Når EU betaler for å fiske havet tomt

Trålere fra EU fisker havet tomt utafor afrikanske kyster. EU betaler for fiskerettighetene, men ikke for de fiskeressursene som blir borte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EU har en så stor fiskeflåte at den kunne fiske havområdene rundt Vest-Europa tomt for fisk. I Middelhavet og i Nordsjøen er viktige bestander på et historisk lavmål. Presset for å få fiske i fjerne farvann er derfor stort.

EU har i snart et kvart århundre inngått avtaler med afrikanske land om å få fiske på deres fiskebanker. I 2003 kommer EU til å betale 144 millioner euro for avtaler med 16 land i Afrika, Det indiske hav og Stillehavet.

Kostbare avtaler

EU betaler for å få adgang til fiskeressursene, og pengene kommer godt med i slunkne statskasser. Det er likevel kostbare avtaler – for lokalbefolkningen.

Mange steder har EU-båtene bidratt til overfiske, til at bestandene svikter, til at lokale fiskere fortrenges og til at kystbefolkningen ikke får fisk nok. Utafor Vest-Afrika er den utenlandske fiskeflåten seks ganger så stor som på 1960-tallet.

Det er en kjensgjerning at de fiskeriavtalene som EU har inngått, har bidratt til overfiske. UNEP, FNs miljøorganisasjon, fastslår at utenlandske fiskefartøy har en stor del av ansvaret for at afrikanske fiskebestander blir stadig mindre.

Marokko uten EU-fiskere

I 1999 nekta Marokko å fornye avtalen med EU. Det var den desidert største avtalen EU hadde inngått med land i den tredje verden. I 1993-97 sto den for 74 prosent av den samlede fangsten under slike avtaler.

At fiskefartøyene fra EU måtte ut av marokkanske farvann, økte presset på andre afrikanske land. EU krevde for eksempel å øke fangsinnsatsen utafor Senegal med seksti prosent!

I 2001 prøvde tre vestafrikanske land, Mauretania, Senegal og Guninea-Bissau, å presse EU til en bedre avtale. EUs fiskefartøy fikk f.eks. ikke adgang til senegalesiske farvann et halvt år. (www.afrol.com)

Men de tre statene lyktes bare delvis. EU var villig til å betale mer, men ikke til å redusere fangstinnsatsen fra EU-flåten.

Den nye fasaden

Fiskeriavtalene til EU har vært kraftig kritisert både i Afrika og i Europa. EU kan derfor vise til mange flotte vedtak de siste par åra om at denne delen av fiskeripolitikken skal legges om.

Fanfarene omkring omleggingen er som alltid flotte: Det skal tas mer hensyn til lokalbefolkningen, og fisket skal drives økologisk forsvarlig.

I desember 2002 presenterte f.eks. EU-kommisjonen en programerklæring om hvordan fiskeriavtalene skal legges om. (On an Integrated Framework for Fisheries Partnership Agreements with Thord Countries (COM (2002)637)). De nye avtalene skal sikre interessene til fjernfiskeflåten til EU og samtidig sikre et økologisk forsvarlig fiske i avtalepartnerens farvann.

EU inngår ikke lenger «avtaler om adgang til fiskeressurser». Det inngås «partnerskapsavtaler». Men de er bygd over samme lest som de gamle.

Det meste er som før

IEEP, et europeisk miljøinstitutt (Institute for European Environmental Policy) har nylig gitt en vurdering av de fire ferskeste «partnerskapsavtalene», avtalene med Angola, Senegal, Mauritania og Sao Tomé e Principe.

Disse avtalene koster EU 100 millioner euro i året – og sørger for at 500 fiskefartøy fra EU kan fiske utafor kystene til disse statene.

Konklusjonen til IEEP er at de nye avtalene verken er økologisk eller sosialt bærekraftige.

