Når dikteren tar ordet

Tynn flis – stor essayistikk. Med litt for mange sleivspark

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Poetokrati er en liten flis av en essaysamling hvor et flertall av tekstene i en eller annen form har blitt publisert tidligere. De 144 sidene inneholder riktignok en godbit eller to, både formmessige og innholdsmessige sådanne, som det på alle måter er verdifullt å samle mellom to permer.

Likevel er det følgende forhold som gjør at mange har ventet i spenning på Poetokrati: Når forlagsredaktør og litterær onkel-godhjerta Geir Gulliksen slipper en liten én, da snur store deler av litteratur-Norge seg i hans retning for å kjenne hva det lukter.

Denne interessen skyldes ikke minst essaysamlingen Virkelighet fra 1996 som for mange tok en vesentlig tendens i norsk samtidslitteratur på kornet. Men det var først i 2001 at Gulliksens talent som litterær nesten-guru ble synlig for all verden. Da han gikk fra Tiden til Oktober den våren fulgte ti-tolv forfattere med, blant dem var Linn Ullmann og Tore Renberg. Noe slikt hadde knapt nok skjedd tidligere.

Med slike forventninger som bakteppe blir ikke alt like treffende i den nye essaysamlingen. Gulliksen skriver med stilsikker penn en åpen og reflekterende essayistikk som plasserer seg trygt og godt i tradisjonen for litterære essays. Det er vel og bra. Han er sjangermessig briljant til tider, og utforsker spennet mellom det personlig bekjennende og det meningssterke og polemiske på en forbilledlig måte.

Likevel er jeg altså ikke helt fornøyd. Hva kan nå det komme av?

Ifølge forlagets vaskeseddel gjør Gulliksen, med utgangspunkt i poetokrati-begrepets mange betydninger, «en rekke lesninger av nyere litteratur, der skriving og lesing betraktes som ledd i en personlig og politisk frigjøring». Blant dem han leser er Cecilie Løveid, Dag Solstad og Kristian Lundberg. Og det skjer ofte med skarpt blikk, slik at nye perspektiver dukker opp. Men at det er den funksjonen poetokrati-begrepet har i essaysamlingen, det stemmer bare delvis. I tittelessayet foretar han nemlig snarere en tømming av begrepet, som ifølge forfatteren i våre dager først og fremst «brukes som en ironisk eller aggressiv eller kokett finte i det som enkelte muligens ser på som en krig mellom sjangrene.»

Ordet stammer imidlertid fra Ernst Sars forsvar av Bjørnson i 1903, og fikk da en betydning, ikke a la et «dikternes diktatur», men nærmere «løst avledet av aristokrati.»

Videre viser Gulliksen hvordan det har beskrevet alt fra «dikterstyre» i bokstavelig og statsvitenskapelig forstand til dikterstanden og dens lesere som en verdensfjern og svermerisk gjeng. Til tider dessuten med motsatt fortegn, som hos Asbjørn Aarseth: Det kan være et «positivt fenomen at poeter i tider med avgjørende politisk strid var aktive i debatten.»

Her har det skjedd en forskyvning fra en beskrivelse av en tilstand i samfunnet eller offentligheten, hvor dikterne (kanskje) har hatt for mye å si, til en beskrivelse av forfatteres eventuelle samfunnsmessige engasjement. Sistnevnte variant blir ganske riktig ofte litteraturhat, særlig når den tar form som et krav om kronikker eller leserinnlegg fra forfatterne.

I dette mangfoldet av betydninger er det likevel ingen som krystalliseres ut som en gyldig tolkning, for Gulliksen. Det eneste som er sikkert er at Sigurd Skirbekks bruk av begrepet fra 1970 for første gang førte det inn i «krigen» mellom sjangrene, og at denne bruken er en bruk Gulliksen har svært lite til overs for.

Begrepet forekommer imidlertid minst tre ganger til i samlingen (to skal behandles her. En lenger ned). Og da igjen med nye betydninger. Først i «Å bli en lesende», en nærmest panegyrisk og svært personlig omfavnelse av Cecilie Løveids forfatterskap: «Et språk til trøst? Ja, ofte. Et sensuelt språk? Ja, definitivt. Men det var altså også noe annet, noe mer, som gjorde at det ble så viktig og omstøtende at det nesten var umulig å snakke om. Dette gjorde Løveid umulig som poetokrat: «innholdet» i bøkene, det som står på spill, var for vanskelig å generalisere. Derfor lot romanforfatteren Cecilie Løveid seg aldri plassere som syttitallistisk meningsprodusent.» Dernest i «Budskap», som gjennom å ta for seg Dag Solstads «krigstrilogi» Svik. Førkrigsår, Krig. 1940 og Brød og våpen stiller spørsmålet om mulighetene og vilkårene for en politisk litteratur en gang til på en svært interessant måte: «Med den tydelige krigstematikken plasserte disse bøkene seg i et poetokratisk kraftfelt: Hør hva Solstad kan fortelle oss om krigen!»

