«Når noe er veldig vanskelig, kan magiske ting oppstå»

REGISSØRSAMTALE

Piotr Stasik er en fascinerende, uavhengig stemme på den polske filmscenen. Vi har tatt en prat med ham om temaet kjærlighet, frihet, newyorkere og europeere – og hans nye essaydokumentar 21 x New York.

Var planen din å filme jakten på kjærlighet da du bega deg til New York, Piotr Stasik?

Nei, det jeg hadde lyst til, var å granske byen inngående for å finne ut om New York var noe for meg eller ikke. Jeg kan egentlig godt tenke meg å flytte til New York som pensjonist, bli som en av disse gærne gutta som streifer rundt i gatene.

Innledet du noe kjærlighetsforhold der selv?

«Ja, jeg hadde et forhold!»

Nå er det din tur til å bli intervjuet. Fortell!

«Jeg innledet er forhold til en av karakterene i filmen.»

Må jeg gjette hvem det var? Det tror jeg ikke jeg klarer.

«Prøv!»

Gi meg et hint til, da.

«Nei. Kanskje jeg forteller det mot slutten av samtalen, kanskje ikke.»

OK, greit. Visste du fra starten av at filmen skulle handle om forhold, kjærlighet og besettelse?

«Nja, først prøvde jeg å få filmen til å handle om frihet. For jeg tror folk i New York føler seg friere enn europeere gjør. Jeg trodde det skulle bli en film om hvordan man viser utad det man er på innsiden.»

Fascinerende – for jeg opplever at europeere er mer ekte. Kanskje det dreier seg om kultur eller tradisjon, men amerikanere fremstår som veldig vennlige uten at det nødvendigvis er så veldig ektefølt. Hvis en storbyamerikaner sier at dere skal treffes igjen, er det ikke noe du burde ta helt bokstavelig.

«Ja, jeg hadde noen problemer med akkurat sånne andregangstreff. De var ikke interessert i å møte meg igjen, sånn egentlig. Jeg ville veldig gjerne treffe dem hjemme hos dem selv, så jeg sendte dem linker til de tidligere filmene mine. Og da åpnet de døren for meg likevel. Det ble min måte å oppnå tilliten deres på. Jeg hadde ikke så mye tid, for jeg måtte gjøre opptak med 50 karakterer for å få 21 gode portretter. Dermed hadde jeg ikke tid til å møte en karakter mer enn tre ganger.»

Og du filmet dem etter geriljametoden uten å be om tillatelset-banen, for deretter å ta kontakt med dem og be om å gjøre intervjuene?

«Jeg visste at det ikke var mulig å ha dype samtaler på subwayen – men hjemme hos dem kunne det la seg gjøre. »

Og du klarte alltid å få invitasjon til å besøke dem hjemme?

«Nesten alltid – det var kanskje fem prosent som ikke ville slippe meg inn. Jeg synes det var en interessant opplevelse som filmskaper – jeg visste ikke hva som ville skje i slutten av filmen. Det var dessuten interessant for meg personlig, for etter én måned følte jeg at jeg befant meg i helvete. Jeg ville helst komme meg vekk, men hadde ikke nok penger, så jeg måtte bli. Men så slo det meg at det kanskje var bra.»

Hvorfor i helvete? Fordi historiene folk fortalte var så deprimerende og dystre?

«Ja. En del av historiene var vanskelige å høre. Det var også vanskelig fordi jeg var sammen med dem og følte meg som en av dem. Men jeg tenkte at det vanskelige kanskje ville være bra for filmen – noen ganger er det sånn at når noe er vanskelig, kan det oppstå noe magisk. Noe man ikke kunne forestille seg, noe fra underbevisstheten som er helt uventet.»

Se anmeldelse av filmen her.

---
DEL