Når statuene snakker  

Tre statuer – en gudinne i New York, en statsminister i Tel Aviv og en bolsjevik i Moskva – har blitt kastet inn i politiske strider i sine hjemland og fremprovoserer heftige meningsbrytninger.

(FILES) An undated Soviet period file picture shows the monument to Felix Dzerzhinsky, the founder of the Soviet secret police, later known as KGB, rising in front of the KGB headquarters at the Lubyanskaya Square in Moscow, with partly seen portrait of the Soviet founder Vladimir Lenin on the building. AFP PHOTO / ALEXANDER NEMENOV ---BW ONLY --

Reaksjonene rundt disse figurene viser hvilke krefter som kan oppstå når besjeling av kunstverk kombineres med ulike former for det fenomenet som kalles ikonoklasme, eller billedknusing, som det kan kalles på godt norsk.

Truet gudinne. Både tyske Der Spiegel og amerikanske The New Yorker benyttet seg i februar av ulike representasjoner av den berømte Frihetsgudinnen i New York som forsidebilde. Der Spiegels forside benytter kubanske Edel Rodriguez’ illustrasjon av en abstrakt Donald Trump (med oransje ansikt, blond manke og svart dress) som holder en blodig kniv i én hånd og løfter frihetsgudinnens avkuttede hode med den andre. The New Yorker brukte illustratør John W. Tomacs bilde Liberty’s Flameout, der frihetsgudinnens hånd holder en sluknet fakkel opp mot en mørk himmel og bare dyster, grå røyk er igjen av håpets flamme.

Begge bildene viser et angrep på monumentet, noe man i kunsthistorien omtaler som «ikonoklasme» eller «billedknusing» – men disse angrepene er fiktive. Statuen står statursfremdeles urørt på sin øy. I begge tilfeller representerer skamferingen av den gjenkjennelige silhuetten et angrep på alt monumentet representerer: USA, frihet, demokrati. Det er ingen tvil om hvem som står bak udåden i begge tilfeller: President Donald Trump er den virkelige ikonoklasten.

Gullkalven Netanyahu. Om morgenen den 6. desember 2016 dukket en forgylt statue av den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, også kalt Bibi, opp på Rabinplassen i TelAviv. Det hadde ikke rukket å bli ettermiddag før den allerede var borte. Kunstneren Itay Zalait hadde i løpet av natten, uten tillatelse fra myndighetene, reist Kong Bibi – en fire og en halv meter høy og svært lite smigrende fremstilling av statsministeren på en hvit pidestall. De forbipasserende som stanset opp, utgjorde etter hvert en ganske amper forsamling, og delte seg ifølge kunstneren i to leire: De som genuint satte pris på «hyllesten» til statsministeren, og de som ville rive statuen ned. Innen kort tid klistret politiet en formaning på pidestallen om at verket måtte fjernes, mens kulturministeren la ut en melding på Facebook og omtalte verket som en hatefull ytring mot statsministeren. Zalait oppmuntret folkemengden til å velte statuen i stedet for at han selv skulle fjerne den, noe tilskuerne gjorde. Deretter fraktet kunstneren den falne Kong Bibi vekk.

Byens ledelse fjernet Felix og plasserte statuen i en park ved Moskvaelven, liggende med ansiktet ned. Den fikk raskt selskap av andre statuer.

Alt skjedde i løpet av få timer. Hendelsen kan kanskje best oppsummeres som en «hurtigikonoklastisk syklus». Utallige monumenter av statsledere har lidd samme skjebne gjennom historien, men ikke på så kort tid. I dette tilfellet var det i tillegg flere ikonoklastiske elementer i spill. For det første påkaller plasseringen av en gullfigur på en offentlig plass i Israel uunngåelig det aller mest berømte tilfellet av ikonoklasme i historien: Moses og gullkalven. For det andre gikk Zalait til angrep på Netanyahus offentlige persona, hans image, ved å fremstille ham som en forgylt statsleder. Både statsministerens selvbilde og folkets oppfatning av deres valgte leder blir satt i relieff. Ved snedig å spille på og utsette sitt verk for ikonoklastiske krefter – fra gammeltestamentlig billedforbud til nåtidig image-manipulasjon – fikk Itay Zalaits Kong Bibi ekstra gjennomslagskraft.

Den blodige Dzerzjinskij. Felix Dzerzjinskij ble i 1917 utnevnt av Lenin som første leder av det nyopprettede etterretningsorganet Cheka (forløperen til KGB). Organets formål var å rense unna alt og alle som ble ansett som fiender av revolusjonen. Tallene på hvor mange som mistet livet under Dzerzjinskijs Cheka, er omstridt, men antallet familier som ble rammet var høyt nok til at en statue av mannen ble et forhatt symbol på undertrykkelsen og volden som ble utført av den sovjetiske stat. Den seks meter høye statuen, utført av sovjetskulptøren Yevgeny Vuchetich, sto opprinnelig foran hovedkvarteret til KGB i Moskva, og viser en rakrygget Felix Dzerzjinskij i dyster, mørk bronse; trygg på sin autoritet som eneveldig forvalter av dødsdommer.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.