Med dette tøyes begrepet utover tradisjonen fra Sars, men på en annen måte enn det Gulliksen beskylder sakprosaistene for. Må man være «syttitallistisk meningsprodusent» for å fortjene betegnelse poetokrat? Er ikke dette omtrent like sleivete som å frata Gulliksen meningsberettigelsen fordi han, dersom det finnes en «krig» mellom sjangrene og dersom det finnes et poetokrati her til lands, selv kan beskrives som en av dets fremste eksponenter når han ikke skriver essayistikk? Hva blir i så fall skinnlegg-sparkene til sakprosaistene om ikke et polemisk utspill i «krigen»? Leseren får svare selv.

Det kan ha vært mange grunner til at Gulliksen byttet forlag i 2001, men en av dem var det økende kommersielle presset i Gyldendal-eide Tiden – en karusell som har fått ny fart de siste ukene. Litteraturens dobbeltkarakter, som både åndsverk og vare, finner vi også igjen i flere av essayene denne gang. Gulliksen ytrer en genuin bekymring for tilstanden i litteraturfeltet i «Det poetiske kontor»: «[D]et er påfallende i hvilken grad selv de mest «systemopposisjonelle» forfattere ender med å tenke som helt vanlige litterære karrierister. Eller som helt vanlige karrierister i en hvilken som helst bransje… Forfatterne er intellektuelle aktører. Forfatterne er blant dem som står ansvarlige for hva slags litterær kultur vi har. Jeg vet ikke om «fri intellektuell» er et uttrykk som kan brukes lenger. Men jeg håper det. Jeg tror det er viktig at vi prøver ut det som måtte ligge igjen av betydning i forestillingen om uavhengige åndsarbeidere.»

Dette er gyldige og gode observasjoner, men de kunne med fordel vært utforsket i større omfang i en bok hvor litteraturens frigjørende potensial er et sentralt tema. I motsetning til Anders Johansen, som kom med en lignende bok på samme forlag tidligere i år (Samtalens tynne tråd), problematiserer ikke Gulliksen forlagenes rolle. Det er lesningen og skrivingen, forfatterne og mottagerne som får skryt og ros. Forleggeriets funksjon i dette systemet behandler han ikke, annet enn i en bisetning, selv om det i denne sammenhengen må være en av de avgjørende brikkene for at kulturmarkedet skal få sin utforming, og bøkene sin varekarakter i en kapitalistisk økonomi.

Gjennom Poetokrati nærmer Gulliksen seg en grenseoppgang for essayistikken. Mot skjønnlitteraturen på den ene siden, og faglitteraturen på den andre. Dette er også et bi-tema i essayet «Sakprosa», hvor Gulliksen avfeier dem som mener at de litterære sjangrene vil smelte sammen som en konsekvens av stadig tilnærming og nye blandingsformer. Snarere mener han at det er en uoverstigelig kløft mellom skrivestilene: «Mest sannsynlig er det slik at når skjønnlitteraturen og sakprosaen beriker hverandre som ulike sjangere, gjør de nettopp de, de beriker hverandre som ulike sjangere, og de er ulike sjangere fordi vi har svært ulike måter å lese dem på.»

Også denne diskusjonen beskriver Gulliksen imidlertid som en «poetokrati-diskusjon», noe det vel knapt gir mening å kalle det. Og med det er både begrepstømmingen og essaysamlingen ferdigstilt.

Men når dette er sagt: Geir Gulliksen har skredet til verket med en genuin vilje til å problematisere, stille spørsmål, komme med prøvende svar og stille nye spørsmål. I så måte har han skrevet formfullendt essayistikk av beste merke, som fruktbart behandler forholdet mellom litteraturen og samfunnet på en ny måte. Da får vi heller leve med noen sleivspark og uklarheter omkring begrepet som det hele skal kretser rundt. Vi får leve med at det overordede grepet som skal samle essayene til en helhetlig bok, står i fare for å ende i en lyskestrekk-spagat.

---
DEL

Legg igjen et svar