Når ytringsfrihet blir krigspropaganda

Hva skjer når det ikke lenger er mulig å skille mellom nyhetsrapportering og propaganda? Russiske mediers spredning av hat i Øst-Ukraina har blitt en vesentlig del av krigsmaskineriet. 

Ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp innen europeisk demokrati. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig dannelsen av en folkeoponion er. Dannelsen av en folkeoponion er en prosess som i seg selv forutsetter nesten ubegrenset tilgang til informasjon, samt fri spredning av ulike meninger, for å realisere selve kjerneprinsippet: retten til å vite. Men når et demokrati og et autoritært regime braker sammen, blir saken plutselig mer komplisert. I henhold til prinsippene om ytringsfrihet er demokratiet forpliktet til  ikke å bare gi mikrofonstativer til parter som helt klart farer med løgn, men også til å behandle deres standpunkter med likeverdig respekt som alle andres. Løgner som formerer seg enda mer idet de kombineres med imperialistiske mål, resulterer i brudd på det man i menneskerettighetene omtaler som en nulltoleranse mot krigspropaganda. Løgnene trigger også diskriminering, fiendtlighet, hat og vold. De gjør oss til gisler av Voltaires grunnsetning: «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil med livet som innsats forsvare din rett til å si det.»

Løgnaktige kampanjer. Vel, la oss se nærmere på hva vi er villige til å risikere livet for i dag.

Siden starten av Euromaidan har kampanjer for det ukrainske regimet, deretter prorussiske kampanjer, blitt satt i gang. Kampanjenes mål har vært å ødelegge de fredelige protestenes omdømme, for på den måten å rettferdiggjøre ulovlig maktbruk mot demonstrantene. Myndighetene grep nok en gang til teknologi, allerede behørig testet under Oransjerevolusjonen, for å identifisere demonstrantene med høyreekstremister. Høyre Sektor ble omtalt som «drivkraften bak protestene», mens russiske medier presenterte gruppen som en nynazistorganisasjon. Men tallene viser selvsagt et helt annet bilde. Rundt to millioner mennesker deltok i demonstrasjoner rundt om i landet (i tillegg til de fem millioner menneskene som var med på å bygge opp infrastrukturen rundt protestene). I begynnelsen av februar 2014 var Euromaidans selvforsvarsgrupper (ukrainsk: samooborona) på rundt 12 000 mennesker, fordelt på 39 grupper. Ifølge Viacheslav Likachiov, som er ekspert på overvåkning av antisemittisme og xenofobi, besto Høyre Sektor av rundt 300 mennesker, mens det nasjonalistiske partiet Svoboda besto av rundt 150 mennesker. Da lederen av Høyre Sektor Dmytro Yarosh deltok i valgkampen i 2014, fikk han ikke mer enn 0,7 prosent av stemmene. Men siden Russland nesten er fullstendig ribbet for uavhengige medier, kunne ideen om det nynazistiske statskuppet feste seg i offentligheten. En bemerkelsesverdig ting her er at Høyre Sektor nesten var på høyde med Edinaya Rossiya, regjeringspartiet i Russland, når det gjaldt antall ganger de ble referert til i mediene.

Formålet med feilinformasjonen, manipulasjonen og propagandaen er å befeste en idé i befolkningen om at det «ikke finnes noen objektiv sannhet».

Kampanjene fulgte opp med en «beskyttelse av det russiske folk»-retorikk, som siden var med på å legitimere okkupasjonen av Krim. Men det var russere som først og fremst ble ofre for denne retorikken.

