La meg sitere fra Friendly Fire: «Det er ikke nok å kjenne fienden, vi må forstå ham. I dag er ikke målet å rette våpen mot palestinere. Det er å skape håp hos dem. Håp betyr sikkerhet. Vi må omdefinere begrepet ‘seier’. Uten det vil vi aldri oppnå fredelig sameksistens. Vi må tenke nytt om vår egen fortelling. Vi har visket ut vår fortid i forsøket på å rettferdiggjøre vår territoriale aggressivitet. Vi har ignorert at palestinere har samme historiske rett som israelere til landet vi stenger dem ute fra. At det å slåss mot islamistiske terrorister ikke betyr å slåss mot palestinere. At hat forlenger krig. At vi har rett til å forsvare oss, men bare så lenge vi gir motparten samme rett. At så lenge vi nekter å innse alt dette, vil vi fortsette å være vår egen verste fiende – uten håp om å gjøre Israel til et demokrati basert på universale humanetiske verdier.»
At det skal ta en hel menneskealder å komme til slike erkjennelser, kan synes rart. Slik er det derimot ikke for den det her gjelder. Betraktningene over er et ekstrakt av en manns selvinnsikt, slik den fremstår i boken Friendly Fire. How Israel Became Its Own Worst Enemy and the Hope for Its Future. (Truth to Power). Forfatteren, Ami Ayalon, har stått i spissen for Israels kamphandlinger, som marinesjef og som leder av Shin Bet#, landets interne sikkerhetstjeneste, under mottoet «det usynlige skjold». Ledestjernen gjennom det hele var nøkkelbegrepet «sikkerhet». Ayalons løpebane er tett sammenflettet med Israels historie og kan gjennom både personlig og nasjonal utviklingshistorie leses som en terapitime.
Han ledet forhandlinger med Arafat, førte samtaler med egne ledere. Oslo-avtalen førte til midlertidige åpninger, men …
Etter å ha beordret angrep og eliminert fiender i mange år hadde Ayalon en sjokkartet opplevelse i samtale med en palestinsk psykiater ved navn Sarraj. Det var et vennlig møte, helt til Sarraj mente at Ayalon burde gratulere ham med seieren. Det forbløffede svaret lød: «Vi har drept hundrevis av deres folk i bare de siste ukene. Dere er i ferd med å miste de siste smuler av frihet. Dere har kjempet i flere tiår for å vinne frihet, og for hva? Martyrium og begravelser? Er det dette du kaller seier?» Sarraj bekreftet: «Vi har levd i skrekk siden 1967. At begge våre folk nå deler angsten, er en seier for oss.» Ami trakk seg målløs tilbake før han langsomt begynte å revurdere alle trossetningene han hadde levd etter frem til da.
Forsvares med alle midler?
Som ung marineoffiser deltok Ayalon i et dumdristig angrep på en egyptisk base, en festningsøy ved navn Green Island. De var en liten kommandoenhet, og operasjonen besto i nattlig dykking i forkant av klatring til toppen av festningen. I kampen som fulgte, ble Ami truffet av kuler og granater, hvilket ikke hindret ham i å fullføre operasjonen, sørge for dekning av kameratene og til slutt redde seg over i en båt, der han ga seg selv en morfinsprøyte før han svimte av. De andre soldatene var enten såret eller døde. For denne aksjonen mottok Ami medaljen Medal of Valor, Israels høyeste utmerkelse. Den er forbeholdt slike som viser «ultimat heroisme stilt overfor fiendens ild».
«Å se palestinere som mennesker forandret meg.» Ami Ayalon
Mannens militære karriere brakte ham mange ærefulle år, samtidig med en snikende følelse av at landet han så lidenskapelig forsvarte, manøvrerte seg inn i en strategisk blindgate. Ami vokste opp i en kibbutz. Han var overbevist om at Israels eksistensrett måtte forsvares med alle midler. Han planla elimineringsaksjoner og drepte terrorister uten å blunke. Inntil han innså at palestinere som var jaget ut av sitt land, hadde samme rett. At det å sette likhetstegn mellom palestiner og fiende var et fatalt feilgrep. Ayalon erkjente: «Å se palestinere som mennesker forandret meg […]. Vår manglende empati ødela vår evne til å vurdere farer og muligheter. Angst fikk oss til å over-reagere.» Han ledet forhandlinger med Arafat, førte samtaler med egne ledere. Oslo-avtalen førte til midlertidige åpninger, men etter en terrorspiral ingen parter klarte å begrense, hardnet frontene igjen.
Med ryggen mot veggen kalte statsminister Yitzhak Rabin inn Ami Ayalon. Ba ham om å ta jobben som sjef for Shin Bet. Ami tenkte: «Å sende en kule gjennom en fiendtlig motstander i uniform er noe ganske annet enn å hale en butikksjef med bind for øynene, eller en unge, inn i en celle for å presse informasjon ut av ham, enten med finesse eller med vold. Jobben ville også innebære å spionere på jøder.» Han avviste tilbudet. Et år senere nådde meldingen ham at Rabin var død, skutt av en israelsk jøde. Så langt hadde de indre spenningene i Israel nådd. Dermed ble han innkalt igjen, denne gangen av statsminister Shimon Peres. Som gjentok tilbudet. Ami Ayalon, som alltid hadde gitt sikkerheten høyeste prioritet, takket denne gangen ja. Sjefsjobben i Shin Bet beholdt han i fire år, til han gikk av med pensjon i 2000.
Fredelig sameksistens
En periode prøvde Ayalon seg som politiker, men stanget hodet mot veggen, i form av konservativ uforsonlighet og endimensjonal maktarroganse, personifisert gjennom Benjamin Netanyahu. I 2003 etablerte han, sammen med den palestinske professoren Sari Nusseibeh, et fredsinitiativ kalt The People’s Voice.
Den politiske løsningen på Midtøsten-konflikten venter vi fremdeles på.
Ami Ayalon har gjennom boken sin ønsket å spore til visjon, om å se landet som ble en stat i 1948, i et større historisk perspektiv. Til å skape enighet om at det jødiske folk har rett til selvbestemmelse innenfor sine (diskutable) grenser, uten at det gir det noen eksklusiv, absolutt rett.
Gjennom denne biografien viser han at det er mulig å spenne en lang bue fra livet som heltemodig militær spydspiss med få motforestillinger til å bli en forkjemper for forståelse og fredelig sameksistens på tvers av eksplosive interessekonflikter.
Det er få steder på jorden der håp har så røffe levevilkår som i krutt-tønnen rundt Jordandalen – der det anses som et strategisk mål å skape ngst.