Ingen begrensning på fangsten

Avtalene setter for eksempel ingen begrensninger på hvor mye fisk som kan fiskes. De regulerer bare hvor mange båter som kan delta i fangsten. Det fins bare to unntak, for tunfisk utafor Sao Tomé og reker utafor Angola.

Avtalene forutsetter heller ikke noen overvåking av fiskebestanden – og sier dermed ingen ting om hva som skal skje hvis bestanden svikter innen avtaleperioden.

De nasjonale myndighetene oppmuntres heller ikke til å kreve begrensninger i fisket hvis bestanden avtar. Hvis færre EU-båter deltar i fisket, synker inntektene.

I tillegg er kontrollen lemfeldig. Ulovlig fiske er vanskelig å slå ned på. Det dokumenteres både av IEEP og av UNEP, FNs miljøorganisasjon, i en rapport fra mars 2002. (Africa Environmental Outlook, UNEP 2002)

EU er sterkeste part

I forhandlingene om disse fiskeriavtalene er det EU som har den sterkeste forhandlingsposisjonen. De fleste statene trenger sårt mer penger for å finansiere offentlige utgifter og for å betale avdrag og renter på gjeld.

Til gjengjeld har de fiskeressurser å tilby, fisk som fiskerinæringa i EU mer enn gjerne skulle hatt tilgang til. I følge rapporten til IEEP er det EU som lettest burde kunne tenke langsiktig. Det er derfor EUs forhandlere som burde ta hovedansvaret for at det tas økologiske hensyn.

EU-fiskerne subsidieres

EU betaler Senegals regjering for å få adgang til fiskeressursene utafor kysten av Senegal. Pengene skal dels brukes til å utvikle fiskerinæringa i Senegal og dels til å utvikle fiskeriforvaltningen i landet.

Men avtalen innebærer også at EU-fartøyene betaler en lavere lisens til Senegal enn de ellers ville ha gjort. Pengene fra EU betyr dermed en kraftig subsidiering av EUs egne fiskefartøy.

Fangsten er naturligvis verdt mye mer enn det EU betaler. I perioden 1993-97 kom fangsten opp i nesten 500 millioner euro årlig.

Tretti ganger så mye

I Mauretania, Senegal og Guinea-Bissau lever 600.000 mennesker av hva de kan få ut av fisket. De rammes hardt av fiskeriavtalene med EU. Utafor Mauretania tar f.eks. den utenlandske fiskeflåten opp tretti ganger så mye fisk som de lokale fiskerne. (Se f.eks. www.wwf.org)

Utenlandske trålere leverer dessuten nesten all fangsten i Europa. Det betyr at lokale fiskemottak og lokale foredlingsbedrifter må stenge.

Kystbefolkningen rammes

Kystbefolkningen rammes derfor på mange måter. Den er mange steder avhengig av å fiske både for å få mat nok og for å tjene penger til å skaffe seg andre varer. De utenlandske trålerne bidrar til overfiske slik at lokale fiskere må lengre ut fra land for å få tak i fisk.

Utafor Dakar kunne lokale fiskere nå ut til fiskebankene på en halvtime. Nå må de bruke fire timer for å komme ut dit hvor det er mulig å fiske. Samtidig er fangsten ofte en brøkdel av hva den var.

Da hjelper det lite at en betydelig del av pengene fra EU skal gå til å utvikle småskalafiske, et småskalafiske som får stadig trangere vilkår fordi fisken blir borte.

Dårlig butikk

For de fire afrikanske statene er inntektene av fiske av stor betydning. To tredeler av eksportinntektene til Senegal kommer fra fiskeeksporten til Europa. Rekefisket på Sofalabankene utafor Mosambik står for så mye som 40 prosent av valutainntektene. Men da skal en huske at den samlede eksporten er liten, alt for liten til å betale for den importen disse landa kunne ha bruk for.

I tillegg kunne inntektene vært mye større. De båtene som fisker tunfisk utafor Sao Tomé og Principe kan få fangster som er verdt 40 ganger så mye som den lisensen som betales.

---
DEL

Legg igjen et svar