Når endrer alt alt?

Det ville være det rene nonsens å bestride at det har skjedd store sikkerhetspolitiske endringer. Men er alle parametere nye, er alle endret, og er endringene universelt anerkjente?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når er endring endring? I Ny Tid nummer 8 (25. februar) stiller Janne Haaland Matlary dette spørsmålet. Hun utlegger for det første mitt tilsvar til henne som om jeg mener at «ingen endring er endring«. For det andre mener hun at jeg i min kommentar foretar en logisk styrt. For det tredje skal jeg ha forsøkt å tillegge henne meninger og normative hensikter hun ikke har. Etter å ha lest Haaland Matlarys utlegning av mine meninger, er jeg kommet til følgende konklusjon: Det første er positivt galt, det andre kan diskuteres og det tredje var ikke min hensikt – og er heller ikke nødvendig.

Om normative tolkninger

Når Haaland Matlary skriver: «Mitt poeng er at det har vært altfor liten vilje til å tilby militære virkemidler der disse har vært av helt avgjørende betydning i andre staters kriser og interne konflikter,», trenger en ikke å ty til logiske triks for å skape grunnlag for normative tolkninger. Og hva er grunnen til Haaland Matlarys frykt for å bli tolket normativt? Jeg ser ikke problemet med å ha holdninger til de spørsmålene hun diskuterer?

Men dersom dette sitatet ikke skal tolkes normativt, men kun som en observasjon av de faktiske forhold, er de med på å understøtte grunnlaget for å sette spørsmålstegn ved det nye paradigmet som Haaland Matlary beskriver.

Om paradigmer som klargjørende begrep

Janne Haaland Matlary kaster hansken til meg og forlanger at jeg skal klargjøre når et nytt paradigme inntreffer. Det er imidlertid ikke jeg som har bevisbyrden. Jeg har ikke proklamert nye paradigmer. Det ville være det rene nonsens å bestride at det har skjedd store sikkerhetspolitiske endringer som følge av den kalde krigens opphør, og at disse endringene ikke har påvirket våre forestillinger om sikkerhet og betingelsene for militær maktbruk. Jeg reiser derimot tvil om hvorvidt alle parametere er nye, om alle er endret, og at de endringene Haaland Matlary nevner er universelt, eller allment, anerkjente. Mine reservasjoner er med andre ord knyttet til Haaland Matlarys kategoriske proklamasjon om den kalde krigen som et «gedigent sikkerhetspolitisk unntak,» som betinger at vi må «glemme det meste av det vi lærte om sikkerhetspolitikk i denne perioden», fordi «alle parametrene er endret». Det er denne skråsikkerheten jeg gjør meg til tvilens talsmann overfor.

Det er like farlig å tro at intet har endret seg som å tro at alt er endret. Avviklingen av den kalde krigen er i seg selv en meget viktig endring. Kan hende var det her vi bivånet slutten på en europeisk borgerkrig som varte gjennom nesten hele forrige århundre. Dessverre tror jeg imidlertid ikke at den unisone globale konsensus om menneskerettighetenes forrang har inntrådt, og ikke at det med denne har inntrådt fundamentalt nye sikkerhetsinteresser som erstatter alle «gamle». Ei heller gjør den transformasjonen militærmakten i den vestlige verden nå gjennomgår, sammen med de øvrige faktorene, meg i stand til å proklamere et nytt paradigme på et empirisk trygt grunnlag. Vi har riktignok sett positive tendenser innfor disse områdene som borger for en viss optimisme, men dessverre er det nok å peke på forholdet mellom India og Pakistan med sine kjernefysiske kapasiteter, samt utviklingen i Iran og Nord-Korea til å beholde en viss reservasjon.

Jeg må dessuten legge til at jeg også er usikker på nytteverdien av selve paradigmebegrepet slik det anvendes. Professor Eivind Tjønneland viser i et etterord i den norske oversettelsen av Tomas Kuhn til en artikkel som påviste intet mindre enn 21 forskjellige betydninger av paradigmebegrepet hos Kuhn. Er det et nytt paradigme i ren vitenskapelig forstand vi snakker om, eller er det i mer politisk ideologisk forstand? Uansett finner jeg det vanskelig å tro at vi overhodet kan operere med universelt anerkjente modeller for løsning av sikkerhetspolitiske problem. I så fall må universet innskrenkes betydelig i forhold til kravet om den globale konsensus.

Om tendenser som et alternativ

Antagelsen om eksistensen av slike paradigmer, eller modeller, er imidlertid ikke ny, selv om begrepet lanseres av Kuhn i 1962 som Haaland Matlary påpeker. Eksempelvis kunne man antakelig i 1920 ha snakket om et nytt paradigme som følge av Woodrow Wilsons ideer om rekonstruksjonen av Europa og verden for øvrig etter første verdenskrig, og de prinsippene som lå til grunn for Versailles-freden og Folkeforbundet. Mot slutten av trettitallet endret oppfatningen seg imidlertid en god del, og da var det wilsonske systemet med troen på demokrati og kollektiv sikkerhet svekket og erstattet av en mer «realistisk» oppfatning. Så kan man da diskutere om disse «skoleretningene» fortjener å betegnes som «paradigmer», konjunkturpåvirkelige som de var og er.

