«Når vi handler, skaper vi virkelighet.»

KRONIKK: Er det noen grunn til å juble over arrestasjonen av Julian Assange?
Gitte Sætre
Sætre er styreleder i Antikrigs-Initiativet.
Email: antikrigsinitiativet@gmail.com
Publisert: 01.09.2019

Når vestlige maktapparater utfører overgrep, kan det bli den som avslører dem, som ender opp som den kriminelle – noe som aksepteres av omverdenen. Eksempelvis har den konservative fløyen jublet over arrestasjonen av Julian Assange i England tidligere i år. Assange skal straffes hardt for å ha avdekket krigsforbrytelser. Dette ble også registrert i Bergen under utstillingsperioden til Wearemillions.org. Han skal langsomt forvitre fysisk, mentalt og ideologisk for å ha tilgjengeliggjort dokumenter fra Afghanistan og Irak som ikke var ment for offentligheten. Slik det politiske landskapet er per i dag, er det stor sannsynlighet for for at han blir dømt til livstid under umenneskelige forhold. Dommen faller om fem måneder.

Legitimitet og virkelighet

Strategien fra myndighetenes side har hele tiden vært å svekke varslerens legitimitet. Leser man rettsdokumentene og annet oppklarende bevismateriale, later store deler av kritikken mot Assange til å tilhøre en slik strategi fra myndighetenes side. Sentrale stemmer fortsetter også med å gjenta allerede avkreftede beskyldninger. Likheten mellom medias bilder av Assange der han ble dratt ut av Ecuadors ambassade, likner påfallende hvordan Saddam Hussein og Gaddafi ble halt ut av sine fangehull.

Skal vi tolke dette som at nyhetsredaktørene rundt om i verden mener at WikiLeaks gikk for langt med å avsløre vestlige krigsforbrytelser som er blitt påført Midtøsten? Eller ligger motstanden i metodene – der verden ikke var moden for konseptet WikiLeaks, med dokumenter som kun er verifisert før offentliggjøring, uten redaksjonelle vinklinger? Eller er presse som kunne ha satt dagsordenen, så pro-vestlig eller presseetisk altfor reaksjonær?

Er det slik at det tilsynelatende gir betraktelig bedre pekuniær bunnlinje enn faktabasert dokumentasjon? Stephen Duncombes essay Re-imagining Progressive Politics in an Age of Fantasy gjengir en uttalelse fra en ikke navngitt person i Det hvite hus i 2004: «Journalister og akademikere lever i det vi politikere kaller virkelighetsbaserte samfunn, dere er mennesker som tror at sannhet kommer fra rasjonelle undersøkelser av den virkelige virkeligheten. Det er ikke slik verden fungerer lenger. USA er et imperium, og når vi handler, skaper vi virkelighet.[…] Vi er historiens aktører.»

Her slo WikiLeaks til med sin nye journalistiske metode. Vi som ønsker å handle mot en slik maktarroganse, er urolige. Vi tolker det nå slik at det finnes en aksept for at Julian Assange må ofres. Og han framstilles ikke så sympatisk som han kunne ha vært: Han skal snakke for mye, være paranoid, uhygienisk og er anklaget for seksuell trakassering – en sak som har blitt åpnet gang på gang uten at noen dom har falt.

Det som skjer med vår største freds- og medieaktivist, er verken rettferdig eller i tråd med den verden vi ønsker å leve i. Og massemedia er ikke lenger vårt mest effektive verktøy for å mobilisere kritikk og debatt omkring nasjonalstaters maktarroganse.

Mediehus

Vi bør nå åpent og skulder ved skulder vise solidaritet med og frykt for framtidens pressefrihet. Vårt håp, og Assanges redning, ligger i at flere velger å se det store bildet. Vi trenger store mediehus som publiserer støtteerklæringer jevnlig fram til domsavgjørelsen i februar 2020. Og videre må det for framtiden organiseres – av Courage Foundation eller andre – et sikkert sted uten utleveringsplikt til USA for varslere.

Det som skjer med vår største freds- og medieaktivist, er verken rettferdig eller i tråd med den verden vi ønsker å leve i.

Basert på egne erfaringer med utstillingen WeAreMillions i Media City i Bergen ser vi at dette kan bli vanskelig. Vår støtteerklæring #FreeAssange ble eksempelvis kalt «Fake Art» av TV 2-journalist Øystein Bogen. Prosjektet WeAreMillions, som vi selv ser på som klassisk aktivistisk kunst, ble fjernet uten forvarsel. Utstillingen kom heldigvis opp igjen, men arrangementet Global Threats to Press Freedom på Media City i Bergen ble ikke dekket av medieaktører som TV 2, Bergens Tidende, Bergensavisen eller NRK.

Dessuten har det heller ikke vært noen fra norske medier som har villet eller klart å offentligjøre hvem som fikk utstillingen fjernet, selv om mange er overbevist om at det kom fra TV 2- klubben [se bilde/Bogen]. Skal vi tolke stillheten som kollegial solidaritet i et mediehus med felles kantine? Fikk man munnkurv, eller er det en faktisk enighet om at det var «upassende» med en støtteerklæring for Julian Assange i et mediehus?

Et forsvar av Julian Assange er viktig for oss. Alternativt ender vi opp med en snevrere tilgang til og mindre kunnskap og bevissthet om det som skjer rundt oss. Og ingen vil lenger tørre å gå i fotsporene til personer som Chelsea Manning, Edward Snowden og Daniel Hale.


Sætre er billedkunstner, debattredaktør ved Kunsthall 3.14, styreleder i Antikrigs-Initiativet i Bergen, medlem av kunstnergruppen SAKén bak prosjektet WeAreMillions.org/Bergen og pressetalsperson for AFK. gittesatre@gmail.com, www.gittesatre.com

www.facebook.com/pg/couragefoundorg/posts/ (livestream fra arrangementet)
www.wearemillions.org/bergen
https://defend.wikileaks.org/freeassange/
https://stefaniamaurizi.it/en-idx.html

Gratis prøve
Kommentarer