Når er endring ?

Det har skjedd fundamentale endringer i trusselbildet, muligheten til å bruke militærmakt aktivt, og den politiske vilje til å gjøre det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Øistein Espenes, førstelektor ved Luftkrigsskolen, kommenterer min artikkel «Den gode militærmakten?» i Ny Tid 18.2. I hans svar opptrer det hyppige «false dichotomies» som vi vel kan oversette med «gale motsetninger». Disse gjør ham i stand til å ikke bare tillegge meg argumenter jeg ikke har, men også å trekke konklusjoner basert på feil premisser.

Mitt ankepunkt mot hans artikkel er altså primært av logisk art: Espenes bestrider at det har funnet sted et sikkerhetspolitisk og et militært paradigmeskifte etter den kalde krigen. Dette er et greit analytisk og empirisk spørsmål: Er endringene på begge disse områdene så fundamentale at de kan kalles paradigmeskifter?

Videre er det imidlertid ikke så logisk farbart. Espenes argumenter for at det egentlig ikke har skjedd noe etter den kalde krigen som endrer verken sikkerhetspolitikkens forhold til militærmakten eller bruken av slik makt. Alt er egentlig tidløst; eller om noe er endret, er endringene uvesentlige. Men hvor mye endring skal til før vi kaller den vesentlig? Er en revolusjon vesentlig? Hva kvalifiserer som sikkerhetspolitisk endring i den grad at det kan kalles et paradigmeskifte?

Dette er en nyttig og nødvendig debatt fordi premissene for omstillingen av forsvaret hviler på en analyse av, og et argument for, en slik endring.

Sikkerhetspolitisk paradigmeskifte

Begrepet paradigmeskifte er popularisert etter Thomas Kuhns berømte essaysamling The Structure of Scientific Revolutions (Univ. Of Chicago, 1962). Der definerer han et paradigme som: «Universally recognised scientific achievements that for a time provide model problems and solutions to a community of practitioners.» Oversatt til sikkerhetspolitikk betyr det at trusselbildet og den respons man har på dette, de militære og politiske virkemidler, er tilnærmet konstante over lang tid. Den kalde krigen er et utmerket eksempel på dette: Supermaktsdominans, interessesfærer, avskrekking i stedet for aktiv bruk av en militærmakt som er apolitisk i den forstand at bruk vil medføre eskalering og eventuell total krig.

Etter 1990 – med mange års forsinket mentalitetsendring her i Norge – har det skjedd fundamentale endringer langs alle sentrale dimensjoner: Et unilateralt systemnivå hvor det ikke er superpower overlay i Europa lenger; ingen territoriell trussel definert som invasjonstrussel, ingen global eskaleringsfare ved begrenset bruk av militærmakt. Den beste analysen av forholdet mellom systemnivå og regionalt nivå i dagens sikkerhetspolitikk, og av hvilke aktører som nå dominerer, fins i B. Buzan og O. Wæver’s Regions and Powers: The Structure of International Security (Cambridge Univ. Press, 2004). Uten å bruke spalteplass til en fyldigere diskusjon er stikkordene her at det regionale nivå med stormakter dominerer i dag, mens den kalde krigen var preget av det systemiske nivå med de to supermakter.

Espenes har rett i at det fantes intervensjon under den kalde krigen, men dette var og ble ved hjelp av stedfortredere (proxy wars) – kriger i de to supermakters interessesfærer. Etter 1990 kan vi ramse opp Somalia, Haiti, Bosnia, Kosovo, Øst-Timor, noe intervensjon i Den Demokratiske Republikken Kongo, store fredsopprettende operasjoner i Elfenbenskysten, Sierre Leone, Liberia, nå Darfur, og så videre. Hvor finner vi stormaktsinteressene her? Hvis dette er proxy wars, vis meg hvilke interesser som ligger til grunn for militærmaktbruken.

Espenes mener at det er en kontinuitet mellom den kalde krigens bruk av militærmakt og dagens såkalte humanitære intervensjoner. Men det er det ikke. Hensikten med bruk av militærmakt har endret seg, og det er nettopp derfor den sitter så langt inne i dag. Vi nøler med å bruke den for å redde fremmede, som Nicholas Wheeler poengterer i Saving Strangers? (Oxford Univ. Press, 2000).

Med andre ord: En kontinuitet av proxy wars er disse intervensjonene overhode ikke, og dette forvirrer realisten som ser etter slike interesser. Det minner meg om grev Metternich som bemerket «Hva var meningen med det?» da den russiske ambassadør døde midt i en forhandling. Ja, hva er meningen med den nye bruken av militærmakt? Det er en selsom blanding av det gode og det allmennyttige i utenrikspolitikken, men det lar seg ikke tilbakeføre til Norges territorielle sikkerhet.