«Nazi-Ukraina». Dette viste seg i en omfattende meningsmåling foretatt av Levada-senteret (som kanskje er det eneste troverdige senteret for samfunnsforskning i Russland) i april 2014. Resultatene av undersøkelsen viste at 94 prosent av russerne fikk informasjon om hendelsene i Ukraina og på Krim via tv-sendinger. Fjernsynets dominans, en iherdig fostring av frykt mot «Kiev- juntaen» og en nøring opp under mytiske forestillinger førte til at 88 prosent av russerne sympatiserte med annekteringen av Krim, mens 74 prosent uttalte at de var klare til å stille opp for russiske myndigheter dersom det skulle oppstå en åpen militær konflikt med Ukraina.
Russisk propaganda har også gitt næring til separatistisk tankegods i de østlige og sørlige delene av Ukraina. Med god hjelp fra russiske medier avskrev deler av den ukrainske befolkningen den nylig valgte regjeringen som en ulovlig nynazistregjering. Det var ikke tilfeldig at ukrainske tv-kanaler ble sperret på Krim i mars 2014. Samtidig startet Russland en omfattende kampanje som oppfordret til å velge «mellom Mor Russland og Nazi-Ukraina». Frykt for at den russiskspråklige befolkningen i Ukraina skal bli utryddet av fascister og banditter har gitt grobunn for voldelige reaksjoner på alle slags uttrykk for patriotiske følelser i Øst-Ukraina.

Ingen objektiv sannhet. Russisk propaganda bruker informasjon som verktøy for å skape en parallell virkelighet. Ta mediedekningen av de fredelige demonstrasjonene for et enhetlig Ukraina i Donetsk den 28. april 2014 som et eksempel. Da russiske tv-sendinger og trykte medier brukte film og bilder fra hendelsen og vred det til å handle om det motsatte ved å hevde at bildene viste ukrainske høyreekstreme som angrep antifascistiske demonstranter med balltrær.
Formålet med feilinformasjonen, manipulasjonen og propagandaen er å befeste en idé i befolkningen om at det «ikke finnes noen objektiv sannhet». Slik blir meldingenes innhold og hvorvidt de stemmer overens med virkeligheten, uvesentlig. Det viktige er meldingenes funksjon og hvordan de påvirker mentalitet, bevissthet og dernest offentlig adferd. Nedenfor kan du lese et par eksempler på denne effekten, publisert i russiske medier.

Krigshissende massemedier. Vi har sett hvordan russiske medier har blitt en del av kjernen i militære operasjoner. Det er den russiske propagandaen som gir næring til volden som er spredt utover store områder. Som psykologiprofessor Jurij Gromyko sier, har massemediene tatt rollen som et implementeringsverktøy for militære handlinger. Selve diskusjonen om og demonstrasjonen av de militære aksjonenes utvikling – samt den offentlige opinionen om hvordan dette gjennomføres – har nå blitt en del av de militære aksjonene.

Volden var et resultat av offentlige oppildninger gjennom mediene, og ikke bare en trend i befolkningen.

All den tid det offisielle antallet dødsofre for konflikten har oversteget 8000 personer – hvorav 7000 sivile – og antall mennesker som er drevet på flukt fra sine hjem er oppe i to millioner, kan man ikke unngå å trekke paralleller. Det finnes en studie av hva slags rolle tv- og radiokanalen One Thousand Hills Free spilte når det gjaldt den eskalerende volden i Rwanda. Resultatene viser at  antallet personer som ble dømt for folkemord var mellom 62 og 69 prosent høyere de i områdene der radiokanalen hadde sendinger, enn i områdene der den ikke hadde sendinger. Denne forskningen viser tydelig at volden var et resultat av offentlige oppildninger gjennom mediene, og ikke bare en trend i befolkningen.
Løgn har ingenting å gjøre med ytringsfrihet. Likeledes har russisk propaganda ingenting å gjøre med journalistikk. Alle som er involvert i russiske massemediers opphopning av militærpropaganda, er like ansvarlige for spredningen av hat i Øst-Ukraina som russiske myndigheter er for hybridkrigen de fører gjennom sine stedfortredende agenter – altså folkerepublikkene Donetsk og Luhtansk.


Matvichuk er styreleder i menneskerettighetsorganisasjonen Center for Civil Liberties.

---
DEL