I det omfattende verket The First Casualty (1976) tar Phillip Knightley for seg krigskorrespondentenes verden fra Krimkrigen til Vietnam-krigen, dvs. fra 1850- til 1970-tallet, og innleder med det ikoniske sitatet av den amerikanske politikeren Hiram Johnson: «Sannheten er krigens første offer.» Johnsons uttalelse i 1917 faller sammen med president Wilsons, i dag famøse, Espionage Act, som nettopp ble brukt for å kvele opposisjonen da presidenten snudde 180 grader og ville gå inn i krigen i Europa.
To narrativer om krigens årsaker
Dagens Ukrainakrig gir et fascinerende vell av eksempler nettopp når man skal belyse propagandaens natur og uttrykk. I dag har vi ikke bare offisielle redaktørledede og statlige eide og drevne etermedier og trykte medier, sentraliserende mediehus med store antall enheter som fôres med stoff fra de fire store nyhets-byråene i verden. Disse utgjør dem vi ofte røft refererer til som etablerte medier (mainstream media, MSM) og formidler, som navnet tilsier, en dominerende versjon av hva som skjer i verden.
I tillegg kommer krigens spesielle forhold som gir ledende militære en mulighet til å styre informasjonen. Det skal store ressurser og/eller ditto mot til å gå imot strømmen av informasjon fra ledende medieaktører. Disse utgjør et vell av uavhengige nyhetsaktører og kommentatorer på internettplattformene. Kryss-sjekking mellom forskjellige stemmer gjør propagandaarbeid mer utfordrende og gir grupper muligheten for å avsløre – men også markedsføre – falske meldinger i større grad enn tidligere.
Den ukrainsk-russiske krigen tok ifølge vestlige medier til 24. februar 2022 med det som gjerne kalles «en uprovosert, fullskala, brutal russisk invasjon av Ukraina». Ordene i forskjellige sammensetninger er gjentatt så ofte og i så mange medier at det er blitt en sannhet det er vanskelig å utfordre. Men det er det denne artikkelen er ment å gjøre.
Dagsnytt 18, Dag og Tid, The Guardian
Hiram Johnsons «sannheten er krigens første offer» er det ingen som bestrider i dag. Problemet oppstår når vi skal erkjenne at også ‘vår side’ bruker propaganda. «Påstår du at NATO driver med propaganda?» spør John Færseth på Dagsnytt 18 våren 2022, noe Elin Floberghagen, generalsekretær i Norsk Presseforbund, var rask med å benekte. Selvfølgelig mente hun ikke det. Nei, man tuller ikke med det norske selvbildet.
Det gjør da heller ikke forfatter Kaj Skagen i Dag og Tid 17. mars i år når Pulitzer-prisvinner og journalist-ikon Seymour Hersh mer enn antyder at norske militære var involvert i terrorangrepet mot gassrørene i Østersjøen i september 2022: «Antydinga om at Stoltenberg skulle ha vore CIA-agent, og problema med å finna dei norske fartøya som vert nemde, svekkjer heile reportasjen, ikkje berre delen om Noreg.» Det må jo være måte på helligbrøde!
Zelenskyjs fredsprogram ble et krigsprogram.
Propaganda er bevisst falsk eller feil informasjon gjort med et spesielt formål for øye. Det betyr at ikke all feilinformasjon er propaganda. I ‘krigens hete’ (‘The fog of war’), som den prøyssiske krigsstrategen Carl von Clausewitz kalte det, kan feil begåes av alle sider i en konflikt. Men når fortelleren strategisk velger ut, utelater, overdriver elementer og bruker retoriske knep for å redusere motparten og pumper opp «sin» side i konflikten, kan vi snakke om propaganda.
Et slikt knep er ‘weasel’-journalistikk (weasel =liten og slesk). Da avisen The Guardian endelig støttet kravet om at den britiske regjeringen ikke skulle utlevere WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange til USA, hadde det på overflaten et skjær av støtte til den fengslede pressemannen. Men The Guardian måtte «minne om» at Assange hadde opptrådt uetisk ved å massepublisere uredigert stoff og sette folks liv i fare. The Guardian visste godt at anklagen er grundig tilbakevist gjennom rettssaken mot Assange. I tillegg er det i ettertid blitt klart at det var The Guardian selv som offentliggjorde passord som muliggjorde massetilgang til uredigert WikiLeaks-materiale. Slik weasel-journalistikk farger og fører leseren i ønsket retning uten at det er nødvendig å si ting med rene ord. The Guardian kunne på denne måten fortsette sin sverting av Assange selv i et støtteopprop, med en ‘liten og slesk’ kommentar.
