Når euro-prosjektet knaker

EU-kommisjonen krever at de tyske statsutgiftene kuttes med 50 milliarder kroner neste år – og at den tyske regjeringen redegjør for hvordan det skal skje innen 9. januar. Tilsvarende krav stilles til Frankrike. Begge land varsler sivil ulydighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bakgrunnen er at begge land for tredje år på rad ligger an til å få et underskudd på statsbudsjettet større enn tre prosent av nasjonalproduktet. I år ligger både Tyskland og Frankrike an til å få et underskudd på 4,2 prosent. Regelverket for EUs valutaunion forbyr så store underskudd. Det fastslås i den såkalte «stabilitetspakten» som Tyskland satte som vilkår for å sette i gang EUs pengeunion i 1999.

Det var land som Italia, Spania og Hellas skulle disiplineres. Tyskerne ville ikke risikere å bytte stabile D-mark med en ustabil euro uten troverdighet på internasjonale markeder. Foreløpig holder euroen seg sterk, men det kan skyldes at dollaren faller så sterkt. Budsjettunderskuddene nærmer seg faretruende treprosent-grensa også i fire andre EU-land, Storbritannia, Italia, Nederland og Portugal.

Kommisjon i kattepine

EU-kommisjonen har vært i kattepine i denne saken. Den har tidligere reagert kraftig på langt mindre dramatiske brudd på stabilitetspakten fra Portugal og Irland – og det kreves fra mange hold at store land som Tyskland og Frankrike må behandles like strengt som mindre land.

På den andre side har regjeringene i Tyskland og Frankrike gjort det klart at påbudene fra EU-kommisjonen ikke vil bli fulgt opp. Begge land sliter med haltende økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Det betyr at skatteinngangen svikter og at utgiftene til dagpenger bare øker og øker. I en slik situasjon betyr kutt i offentlige utgifter at problemene forverres – at vekstmulighetene rammes og at arbeidsløsheten øker ytterligere.

Provoserer små EU-land

Konflikten med Tyskland og Frankrike har kasta EU ut i et kaotisk terreng. På forhånd har regjeringene i mange mindre EU-land blitt provosert av det forslaget til forfatning som etter planen skal vedtas på et EU-toppmøte om fire uker.

Dette forslaget innebærer en kraftig forskyvning av makt fra små til store EU-land. Da blir det en ekstra utfordring at Tyskland og Frankrike ikke følger de reglene de sjøl var pådrivere for før valutaunionen kom på plass.

Kritikk fra Nederland

Finansministeren i Nederland, Gerrit Zalm, snakker derfor på vegne av flere kolleger når han går ut med kraftig kritikk av Tyskland og Frankrike. De kan ikke feie til side regler som små land må følge, dersom de vil ha igjennom en forfatning som gir dem mer makt også over slike regelverk. Det er et «fullstendig feil signal» å sende – sier den nederlandske finansministeren.

I Nederland legges det opp til en folkeavstemning om den nye forfatningen. Zalm er redd for at det nå blir vanskeligere å overbevise velgerne om hele «Europa-prosjektet» – og får støtte fra Østerrike og Finland.

Feil signal til nye EU-land

Men det blir et særlig feil signal å sende de ti nye medlemsstatene – hevder den nederlandske finansministeren. For å bli godtatt som medlemmer av EU, har de i årevis slitt med å oppfylle hvert minste vink fra EU. Så opplever de at Tyskland og Frankrike, to av de mest krevende EU-statene, tøyer regelverket slik det passer dem best – og varsler sivil ulydighet dersom EU-flertallet skulle ta regelverket så alvorlig at det blander seg inn i tysk og fransk budsjettpolitikk.

Tøft møte mellom minstrene

Det kan derfor bli et tøft møte 24. november da finansministrene i EU møtes og skal ta standpunkt til forslaget fra EU-kommisjonen. For det er ikke Kommisjonen som har det endelige ordet. Det har finansministrene når de møtes i EUs Ministerråd.

I dette rådet har Tyskland og Frankrike ti stemmer hver. De kan ikke stemme i egen sak, men Italia – også med ti stemmer – har allerede vist stor forståelse for de tyske og franske problemene. Italienerne har sjøl strevd med å holde seg under grensa på tre prosent noen år.

