odense i […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ved jevne mellomrom kommer jazzvitere fra de nordiske landene sammen for å legge fram idéer og resultater omkring nordisk jazzhistorie, generell jazzforskning eller spesielle fenomener knyttet til musikkformen. Møtene startet i Stockholm i 1980, har vært arrangert gjennomsnittlig hvert fjerde år, slik at det var den «7. nordiske jazzforskningskonferanse» som ble holdt i Odense i forrige uke.

Innslagene kan ha høyst forskjellig karakter. Noen kan rapportere om konkret historisk forskning og formidling om land, byer, personer, spillesteder eller institusjoner. Noen kunne ta for seg emner innen musikksosiologi, jazzens posisjon i media og samfunn, holdninger og fordommer, spesifikke musikalske elementer, «jazz og globalisering», «den nordiske tone», «be-bop’ens vei til Danmark» eller «jazzimprovisasjonens kognitive dimensjoner». I det siste temaet, ved danske Ole Kühl, beveget man seg inn på neurobiologiske aspekter i musikkformen…

Komplekst kontra komplisert

Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setereng var en del av den norske delegasjonen og gav en særpreget forelesning. Han er opptatt av å presisere forskjellen mellom det «komplekse» og det «kompliserte». Pyramidale strukturer, som i store organisasjoner, i maktapparat og i symfoniorkestre, er kompliserte. Maskiner er kompliserte. Høyteknologi er komplisert. Elektronisk musikk er komplisert. Derimot er naturen kompleks. Organiske strukturer er komplekse. Naturtonene er komplekse. Og en liten interaktiv jazzgruppe er kompleks.

Samtidig er skrevet musikk reversibel, akkurat som det vi ser, som regel er reversibelt. Det vi hører, er irreversibelt; improvisert musikk er irreversibel, naturen er irreversibel. Ifølge Kvaløy Setereng er naturen som et «stadig improviserende jazzband», en organisk, irreversibel og levende struktur. Når vi ser et mindre jazzband i virksomhet, er interaksjonen, det skapende samspillet, de åpne ører, helt vesentlig og gir rom for det uventete, det feilbare, det organiske og det intuitive.

Nordisk kontra afroamerikansk

Flere konferansedeltakere kom inn på forholdet mellom europeisk og amerikansk jazz, den «nordiske tone» (eksemplifisert ved Jan Garbarek) og eventuelle spesifikke særtrekk i de nordiske land. Noen selvopptatte nordiske musikere har erklært at den amerikanske jazzen er død. En dansk musiker skrev tidligere i år at den lange rekke av amerikanske toppmusikere som har bodd i Danmark, har «været en hemsko», at Norge gikk fri og formådde «at formulere en unik måte at spille jazz på». Den norske bassist og musikkprofessor Bjørn Alterhaug svarte med å sterkt betvile at afroamerikansk jazz er «gått ut på dato».

Om det er en vesentlig forskjell i jazzuttrykk de nordiske land imellom, ble ikke besvart på konferansen. Gir de firekantete bildene av «den stive akademiske svenske», «den joviale urbane danske» eller «den sære ensomme nordmann» pekepinn om forskjellige musikalske ytringer? Det er et faktum at cooljazzen preget svensk jazz fra 50-tallet, særlig uttrykt ved en stilskaper som Lars Gullin, at sentrale danske musikere som Niels-Henning Ørsted Pedersen og Alex Riel var trygt forankret i amerikansk jazztradisjon, og at begrepet «fjelljazz» har vært brukt om norske jazzmusikere helt siden 60-tallet.

I møtet med den revolusjonære afroamerikanske jazzen, med John Coltrane, Cecil Taylor, Ornette Coleman og Eric Dolphy fra tidlig på 60-tallet, var det et faktum at norsk jazz opplevde et plutselig kollaps midt i tiåret, og svensk jazz en mer kontrollert nedgang over noen år fram til 1967, da Stockholms viktigste jazzklubb, «Gyllene Cirkeln» gav opp den jevne virksomheten. Ungdomspublikummet trakk over til Shadows-musikk, twist, shake, Beatles, Rolling Stones og Bob Dylan.

Tilsynelatende slapp Danmark unna denne jazzkrisa. Det er høyst sannsynlig at det skyldtes det tette nærværet av inspirerende afroamerikanske jazzutøvere.

---
DEL

Legg igjen et svar