Propaganda er ikke informasjon
I propagandaarbeid er det som sagt viktig å skape en ‘historie’ som alle kan ta for gitt og ikke stille spørsmål ved. Vi får en krig med ord og bilder. Men i dag heter det ikke lenger propagandakrig, men informasjonskrig, siden propaganda i folks forståelse er ensbetydende med løgn og bedrag. For 150 år siden var imidlertid propaganda et ord i den katolske kirken, ensbetydende med misjonering – å innføre den katolske troen og å overbevise ikke-troende om dens prektighet. Det var et hedersord.
Da USAs president Wilson dro amerikanerne med i kampen mot Tyskland i første verdenskrig, var det stikk i strid med de valgløftene han hadde gitt under valgkampen ukene før, i 1916.
Det finnes en ironisk parallell til Wilsons valgseier i 1916: Ukrainas Vlodomir Zelenskyjs 103 år senere. Etter å ha blitt valgt på en fredsplattform gikk begge presidenter, av forskjellige grunner, raskt over i krigsmodus. Zelenskyj ville utslette opprøret i Donbass og ta kontrollen over Krim. Wilson opprettet Creel Commission, eller The Committee on Public Information (CPI), som forfatter Michael Pierce kaller «et propagandaapparat med de beste artister for å få det amerikanske folket til å se nødvendigheten» av å gå med i første verdenskrig. Her var markedsførere, kunstnere, skuespiller og mediefolk som på kort tid vendte opinionen i Wilsons favør. Ukrainas komiker og serieskuespiller stilte på sin side til valg, tok med seg TV-staben sin til presidentpalasset og viste verden hvordan man skal drive PR-arbeid.
Etter at han var blitt valgt på et fredsprogram for å få slutt på krigen i Øst-Ukraina, reiste Zelenskyj raskt til Donbass-området for å snakke fred. Ved hjemkomsten fikk han advarsler fra sine samarbeidspartnere om å slutte med fredsarbeid. Én gang til og han ville dingler fra en telefonstolpe langs Khresjtsjatyk [Kyivs hovedgate] sammen med andre forrædere. [Kilde: Moon of Alabama, og Grayzone]
Ukraina er i ferd med å utradere en hel generasjon ungdommer ved en aggressiv «forsvarskrig».
Det var selvsagt stort behov i Ukraina for å forklare helomvendingen for det store flertallet på 73 prosent som hadde valgt Zelenskyj – spesielt de mange østukrainerne som hadde lidd under åtte års bomberegn fra regjeringstroppene. Zelenskyjs fredsprogram ble et krigsprogram proppet opp av europeiske ledere som Boris Johnson, som i samme ånd, våren 2022, også advarte, «slutt med fredsforhandlinger med russerne», ellers så stopper all støtte til Ukraina. Zelenskyj, på sin side, trengte ingen Creel Committee. Han kom fra underholdningsbransjen, og få tviler på Ukraina-lederens eminente håndtering av vestlige medier. Resten av verden har Zelenskyj imidlertid mindre suksess med å håndtere.
Informasjonskrig eller propaganda?
«Vi har vunnet ‘informasjonskrigen’», forkynte vestlige ledere våren 2022. Og hele året etterpå snakket våre medier med én stemme: NATOs. Mange journalister er ikke fortrolige med dette, men forholder seg tause. I vest har vestlige medier derfor vunnet, ja. Men i Russland steg Putins popularitet, for der var det han som styrte mediene. Og hans målgruppe var vesensforskjellig fra vestligere lederes – som aldri vil ha problemer med å finne en og annen opposisjonell som kan fronte vestlige synspunkter.
For denne informasjonskrigen er en ren propagandakrig overfor egne innbyggere der informasjonsinnholdet er formet etter hva den strategiske ledelsen til enhver tid ønsker skal prege mediebildet: Vil fremgang på slagmarken øke befolkningens støtte, melder man dette. Kan trusler utenfra øke indre samhold, meldes dette. Informasjonen er slik tuftet på manipulasjon og mindre på formidling av sannheter eller fakta. Norske militærstrateger er helt og holdent avhengig av hva de får av informasjon fra USA og Ukraina. Dette er drepende for vestlige og norske medier i det lange løp.
