Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Thor Halvorssen har lenge hatt et stempel på seg som en mistenkelig liberalist. Vi har intervjuet ham om diktaturer, hans hjemland Venezuela, anarkisme og meritokrati – vurder selv. 

[Se videointervju nederst]

 

Den norskættede venezuelaneren Thor Halvorssen innleder sitt niende Oslo Freedom Forum (OFF) – med over 50 foredrag og seminarer – med å nevne årsdagen for militærkuppet i Thailand, samt autoritære Nord-Korea, Venezuela, Zimbabwe, Saudi-Arabia og Tyrkia. Han minner oss om verdens kriser, kriger og konflikter hvor «65 millioner mennesker er på flukt, omtrent 280 millioner er rammet av naturkatastrofer, 793 millioner mangler rent vann og 836 millioner lever i ekstrem fattigdom». Og tilføyer: «Men autoritære regimer, diktaturer og folkevalgte autokratier rammer flere mennesker enn alle de nevnte til sammen, det vil si over halvparten av verdens befolkning. Dette er hva årets OFF dreier seg om.»

OFFs tema denne gang er «Defending Democracy». Til de rundt 200 oppmøtte på Hotel Continental i Oslo sier Halvorssen: «Etter vårt syn krever et sant demokrati følgende: ytringsfrihet, et aktivt sivilsamfunn, maktfordeling og frie og rettferdige valg.»

OSLO 20170522.
F.h.: Antonietta Ledezma, Vladmir Kara Murza, Thor Halvorssen, Mohammed Nasheed, Wai Wai Nu og Kang Chol-hwan under pressekonferansen til Oslo Freedom Forum.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Bakgrunnen. Fire dager senere tar Ny Tid en dybdesamtale med OFF-lederen. Hans motivasjon for det langvarige arbeidet for frihet og menneskerettigheter stammer fra opplevelser hans far og mor ble utsatt for: Hans norske far ble falskt anklaget og satt i fengsel som politisk fange før blant annet Amnesty fikk ham ut. Verre var det med hans mor. For 13 år siden så Thor Halvorssen så henne bli skutt av de venezuelanske myndighetene, under en fredelig demonstrasjon mot president Hugo Chávez og hans politikk.

Ethvert autoritært system trenger en løgn.

«Jeg trodde hun døde, slik jeg så hendelsen live på fjernsynet. Det ga meg ubeskrivelig mye smerte og kvaler og en følelse av urettferdighet. Derfor kjenner jeg bånd til mennesker som opplever slik vold – helt uavhengig av hvor og med hvilke privilegier man er født. Spesielt når en person du beundrer eller har kjær angripes, forstår vi hvordan det er å leve i land hvor myndighetene ikke følger loven. Selv gamle mennesker som bare uttrykte sin mening i en ikke-voldelig demonstrasjon, ble angrepet av staten. Mine besteforeldre var også der.»

Etter denne opplevelsen begynte Halvorssen å tenke på å etablere Human Rights Foundation – også fordi han var frustrert over at «Amnesty og International Human Rights Watch ikke fokuserte stort på Venezuela – da de sympatiserte med Chávez».

Men hvorfor et Oslo Freedom Forum her på den andre siden av kloden? «Fordi Norge setter menneskeverdet høyt og har aldri igangsatt noen krig.» At hans far opprinnelig er norsk har ingen betydning, men 41-åringen fra Venezuela minner meg om at vi her i Norge, som er født i frihet, «har et ansvar for ikke å glemme dem som ikke tilfeldigvis vokser opp med de samme mulighetene».

Enkeltindivider. Konferansens strategi var som tidligere å presentere en rekke vitnemål fra utsatte enkeltpersoner: «Vi tror, selv om det kan høres merkelig ut for nordmenn med deres kollektive mentalitet – at enkeltindivider virkelig oppnår ting, at sannheten er at individer, ikke gruppen, er samfunnets midtpunkt. Individer utgjør en forskjell. Disse menneskenes lidelse og overlevelse kan være frigjørende forbilder for andre.»

