Når generaler knurrer i krokene

Situasjonen er faktisk ganske alvorlig. Vi er i ferd med å få et forsvar som er fullstendig irrelevant i forhold til de sikkerhetspolitiske oppgaver som skal løses.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge, med sine drøyt fire millioner mennesker, har ansvar for et havområde langt større enn Middelhavet. Vi er nabo med Russland. Grensen mellom Norge og Russland er den grense i verden hvor de økonomiske forskjellene mellom hver side er størst. Vi har mange svært sårbare oljeinstallasjoner, og vi leverer olje og gass til store deler av Europa. I tillegg er norskekysten i ferd med å bli en av verdens viktigste transportveier. Og vi har ansvar for de største og viktigste fiskeresursene i vår del av verden. Alt dette mens vi har forsvarspolitikere, en forsvarssjef og et forsvar som ikke riktig vet hva de skal gjøre.

Ingen har med tyngde og autoritet definert Norges sikkerhetspolitiske situasjon etter at muren falt. Vi virrer rundt uten mål og mening. I mellomtiden gjør vi hva USA vil, fordi vi ikke vet hva vi selv vil. Dermed havner vi på Balkan og i Afghanistan. Og nå skal vi også i følge Krohn Devold i tillegg gudhjelpemeg være med på det amerikanske stjernekrigsprosjektet.

Jeg møter ofte både generaler og politiske motstandere som sier som sant er: Vi har ikke noe forsvar lenger. Men ingen tør si det høyt med unntak av noen få. Flaggkommandør Jacob Børresen er et hederlig unntak.

Jeg forstår hvorfor det er slik. Under den kalde krigen gjaldt det å holde kjeft. Debatt og diskusjon var avvik som førte til mistanke om dårlig nasjonal holdning. Fedrelandssind og militær og sikkerhetspolitisk troverdighet ble målt ut i størrelsen på ukritiske bevilgninger til forsvaret. Den som bød mest, og var mest enig med USA, var best.

Det er alvorlig det som skjer. Noen tror – altfor mange tror – at norsk sikkerhet kan hentes ut av vårt Nato-medlemskap. Andre ser at Nato har utspilt sin historiske rolle og tror de dermed har funnet et nytt argument for norsk medlemskap i EU. Men sikkerhet for Norge skapes ikke ved å melde seg inn i en organisasjon for så å oppføre seg pent slik at de store og sterke kommer og hjelper oss hvis vi trenger det. Det finnes ingen sikkerhet for Norge før vi har definert våre sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi må ha tenkt igjennom hva vi skal bruke forsvaret til. Og når det er gjort, må vi ærlig og åpent se på hvem vi har felles utfordringer med. Og da er det fort gjort å finne ut at det bare handler om Nord-Europa. Å tenke norsk sikkerhet sammen med Spania og Italia, for å nevne to EU-land, er i beste fall tøv. I verste fall er det farlig.

Norsk sårbarhet og dermed norsk sikkerhet er altså spesiell på grunn av følgende

forhold:

  • Vår olje og gass.
  • Våre fiskeriresurser.
  • Norskekysten som transportvei.
  • Vår grense mot et fattig, men mektig land.

Ro og stabilitet rundt de utfordringene jeg har nevnt, er avgjørende for at Norge skal fortsette å fungere som en demokratisk nasjonalstat. Det burde også være en enkel oppgave for norske politiske myndigheter å få resten av Europa til å forstå at vi har mer en nok med å holde orden her hjemme; ikke minst fordi hele Nord-Europa også er avhengige av ro og stabilitet i våre hav- og nærområder.

Det er altså uro og til dels kaos i det norske forsvaret. Vi omorganiserer og moderniserer uten at vi har klart definerte målsettinger for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Mens vi slåss om nye fregatter, mangler fiskerioppsynet elementære resurser. Mens vi slåss om MTBer og sysselsetting, mangler vi enkle investeringer i en kystradarkjede. Mens vi slipper bomber i Afghanistan, forsvinner vår landmilitære kapasitet her hjemme. Og mens nøkkelen til norsk sikkerhet fortsatt ligger i nordområdene, nedlegger vi vårt sentrale militære kommandosenter i Nord-Norge og flytter det til Jåtta ved Stavanger fordi vi tror at det er det NATO vil.

Det er naturligvis politikerne som har ansvaret for situasjonen. Men politikerne kan vanskelig gjøre noe hvis de ikke har dekning hos de fagmilitære. De fagmilitære på sin side slåss for sitt innenfor sine områder. Sjøforsvaret slåss mot hær og luftforsvar. I Sjøforsvaret slåss undervannsbåt, MTB og fregatter om resurser både med og mot hverandre. Mens Orion-fly og havovervåking skal dele penger med jagerfly og Afghanistan. Og om det likevel skulle bli noen penger til overs, skal Kystvakta og Heimevernet slåss om dem. Så sitter vi igjen med rester av et invasjonsforsvar, vi har noen elementer av et okkupasjonsforsvar, vi har litt kystvakt og havovervåking, og vi er i full gang med å bygge opp militære enheter som kan brukes av USA i deres rolle som verdenspoliti. Og alt skjer uten mål og mening.

Fordi vi ikke har definert våre sikkerhetspolitiske utfordringer, blir moderniseringen av forsvaret i stedet en alles kamp mot alle. Omorganisering blir i stedet sanering.

Nå knurres det i krokene. Men ingen med autoritet innad i systemet tør gå åpent ut. Og dermed får det hele fortsette. Lojaliteten til USA sitter så dypt at ingen tør utfordre det som skjer. Derfor er det flere enn Krohn Devold og forsvarssjefen som har ansvar for at vi snart har et forsvar som ingen skjønner vitsen med, og som derfor ingen skattebetaler vil betale for.

Jeg var medlem av Forsvarskommisjonen av 1990. Mitt votum ble i sin tid kraftig kritisert. Men realverdien av det som i dag bevilges til Forsvaret, er mindre enn hva jeg foreslo. Likevel brukes det for mye penger på forsvaret fordi pengene brukes på en meningsløs og skadelig måte.

Jeg skulle ønske at flere kom ut av krokene. Da kunne vi få en konstruktiv og meningsfylt debatt om forsvaret. Noen har begynt. Jeg nevnte Jacob Børresen. Forskningssentret Europaprogrammet har også levert viktige bidrag. Og i Norges Forsvarsforening er det åpning for debatt. Men det er ikke nok. For fortsatt virrer våre forsvarspolitikere rundt uten mål og mening mens det norske luftforsvaret bomber i Afghanistan.

---
DEL

Legg igjen et svar