Løgnen har sin tid
I april 2023 begynner det å gå opp for også våre medier at ‘informasjonen’ de har vært fôret med – og har brakt videre – ikke har vært basert på etterretningsfakta, men på styrte beskjeder fra militærstrateger. Lekkasjer fra Pentagon viser at de som først ‘vant’ informasjonskrigen, taper kampen om sannheten i dag. Mens fortellingen om tap i krigen har overdrevet tap russisk side, har tapene på ukrainsk siden blitt holdt tilbake, mener strateger som FNs nå pensjonerte våpeninspektør Scott Ritter.
Det drepes fire ganger flere ukrainske enn russiske soldater.
Det er opplagt at optimisme er nyttig for dem som ønsker å fortelle at den ukrainske siden vil vinne bare Vesten leverer nok avanserte våpen og ammunisjon. Hvis derimot de ukrainske tapene er så enorme som man i dag i lekkasjer fra USA ser at de er, vil optimismen og viljen til å fortsette krigen fort forvitre. Mye tyder på at Ukraina ikke bare er tomme for våpen, krigskjøretøy og ammunisjon [Kilde: Baud, Operation Z, s. 271-72, Scott Ritter, Grayzone], men er i ferd med å utradere en hel generasjon ungdommer ved en aggressiv «forsvarskrig». Da trer en annen side ved propagandastrategien inn – synsing og sverting uten dokumentasjon.
Tidligere forsvarssjef Diesen på TV 2
Norske forsvarseksperter har forsikret at Ukraina har lave tapstall, og at russerne er udugelige og derfor drepes i langt større grad enn sin motpart. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen (SD) presterte denne salven 2. april 2023 på TV 2. Legg merke til at han ikke engang forsøker å dokumentere. Som forsvarssjef emeritus behandles han med respekt av NRK og trenger ikke dokumenter. Han bare konstaterer:
SD: – Vi skal huske at russerne ikke er særlig dyktige, de får ikke til mye. Men de har to egenskaper som gjør dem farlige: De er mange, og de er brutale. Det vi har sett i Ukraina til nå, kan bekrefte udugeligheten og brutaliteten.
TV 2: – Hvorfor fortsetter russerne med krigshandlinger mot sivile?
SD: – Fordi de er sånn. Russisk krigføring er barbarisk og har bestandig vært det.
Lekkede amerikanske etterretningsdokumenter viste få dager etter Diesens visdomsord at det drepes fire ganger flere ukrainske enn russiske soldater [Denne sier 4:1 døde i ‘favør’ av Ukraina]. De har mistet 300 000 mann, og nærmere en million er alvorlig skadet. Ukraina mangler i dag ikke bare våpen og ammunisjon. En ungdomsgenerasjon er drept. Det er denne generasjonen det norske stortinget har vedtatt skal drives enda lenger ned i avgrunnen med norske milliardbeløp.
Medienes ytringsansvar
Både Russland og Ukraina slår ned på informasjon de ikke liker. Russland har arrestert politisk opposisjonelle i mange år. I Ukraina har vi etter 2014 sett en stadig økende undertrykking av ytringsfrihet, der hensikten er å hindre at folk skal få vite sannhetene om det som skjer på slagmarken. Det som i 2003 i Irakkrigen ble kalt «embedded journalism», og som norske journalister fnyste av som «styring av pressen», som de skulle ha seg frabedt – det er i dag blitt normen. Det er Zelenskyjs presseavdeling som kjører reportasjeguidede turer inn mot ‘fronten’. Og det er Zelenskyj som bestemmer hva EU-leder von der Leyen skal gi av opplysninger.
I Norge har vi heldigvis ytringsfrihet, men hvis lesere og lyttere ikke får hele sannheten, er det noe annet som mangler: medienes ytringsansvar. Mediene våre har i ett år utelukkende formidlet informasjon fra NATO-redigerte sentralbord. Hvis ikke ytringsansvar følger ytringsfrihet, lures leserne og lytterne. Vi så det da von der Leyen høsten 2022 kom til å si at 100 000 unge ukrainere var drept i krigen: For henne gjaldt det å fortelle hvor stygg russisk krigføring var. Hun glemte den andre siden av propagandaen og fikk beskjed om å holde kjeft og overlate ‘informeringen’ til Zelenskyjs kontor. Hun var raskt tilbake i folden.