Det sikkerhetspolitiske paradigmeskiftet fins og hviler på en fundamental endring i tre parametere som er sentrale for sikkerhetspolitikk: Trusselbilde, muligheten til å bruke militærmakt aktivt, og den politiske vilje til også å gjøre det. Truslene var territoriell invasjon og eksistensiell krig; men er nå diffuse, delvis ikke-territorielle, og delvis ikke-militære. Det militære virkemiddel kan brukes på en helt ny måte nå fordi regionale aktører kan ta det i bruk i begrenset omfang, uten eskaleringsfare – slik man for øvrig også kunne før 1. verdenskrig. Den politiske hensikten med slik bruk er ikke lenger geo-politisk territoriell sikring eller ekspansjon, men det gode koblet med det utenrikspolitisk nyttige, som i sin tur også er sikkerhetspolitikk.

Mye mer kan sies for å presisere nøyaktig hvilke endringer som har funnet sted. Men man kan ikke la seg selv slippe så lett fra det som Espenes, for hvem ingen endring tydeligvis er stor nok til å kvalifisere som endring. Jeg vil derfor utfordre ham til å spesifisere hva som teller som nok endring eller hva slags endring som teller for at noe skal være et paradigmeskifte mht. henholdsvis trusselbilde, muligheter for militærmaktbruk og endringer i sikkerhetspolitisk interesser. Kuhns poeng er jo ikke at selv massiv endring langs de samme dimensjoner utgjør et paradigmeskifte, men at selve modellen for hvordan ting henger sammen blir avløst av en annen modell.

Hansken er herved kastet.

Det militære paradigmeskifte

Den såkalte revolution in military affairs (RMA) gjelder informasjonsteknologiens rolle i militær sammenheng; og den er jo uten tvil revolusjonerende, spesielt i den våpengren Espenes presumptivt kjenner til. Som sivilist vil jeg befinne meg på tynn is – eller heller i tynn luft – om jeg skulle debattere hvilke konkrete konsekvenser RMA har for krigføring. Men Espenes gjør en logisk styrt når han knytter RMA til post-konflikfasen i Irak eller andre steder. Ja, slaget ble vunnet med letthet på grunn av USAs overlegenhet, men krigen er ikke vunnet av den grunn. Og det har jeg da heller ikke påstått. Det er Espenes som blander RMAs betydning for å vinne et slag med problemene med stabilisering og opprørsbekjempelse. Dette er to vidt forskjellige ting. Det er ingen logikk i å forvente at RMA skal føre til at nasjonsbygging blir lettere. Kosovo er det primære eksempel på det.

Espenes avviser et militært paradigmeskifte med hensyn til teknologisk utviking på helt feil grunnlag. «Tolker vi Haaland Matlary dit hen at hun tar for gitt at militærmakt, som et resultat av et ‘militær paradigmeskifte’, løser de problemer man står overfor i slike (fredsbevarende) operasjoner, er det altså grunn til å problematisere dette resonnementet,» skriver han. Men hvorfor i all verden skal jeg tolkes slik? Enten er Espenes selv så ulogisk i sin tankerekke, ellers er dette å bevisst fabrikkere en anledning til stråmannsargumentasjon.

Normativ vs. analytisk

Et annet vanlig logisk triks er å tillegge motstanderen normative hensikter. Dette skjer også her: «Europa er blitt mer sikkert, andre regioner er blitt mer usikre. Av dette kan en utlede at vi har plikt til å intervenere militært,» skriver Espenes i sin eksegese av min artikkel. Men dette er jo en total «faux-pas» – kan man utlede en plikt av det faktum at Europa er stabilt? Videre er det absolutt ingen logisk grunn til å tillegge meg et slikt argument. Intervensjonene i dag drives derimot av en kombinasjon av realpolitikk, presseoppmerksomhet og offentlig press. De skjer ikke fordi vi ikke har noe annet å bestille i et rolig Europa. Og noe så logisk usammenhengende ville jeg heller aldri argumentere for.

Espenes gir seg imidlertid ikke med denne påstanden om normativitet. Han tillegger meg et sterkt ønske om å intervenere mye mer i det godes tjeneste, og at jeg ikke har forstått at RMA ikke vil hjelpe meg her: «Slik militær maktbruk (til humanitære intervensjoner) må ikke baseres på lettvinte oppfatninger om en RMA,» skriver han. Men hvem av oss har en «lettvint oppfatning» om forholdet mellom RMA og suksessraten i humanitære intervensjoner? Det er han og ikke jeg som blander sammen RMA og humanitære intervensjoner. Det er faktisk godt mulig jeg kan tenke meg å sette inn militærmakt for å forhindre folkemord – som for eksempel i Rwanda – men det sier min artikkel ingenting om. Å tillegge meg normative hensikter er det som er lettvint i denne sammenhengen.

---
DEL

Legg igjen et svar