Når EU er problemet – ikke løsninga

I en global sammenheng knytter EU sammen rike europeiske land som kan bli part i farlige, framtidige konflikter. EU tilbyr ikke noen overnasjonalitet som forener motparter verken når det gjelder krigstrusler, miljøkonflikter eller fattigdomskløften.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter – det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag.

Den mest grunnleggende sikkerhetskonflikten går nord-sør. Den er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. I denne konflikten er EU uttrykk for rike i-lands særinteresser.

Miljøtrusler og global nød

Miljøtruslene er av to slag. På den ene sida har vi truslene mot menneskets liv på kloden i form av globale forurensinger som fører til drivhuseffekt og ozonhull. På den andre sida har vi den stadig bitrere kampen om de knappe ressursene.

Global nød og globale miljøtrusler er tett sammenfiltra. Det viste seg allerede på miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 at global urett og globale miljøtrusler tvang fram samme spørsmål: Hvordan skal denne kloden unngå å revne – som felles klode for oss mennesker?

Sammenhengen mellom nød og miljøtrusler går begge veier: Nøden begrenser den økologiske handlefriheten mens miljøproblemene forsterker den globale uretten.

  • Nød begrenser den økologiske handlefriheten til et minimum fordi klodens fattige ikke særlig lett kan leve annerledes enn de gjør – slik de balanserer på kanten av eksistensminimum. Det er klodens rike som har frihet til å handle.
  • Miljøproblem forsterker nød og ulikhet fordi vi (de rike) bruker handlefriheten til å beskytte oss. Vi prakker giftavfall på u-land, vi plasserer forurensende industri der hvor folk er for avmektige til å protestere, vi krever av indere og kinesere at de ikke skal ta i bruk den type kjøleskap som truer ozonlaget og som vi sjøl har brukt helt til i dag fordi det er den billigste måten å lage kjøleskap på.

Denne sammenfiltringen av nød og miljøtrusler gjør problemene ekstra provoserende – og samtidig forholdet nord-sør til det dominerende spenningsfeltet i verdenspolitikken.

EU et dårlig svar

EU er et dårlig svar på miljø- og fattigdomsutfordringene:

  • EU forsterker miljøproblemene ved å satse på økonomisk vekst gjennom konkurranse og friere vareflyt. Denne vekstøkonomien øker miljøproblemene samtidig som nasjonale miljøtiltak må vike dersom de går på tvers av EUs markedsfriheter og hindrer vareflyten. At EUs form for vekstøkonomi rammer miljøet hardt dokumenteres til overmål i EUs egne miljørapporter.
  • EU løser ikke heller ikke fattigdomsproblemene i andre verdensdeler og bidrar ikke til å minske motsetningene mellom rike og fattige land. EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken og i IMF, det internasjonale valutafondet.

Med front mot fattige land

Her er noen av eksemplene:

  • EU vil ha rett til å opprettholde en landbruksstøtte og et importvern for landbruksvarer som EU gjennom Det internasjonale valutafondet IMF og Verdensbanken forbyr u-land å ha.
  • EU dumper matvarer som utkonkurrerer fattigbønder på tre kontinenter, men setter ofte inn kraftige straffetiltak (anti-dumpingtiltak) hvis import fra fattige land truer arbeidsplasser i EU.
  • EU vil ha en internasjonal investeringsavtale og en avtale om konkurranseregler som gir vestlige storkonsern rettigheter som nasjonale og lokale myndigheter ikke kan gripe inn mot.
  • Som vilkår for å kjøpe mer mat og mer klær fra fattige land, krever EU at de skal åpne markedene sine for alle typer tjenester – fra posttjenester til vannforsyning.
  • EU har forsvart patentrettighetene til egne medisinkonsern mot kravet fra fattige land om å skaffe seg billige medisiner når dødelige epidemier truer.
  • Når fattige land havner i finanskrise, har EU gjennom IMF og Verdensbanken forlangt at slike land setter ned tollsatsene sine, kutter subsidier som alltid er viktigst for den fattige delen av befolkningen, sløyfer all valutakontroll slik at profitt på utenlandske investeringer fritt kan tas ut av landet.

Storkonsern dikterer

En viktig årsak til at EU opptrer så brutalt, er at de tunge konserninteressene har dominerende innflytelse over hvordan EU opptrer i alle slike internasjonale sammenhenger. Dette er grundig dokumentert i boka «Europa A/S» fra forskningssentret Corporate Europe Observatory.

Lite tyder på at denne konserninnflytelsen endrer seg til det bedre: Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt. Det er hovedmønstret for alle stater.

For EU vil det i kritiske situasjoner vil det bli viktig å sikre tilgangen på strategisk viktige ressurser. En økonomisk supermakt vil kunne fristes til bruk av militærmakt langt utafor egne grenser.

Det er sterkt urovekkende at EU og de store EU-statene så sjelden går mot sine egne økonomiske og politiske særinteresser i internasjonale konflikter. Dermed vil de mistenkes for å mele sin egen kake også når de – av og til – hever seg over sine egne umiddelbare interesser.

Småstatsfortrinnet

Som lite land kan Norge sjelden mistenkes for å ivareta snevre nasjonale interesser når våre politikere går aktivt inn for å løse internasjonale konflikter. Men det er viktig å understreke: Så lenge vi ikke kan mistenkes for å gå andres ærend!

Som medlem av EU ville Norge ikke lenger ha den tilliten. Da kunne vi ikke lenger ta initiativ på tvers av den hovedlinja i utenriks- og sikkerhetspolitikken som EU har fastlagt. Da er det EU-politikken vi skal føre ut i livet, både på internasjonale konferanser og i andre sammenhenger.

Dette gjør at stridende parter i en konflikt aldri ville vite når Norge opptrer som nøytral megler uten andre interesser enn å få løst en internasjonal konflikt, og når vi spilte et EU-spill der tunge EU-interesser er involvert. Derfor er det viktig at det fins land i Europa som ikke kan mistenkes for å fremme EU-interesser i slike konflikter, og som derfor kan finne fram til et tillitsfullt samarbeid med partene i konflikten.

---
DEL

Legg igjen et svar