To folkerettsprinsipper
Men var det ikke russerne som 24. februar innledet en «brutal, fullskala, uprovosert angrepskrig»? Mon tro om ikke disse ordene finnes trykt opp på veggene i norske aviskontorer og studioer, for de kommer som ekko av hverandre dag etter dag, uke etter uke. (Senest 9 mai i Klassekampen, kunne ikke Anna Krokene la være å hekte på en tirade der det er rimelig unødvendig: «I etterkant av Russlands fullskala invasjon av Ukraina har det vært…» Det virker som det ligger inne en ferdigskrevet blokk som spretter opp når man skriver ‘Russland’.) Var ikke ansvaret helt og holdet russernes? Med en angrepskrig bryter man jo folkeretten ved å krysse en nasjonsgrense med våpenmakt. Det er rett. Men folkeretten sier også at provokasjon ved å true med bruk av vold er et like alvorlig brudd. Vi har to folkerettsprinsipper som kolliderer.
Det ukrainske scenariet var forutsett av folkerettsforfattere i FN. Skulle det bare være opp til voldssøkende å stikke kjepper i den sovende bjørnen og så skyte uten straffeansvar når den våknet i sinne?
Pentagons tankesmie Rand Corporation
Det som i ettertid har vist seg som et script for krigen i Ukraina fra USAs side, inneholder nettopp klare trusler, en oppskrift, på hvordan man skal få til en ‘destabilisering’ av Russland. Se bare hva Pentagons tankesmie Rand offentlig vurderte i 2019 som mulige tiltak for å bidra til å nettopp destabilisere, eller styrte, dagens russiske ledelse: sverte Putin i russeres bevissthet, sverte Putins anseelse internasjonalt, utplassere raketter som også kan ta atomvåpenhoder, øke produksjonen av amerikansk flytende gass, øke Europas evne til å ta imot slik gass, friste høyt utdannede russere til å emigrere, utplassere taktiske atomvåpen (!), øke antall angrepsfly osv.
Tapstallene var feil, fiendebildene feil, ukrainsk prektighet oppskrytt, russiske grusomheter blåst opp.
Rand Corporation har tiår bak seg som en omfattende ressurs for planlegging og rådgiving av amerikansk forsvar og krigføring. Rand-ansatte Daniel Ellsberg avslørte i 1969 at den politiske ledelsen og mediefortellingene fra Vietnam om snarlige seire på slagmarken viste seg å være mot bedre vitende. På samme måte avslørte lekkede hemmelige etterretningsdokumenter fra Det hvite hus i april 2023 at Ukraina snart måtte se et dramatisk nederlag i øynene. Tapstallene var feil, fiendebildene feil, ukrainsk prektighet oppskrytt, russiske grusomheter blåst opp.
Helt nytt var ingenting av dette, Det amerikanske ukemagasinet Newsweek hadde for eksempel allerede våren 2022 kunnet videreformidle lekkasjer som sa det motsatte av den offisielle fortellingen om russisk brutalitet på slagmarken. Russland gikk faktisk mer hensynsfullt til verks enn de hadde trengt, kunne Newsweek fortelle. De kunne brukt amerikansk, ‘moderne’ krigføringsmetodikk med å bombe Ukraina sønder og sammen før de marsjerte inn.
Internett og mobiltelefoner med sitt spredningspotensial har åpnet nye veier for varslere og informasjon som motgift mot forførende propaganda. Kanskje kan det sies å ha gitt de samme revolusjonerende mulighetene i Ukrainakrigen i 2023 som fotografiet og fremveksten av avisene hadde på Europas krigføring på Krim på 1850-tallet.
Roger Fentons ikoniske bilder fra slagmarken ved Sebastopol taler fremdeles om at folk som vil se, kan se. Men Fenton var den første til å innrømme at bilder kan lyve, slik fotografer og journalister kan lyve. En smilende soldat i Fentons bilder fra 1853 fortalte ikke om døde kamerater eller frykt for bomberegn.
I 2022 viser bilde av et lik i gatene i Butsja, men ikke hvem som drepte. Et bilde av et barn på bussen på vei til Moskva viser ikke om det tatt under tvang eller på vei til feriekoloni. Fortelleren velger, former og farger etter mer eller mindre åpne strategier. Det har endret måten propaganda utføres på. Men også måter sann informasjon hindres, perverteres og utnyttes på avhengig av hva dens herrer ønsker. Fremdeles må det dybdearbeid til for å skjelne sant fra falskt. Fremdeles finnes det elementære rettigheter og plikter som journalister må etterleve – hvis man skal trenge gjennom propagandaens røyk-og-speil verden.