En annen som kom til orde under konferansen var Charlie Chaplin – i et klipp fra filmen Diktatoren (1940). Chaplin gjør narr av Hitlers massesuggesjon, snakker om livets verdighet og at soldater ikke må la seg kue til vold og blind aggresjon. Halvorssen innledet filmklippet med å fortelle hvilken risiko Chaplin måtte ta, og at han var nødt til å finansiere filmen selv – Diktatoren ble forbudt da andre verdenskrig startet. Den enorme suksessfilmen ble ifølge Halvorsen smuglet inn i Frankrike, hvor en rekke soldater – da de oppdaget hva de satt og så på – skjøt lerretet i filler.

Halvorssen har et spesielt engasjement for film. Med sitt selskap Moving Pictures Institute har han laget mange – filmer som alle skal fremme frihet: «Men også OFF er en blanding av politikk, forskning, film og kunst. Totalitære bevegelser forsto tidlig filmens betydning når det gjaldt å påvirke folk. Vi som protesterer, vet også at sannhet og gode ideer kan trenge filmens hjelp. Derfor lager vi kortfilmer fra talene her i Oslo som blir spredt rundt i verden.»

Jeg spør ham om disse individenes vitnemål – om arrangørene alltid er klar over hvem, med hvilke verdier, de lar komme til orde. «Vi gjør en rekke undersøkelser av hver eneste person vi tenker på å invitere; hver eneste tweet eller melding de har sendt ut, hver eneste bok og artikkel de har skrevet blir studert. Om noen har forsvart bruk av vold, er han eller hun uaktuell som gjest.»

Venezuela. Vi kommer inn på Venezuela, selv om Halvorssen insisterer på at han ikke er aktivt involvert i politikken der: «I Venezuela sprer myndighetene løgnen om et nært forestående kupp, at det kan skje når som helst. Slik fikk også tyrkiske Erdogan nylig enorm makt etter at militæret ’forsøkte seg’. Ethvert autoritært system trenger løgner.»

«Chávez stjal like mye som det norske oljefondet besitter.»

Halvorssen er ikke nådig overfor deler av norsk presses dekning av Venezuela (se egen sidesak, side 7): «I 2010 gikk vi ut og advarte om den pågående krisen Venezuela, der barn døde av sult, og om lidelsen på grunn av malaria; dødsraten i hovedstaden Caracas var den høyeste i verden. Under Chávez’ presidentperiode døde flere enn dem som ble drept av Farc-geriljaen i Colombia!»

TOPSHOT – Riot police clash with demonstrators during a protest against the government of President Nicolas Maduro in Caracas on June 7, 2017. / AFP PHOTO / Federico PARRA

Vi kommer inn på korrupsjonsanklagene: «Chávez stjal like mange penger som det norske oljefondet besitter – mer enn 1000 milliarder dollar forsvant. Men før han kom til makten, sultet ingen, selv om oljeprisen bare var på 7 dollar fatet. Så hvorfor ble flere mennesker fattige under Chávez, når oljeprisen samtidig steg til 115 dollar? Med Chávez forsvant også landets helsetjeneste. Hans unnskyldning var de økonomiske kollapsene. Myndighetenes løgner er åpenbare og mange.»

Halvorssen spør meg hvordan norske journalister «som har forsvart dette regimet som har forårsaket så mye ødeleggelse, kan se seg selv i speilet». Han ramser opp journalister som har forsvart Stalin, Mao og Pol Pot.

Jeg vil vite hvor Halvorssen står i forhold til den venezuelanske opposisjonen, som nå vil ha nyvalg eller fjerne president Maduro som nettopp forsøkte å avvikle nasjonalforsamlingen med grunnlovsendringer. Støtter Halvorssen nasjonalforsamlingens leder Julio Borges og opposisjonens presidentkandidat Henrique Capriles? «Nei, jeg lar meg ikke involvere i Venezuelas politikk annet enn helt generelt. Ellers ville folk umiddelbart reagere og si: ’Å, så du er fra Venezuela, du har pengeinteresser der!’ Jeg liker heller ikke kandidatene eller politikken til dem du nevner. Nei, jeg fokuserer heller på andre land som Nord-Korea, Ecuador og Singapore, der man ikke kan angripe meg for å ha investeringer. Min interesse er heller å belyse diktaturer.»