Troen på internasjonalt samarbeid og kollektiv sikkerhet, med bruk av «den gode militærmakt», som er knyttet til legitime fredsbevarende og fredsopprettende anvendelse, har imidlertid levd side om side med den realistiske verdensanskuelsen der militærmakt er et naturlig instrument i en (stor)makts virkemiddelportefølje. Jeg skulle så gjerne se den første vinne, gjerne bli et udiskutabelt paradigme, men jeg er altså ikke sikker. Ofte vil man finne at flere tendenser virker samtidig, og at de sikkerhetspolitiske problemstillingene er ganske komplekse. Derfor mener jeg det er mer fruktbart å lete etter tendenser, de lange linjer, søke å identifisere brudd, eller kontinuitet i utviklingen, snarere enn å proklamere paradigmer.

Faren med forenklede anskuelsesmodeller er at man kan bli offer for sine «strategiske fordommer,» for å låne Olav Ristes beskrivelse av årsakene til den norske regjerings feilbedømmelse av situasjonen i de skjebnesvangre aprildagene i 1940. Endelig mener jeg at «paradigmebegrepet» ofte anvendes, som ett av en rekke vanskelige ord, «tatt i systematisk bruk, ikke bare for å uttrykke tanker, men også som erstatning for dem,» for å sitere Jens Arup Seip.

Om «proxy wars»

Haaland Matlary gir meg rett i at det fantes intervensjoner under den kalde krigen, «men dette var og ble ved hjelp av stedfortredere…» Nåja, en og annen intervensjon ble vel begått av stormakter også, uten stedfortreder? USA stod både i Korea (med FN- mandat) og i Vietnam. Russerne dro til Ungarn og Tsjekkoslovakia og etter hvert til Afghanistan. Virkeligheten er ikke så ryddig som Haaland Matlary beskriver den.

Med fare for på nytt å bli tatt for logiske triks, eller styrt; jeg fornemmer at Haaland Matlary forsøker å plassere meg som en forvirret realist som ser etter stormaktsinteresser i de nye humanitære intervensjonene. Jeg er imidlertid ingen bekjennende realist, men innrømmer gjerne tidvis, om ikke forvirring, så usikkerhet i forsøkene på å bedømme motivene for bruk av militære maktmidler, også i fredsoperasjoner. Matlary hevder at meningen med den nye militærmakten er en selsom blanding av det gode og allmennyttige. Ofte kommer jeg til at de tidvis kan være noe annerledes sammensatte. Det er ikke utenkelig at både real- og idealpolitiske motiv virker samtidig, endog i samme retning.

Jeg har imidlertid ikke, som Haaland Matlary skriver, påstått noe om kontinuitet i stormaktenes motiv for de såkalte «proxy wars» under den kalde krigen og dagens fredsoperasjoner. På den annen side er det ikke utelukket at USA i utgangspunktet også hadde idealpolitiske motiv for sin intervensjon i Vietnam under den kalde krigen. I den grad jeg pekte på kontinuitet, angikk den et annet forhold: Sammenhengen mellom krig og politikk. I en kronikk i Dagbladet hevder Haaland Matlary at den kalde krigen varte så lenge «at vi begynte å tro at militærmakten var innkapslet for alltid i teoretiske modeller basert på kjernevåpen mellom supermaktene». Men statsviternes forestillinger kan ikke uten videre gjøres allmenne, og definitivt ikke brukes som eneste argument for at det faktisk var slik. Mitt poeng er at vi hadde begrensede kriger avstemt mot politiske mål også under den kalde krigen. At disse var påvirket, og tok farge av den kalde krigen, er selvsagt.

Om «militærparadigmet» som intetsigende uttrykk

Det bringer meg avslutningsvis over til min «logiske styrt», min utlegning av det nye militærparadigme. Haaland Matlary setter likhetstegn mellom RMA (Revolution in Military Affairs) og «det nye militærparadigme». RMA er, som Haaland Matlary påpeker, knyttet til informasjonsteknologiens rolle. Her finner jeg ikke mye substans i Matlarys utlegging utover proklamasjonen om at denne er «uten tvil revolusjonerende«. Hun medgir at hun her beveger seg på tynn is, eller tynn luft, om hun skulle debattere konsekvensene RMA har for krigføring. Men det er nettopp dette vi må vite noe mer om for å kunne proklamere et nytt paradigme. Uten dette aspektet er paradigmebegrepet av meget begrenset verdi, og bør ikke proklameres.

Mitt poeng er at RMA har frembrakt en enorm militær effektivitetsøkning, i betydningen «vinne slaget». På hvilken måte dette gjør militærmakten til et hensiktsmessig redskap i utenrikspolitikkens verktøykasse er imidlertid noe mer komplisert. Og dette problemet er det store militærteoretiske problemet som sammen med en rekke etiske utfordringer skiller militær maktbruk fra øvrige politiske virkemidler. Det er forskjell på effektivitet og effekt.

Det er av naturlige årsaker kun i meget begrenset grad mulig å eksperimentere med krig. Vi baserer derfor i stor grad våre kunnskaper om krig på historiske erfaringer. Mulighetene for feilslutninger er derfor mange, en av dem er at epoker i historien er «gedigne unntak» som Haaland Matlary påstår.

Den tidligere britiske Air Marshall Sir John Slessor ga oss en viktig påminnelse: «If there is one attitude more dangerous than to assume that a future war will be just like the last one, it is to imagine that it will be so utterly different that we can afford to ignore all the lessons of the last one.»

Helt til slutt: La meg presisere at min artikkel gjerne må tolkes normativt i den forstand at jeg vil støtte bruk av militærmakt for å hindre folkemord. Det mener jeg vi har plikt til.

---
DEL

Legg igjen et svar