Når utrydding blir stuerent

Stortinget har vedtatt et nytt «ulveforlik». Men faren er at det isteden blir stadig nye ulve-lik. For ulvene selv har ikke lenger noen sjanse i det politiske spillet om deres liv. De siste årene har man sett en endring i norsk ulvedebatt. De som før var påpasselige med at de «ikke var for utrydding», men […]

Stortinget har vedtatt et nytt «ulveforlik». Men faren er at det isteden blir stadig nye ulve-lik. For ulvene selv har ikke lenger noen sjanse i det politiske spillet om deres liv.

De siste årene har man sett en endring i norsk ulvedebatt. De som før var påpasselige med at de «ikke var for utrydding», men bare ville ha «bestanden på et fornuftig nivå», har forlengst innrømmet at det fornuftige nivået i deres øyne er null ulver i Norge. Ikke overraskende er det Senterpartiet som går i bresjen for utradering av ulv fra norsk jord. Deres ledere har uttalt at ulven bør være «uønsket» i norsk natur.

Utrydding har dessverre igjen blitt stuerent. Etter knappe 40 år med forsøk på å lære nye generasjoner at artsmangfold er bra og utrydding dårlig, har det gamle trollet fra 1800-tallet stukket hodet frem igjen. Hvorfor lar vi det stikke seg frem? Hvorfor skal trollet i det hele tatt være med i debatten? Kanskje får trollet være med, ikke fordi det er så stort, men fordi det er så stygt: harde ord, sinte trusler om å skyte ulv enten det er lov eller ikke – slik tramper utryddingstrollet frem. Blir det hørt rett og slett av frykt – frykt for at trollet vil lage enda mer bråk, ødelegge enda mer hvis det ikke får viljen sin? Ettergivenheten hos de politikere som i egne øyne skal stå for beskyttelse av ulven, er påfallende.

For selv om SV, V og MDG brøt ut av forhandlingene på Stortinget – av hensyn til ulven – var heller ikke deres forslag verdig en kritisk truet art. Det var et kompromiss med det absurde hjørnet norsk ulvepolitikk har malt seg inn i. I dette hjørnet sitter nå de nye forlikspartiene H, FrP, AP og KrF fastlåst i enighet om at ulven fortsatt skal være kritisk truet i Norge, og at områdene ulvene kan bevege seg i, skal bli enda mindre.

Det er lett å minste gangsynet når selv ministre og statssekretærer later til å tro at deres oppgave er å begrense og utrydde når det egentlig er å verne. Men vi må kunne forlange mer av våre stortingspolitikere enn at de lar utryddings-holdninger fra 1800-tallet være styrende for vår felles ulvepolitikk.

I Norge krymper både hjerterom og husrom for dyr som er «til bry». Det argumentet som trer frem dersom man studerer debatten fra rovdyrmotstandernes side, er en grunnleggende holdning til ulven som et «dårlig dyr». Uviljen synes å skyldes at ulvene ikke ses å være til noe gavn for menneskene – de kan ikke «brukes» til noe. Men hva verre er: de bidrar til at man selv kanskje må ta noen hensyn i sin fremferd.

I Norge krymper både hjerterom og husrom for dyr som er «til bry».

Økonomien er gjerne sentral i menneskers holdninger til hva som er «bra» eller «dårlig». Da SPs leder uttalte at det «koster samfunnet mye penger å sørge for de rundt 30 ulvene som lever i Norge», ble det nok oppfattet av ulvemotstandere som et godt poeng. For hvorfor skal vi betale for noe vi ikke tjener på? Men ulvene i seg selv koster ikke penger, de krever ikke noe annet enn å få være i fred. Ulvemotstanden, derimot, er kostbar. Kostnadene som SP tilskriver ulv, er for en stor del knyttet opp mot at vi i Norge legger opp til en totalkontroll av denne dyrearten, og baserer oss på at alle tiltak som skal til for at mennesker skal tilpasse sin aktivitet til naturen, er et felles samfunnsansvar – nettopp for å tilfredsstille rovdyrmotstanderne. Kostnad til selve jakten på truede rovdyr – en jakt som mange er imot – betales også av skattebetalerne. Mens andre land med langt mindre penger i statskassen ansetter skogvoktere for å beskytte truede dyr mot jakt, blir pengesekken i Norge primært brukt på tiltak som ikke tjener dyrene.

Tør våre politikere å si det som tydeligvis har blitt det unevnelige? Altså at andre dyrearter har livsrett – ikke fordi vi «skal noe med dem», men fordi de har en verdi i seg selv?

Stortingsmeldingen om ulv er utvetydig når det gjelder det juridiske grunnlaget for å ta vare på ulv: Bernkonvensjonen er en vernekonvensjon og «forplikter Norge til å ta vare på ulv». Ulv er i tillegg listet som art som krever særskilt vern, hvor minstekravet er at det skal være forbud mot «alle former for forsettlig fangst og fangenskap og forsettlig dreping, ødeleggelse av områder brukt til ynglesteder eller hvilesteder, betydelig forstyrrelse av dyrene m.m». Naturmangfoldloven bygger videre på Bernkonvensjonen og slår fast at artene skal «forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder». Men jussen synes verdiløs i hendene på våre politikere. Teorien beskytter ulven – men praksis er annerledes.

Norge har to kritisk truede rovpattedyr – ulven og fjellreven. Det er slående hvor stor grad av forskjellsbehandling disse dyrene utsettes for. Mens tiltak for å sikre fjellreven i Norge stadig løftes frem, er det ikke engang en politisk ambisjon å få ulven vekk fra rødlisten. Når ulvesonen nå av Stortinget vedtas innskrenket, og antall ulver som får leve i praksis går ned, kan resultatet av Stortingets nye ulveforlik bli en storstilt nedslakting av et av Norges to kritisk truede rovpattedyr.


Martinsen er veterinær og leder i NOAH – for dyrs rettigheter. siri@dyrsrettigheter.no

---
DEL

1 kommentar

  1. «Utrydding har dessverre igjen blitt stuerent. Etter knappe 40 år med forsøk på å lære nye generasjoner at artsmangfold er bra og utrydding dårlig, har det gamle trollet fra 1800-tallet stukket hodet frem igjen. Hvorfor lar vi det stikke seg frem? Hvorfor skal trollet i det hele tatt være med i debatten?» Siri Martinsen gjentar og gjentar sitt mantra om mangfold og utrydding. Men nå vil hun i tillegg ha «trollet» ut av debatten. Det er vel slike som jeg,det. Jeg tror det ville ha hjulpet på hennes forståelse for at hun og hennes meningsfeller begynner å stampe i motvind, dersom hun i stedet hadde lyttet litt mer til hva vi sier. Vi sier blant annet at norske politikere og norsk allmennhet i 20 år har blitt lurt av en allianse mellom miljøbyråkrater og miljøvernere med at Norge er forpliktet gjennom Bernkonvensjonen til å bygge opp nasjonale genetisk levedyktige stammer av av store rovdyr. De nasjonale rødlistene er blitt til ut fra samme tankegang. Dette går nå opp for flere og flere. Lytt litt mer, Siri Martinsen!

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here