Når de gamle er yngst

Kunsthistorien er ingen rettlinjet utvikling. Musikken til Machaut og Gesualdo, skrevet for henholdsvis 700 og 450 år siden, går det meste av dagens musikk en høy gang. Noen ganger kan det som er eldst, virke mest nytt. Det er tilfellet for de to komponistene vi tar for oss denne uka. Musikken til den franske komponisten […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kunsthistorien er ingen rettlinjet utvikling. Musikken til Machaut og Gesualdo, skrevet for henholdsvis 700 og 450 år siden, går det meste av dagens musikk en høy gang.

Noen ganger kan det som er eldst, virke mest nytt. Det er tilfellet for de to komponistene vi tar for oss denne uka. Musikken til den franske komponisten Guillaume de Machaut (ca 1300-77) har et kompleksitetsnivå og raffinement som overgår mange av de seinere komponistene. Når man hører musikken hans, forstår man at kunstens utvikling ikke er som ei rett linje. Og når det gjelder musikken til den italienske prinsen Gesualdo da Venosa (ca 1561-1613), skjønner man at det er litt tilfeldig hvilken retning musikken tar; dersom etterfølgende tonekunstnere hadde videreført morderprinsens harmoniske eksperimenter, hadde nok de seinere århundrenes musikk sett annerledes ut – kanskje ville modernismen til og med ha kommet tidligere.

«Gammelkompleks»

Den franske komponisten og forfatteren Guillaume de Machaut spiller en viktig rolle i musikkens utvikling. Ved sida av Philippe de Vitry ble han den viktigste figuren innenfor den franske ars nova-epoken (dvs. 1300-tallet). Begrepet «ars nova» kommer fra Vitrys avhandling av samme navn – i denne videreutviklet han notasjonen av musikk, særlig for rytme, noe som gjorde det mulig å notere mer komplekse rytmer enn før. Han var pioner for den isorytmiske motetten. Isorytme er en teknikk der en rytmisk og melodisk linje blir gjentatt, men der melodien overlapper i stedet for korresponderer med rytmen, slik at de to kommer ut av synkronisering og lager en kompleks rytmisk og melodisk struktur.

Motettene til Machaut er av denne typen, og de er basert på sangfragmenter, som er valgt på grunn av deres emosjonelle kvalitet, med tekster som «Jeg sukker» og «Hvorfor døde jeg ikke». Tekstene til motettene, som komponisten skrev selv, er i den høviske kjærlighetssjangeren, der en elsker klager over en kvinne som avviser ham, men der han samtidig forguder henne. Motetten var en sjanger for intelligentsiaen, full som den er av skjulte betydninger og kommentarer og komplekse strukturer.

På ECM er Hilliard-ensemblet kommet ut med en cd med 18 av Machauts 23 motetter. Hilliard-ensemblet synger som vanlig rent og vakkert – de har glassklare stemmer uten vibrato. Men framføringa er ganske monoton. Det har en god del å gjøre med at de framfører mange av motettene ganske mye saktere enn det som er vanlig. The Clerk’s Group har spilt inn ni av dem på Signum; deres tempo er ganske mye høyere, noe som fører til at man hører strukturen i musikken bedre. Det er litt synd at Hilliard-ensemblet tar en slik tilnærming, for ellers kunne dette blitt en ikke bare bra, men fremragende utgivelse. For musikken er sublim, så den bør man uansett gå til anskaffelse av.

Protomodernist

Fyrst Carlo Gesualdo av Venosa kom fra en ekstremt rik familie og bevegde seg i de høyeste sirkler. Denne posisjonen gjorde at han kunne komponere hva han ville, uten å ta kommersielle eller politiske hensyn. Han lot seg lede av innfall i musikken som i livet: 23 år gammel myrdet han sin kone og hennes elsker da de var i seng sammen; kona ble stukket med 53 knivstikk. Etterpå drog han ut i skogen og hogde opp store mengder skog!

Det er altså et sykelig lidenskapelig menneske vi har med å gjøre. Denne lidenskapeligheten oversettes til en grenseoverskridende ekspressivitet i musikken hans, som blant annet gir seg uttrykk i dissonanser; ofte tar man seg i å tenke at dette er musikk som kunne ha vært skrevet i det tjuende århundret. Denne kvaliteten ved musikken hans gjør at den virker overraskende også ved gjentatte lyttinger.

På Signum har engelske The King’s Singers kommet med ei innspilling av Gesualdos Tenebrae responsories, kveldsgudstjenesten for skjærtorsdag. The King’s Singers har et plastisk og dynamisk uttrykk. Intonasjon er på noen få plasser ikke helt hundre prosent rein, og bassen er kanskje litt for vibrerende. Men tolkningen har en lidenskap og melankoli som er svært appellerende og passende for denne musikken, og innspillinga kan varmt anbefales.

Når vi oversvømmes av den såkalte nyenkle musikken, med all sin kvasiåndelighet og falske dybde, er det ekstra viktig å høre på virkelig åndfull musikk, på «gammelkompleks» musikk.

---
DEL

Legg igjen et svar