Det trengs ikke mer enn 26 stemmer for å blokkere vedtak i Ministerrådet. Det er derfor slett ikke sikkert at møtet mellom finansministrene 24. november ender med å kreve kutt i tyske og franske budsjettunderskudd.

Tysk-fransk parløp

Dette kan provosere flertallet voldsomt. For det første fordi Portugal og Irland ikke slapp unna like lettvint da de for to år sia var i liknende situasjon. Men også fordi Tyskland og Frankrike i det siste har kjørt et parløp som utfordrer andre EU-land.

  • n Sammen med Belgia og Luxemburg gikk parhestene inn for å opprette et militært hovedkvarter uavhengig av NATO – også om andre EU-land ikke var med på det.
  • n Sammen med Storbritannia forhandla de fram en avtale med Iran om det iranske atomprogrammet – uten noen kontakt med EUs styringsorgan.
  • n Aller mest provoserer det at det utvikler seg en slags privat miniunion mellom den politiske ledelsen i Berlin og Paris forut for viktige EU-møter.

De store overser de små

Det mildner ikke stemningen når andre store EU-land er de eneste som trekkes med i nye tysk-franske initiativ. Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania lanserte nylig en felles kamp mot illegal innvandring. Disse fem statene har 48 av de 87 stemmene i EUs Ministerråd, og kunne opplagt fått stort nok flertall for utspillet sitt der. Men det går nok kjappere når fem snakker sammen enn når femten skal gjøre det.

Blir forslaget til forfatning vedtatt på EU-toppmøtet i desember, vil de samme fem statene ha 66 prosent av stemmene i et Ministerråd med 25 medlemsland – mens de i dagens EU med 15 medlemsland har 55 prosent av stemmene. Denne kraftige forskyvningen av stemmemakt fra små til store land blir ekstra lite fristende for de små når de store ikke en gang tar bryet med å møtes med de små – og når de ikke syns de trenger å følge regler som de små forventes å følge.

VALUTAUNION SOM TVANGSTRØYE

Når den økonomiske veksten avtar og arbeidsløsheten øker, er det bruk for det økonomene kaller en mer «ekspansiv finanspolitikk»: enten bør skattene senkes uten at det kuttes i statsutgiftene – eller så bør statsutgiftene økes uten at skattene økes.

Dette er hovedkravet fra tysk og fransk fagbevegelse i dag. Det er viktigere å stoppe veksten i arbeidsløsheten enn å holde budsjettunderskuddet lavere enn tre prosent. I tillegg må EUs sentralbank pålegges å føre «en ekspansiv pengepolitikk», det vil si sette ned renta.

Det siste er stikk i strid med den jobben sentralbanken er pålagt gjennom EU-traktaten. Der står det at sentralbanken bare har én oppgave: å holde stabile priser. Det betyr at hvis statsbudsjettene er ekspansive og driver prisene i været, skal sentralbanken gjøre det stikk motsatte: sette renta så høyt at prisene ikke stiger med mer enn to prosent i året. Slikt blir det ingen «ekspansiv pengepolitikk» av.

Dømt til å vokte hverandre

EUs 15 finansministre er dømt til å vokte på hverandre: En regjering som kjører mer ekspansivt enn de andre, får i pose og sekk: lav inflasjon «i gave» fra sentralbanken og fra dem som strammer mye, økt vekst og sysselsetting ved å stramme lite sjøl – og likevel samme rente som alle andre.

Noe slikt vil andre land ikke finne seg i. Det er skapt et system der EUs 15 finansministre er nødt til å passe på hverandre. I EUs valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye.

Påbudt fra Brussel

Finansministrene i EU vedtar for eksempel hvert år såkalte «retningslinjer for den økonomiske politikken». De har f.eks. at alle statsbudsjett skal være i balanse seinest i 2004.

Nå tøyer EU-kommisjonen dette vedtaket. Tyskland og Frankrike trenger ikke få budsjettene sine i balanse før i 2005.

Euroen ble lansert som en garanti for økonomisk stabilitet og tryggere vekst. Å møte globale nedgangstider med innstramming, er aldri noen snarvei ut av nedgangen. At innstramningen påbys fra Brussel, gjør den ikke mer populær.

---
DEL

Legg igjen et svar