Anarkismen. Er ikke det motsatte av totalitært diktatur av mange regnet som anarkisme, tenker jeg. Anarkismens grunnsetning, slik som hos Jens Bjørneboe, er frihet og solidaritet/brorskap. Jeg nevner at i dagens mer pragmatiske anarkisme er kritikken av en undertrykkende stat ennå fremtredende. Så hva mener Halvorssen om anarkismen? «Frihet har alltid vært anarkismens tema. Men det spørs om vi egentlig er rede for anarkismen, slik den dypest sett kan forstås. Selv om totalitarisme er dens motsats, er anarki forstått som fravær av orden, og det ville kreve at folk respekterte andre og ikke ville skade noen eller stjele.»

Vi kan altså ikke slutte å låse døren. Men Halvorsen antyder at vi kanskje, om 200 år, vil ha et samfunn med mindre behov for myndighetenes kontroll «fordi vi vil ha utviklet oss til ikke å være voldelige – i en tid der biologi, vitenskap og teknologi har gjort livet lettere å leve». «Jeg snakker ikke om kommunisme,» sier han: «Poenget er at dersom man spiser for mye, blir man syk. Det er grenser for hva man trenger».

Jeg poengterer at anarkister helst ikke søker statsmakt, men å få være i fred for statens kontroll og styring. Man finner sammen i små samfunn eller nettverk av likesinnede, affinity groups, mindre avhengige av nasjonalstaten.

«Individer utgjør en forskjell.»

Halvorssen spør hvorfor jeg sitter der i en svart skjorte – er jeg anarkist? Det er typisk for kritiske røster i Norge å gå med svarte klær, svarer jeg.

Men tilbake til anarkismen som idé. En del interessegrupper og minoriteter må beskyttes mot majoriteten og staten i dag, sier jeg, hvorpå Halvorssen svarer: «Enhver tenkt forbrytelse utføres av dem som sier de skal ta vare på alle. Jeg tror vårt beste håp er at nasjonalstatene oppløses og erstattes av bystater med bedre muligheter.» Han avslutter temaet med å si at «stater burde slutte å hindre mennesker i sin streben etter å oppnå et lykkelig liv».


Autoritære regimer
. Filosofen Noam Chomsky nevnte i et tidligere intervju med meg fire typer frihet som essensielle: ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra frykt og frihet fra nød. Men han nevnte også en femte frihet (som han tilla USA) – friheten til å undertrykke andre. Jeg spør Halvorssen om hvordan man således skulle kunne avvikle autoritære regimer: Er intervensjon veien å gå, som i Afghanistan, Irak og Libya? «Hvis du virkelig insisterer på å fjerne autoritære regimer, er beste vei å la deres sivilsamfunn gjøre det. Eksempelvis arbeider vi i OFF med å informere Nord-Koreas befolkning – ved å smugle inn små hukommelsespinner med filmer og annet – for at de selv skal kunne reagere.» Minnepinnene inneholder sannsynligvis også opptak av Nord-Koreas nylige avhopper fra ambassaden i London Tae Yong-ho, der  han fra sitt skjulested forteller OFF-konferansen om landets uhyrligheter.Siden myndighetene holder familiemedlemmer som gisler, slik at diplomatene holder tett om hva de vet, fikk han familien sin ut før han selv hoppet av.

Thor Halvorssen bor både i New York og Los Angeles, så jeg vil vite hva han mener om president Trump. «Jeg liker å spørre folk som er bekymret for president Trump: Hvor var du egentlig de åtte årene før han ble valgt? Det er myndighetenes makt man bør frykte. De overvåker deg, derfor bør man også overvåke dem: se hvor pengene går, til hvem, og hvilke interesser de har,» sier han.

Fiat-penger. Ny Tid har tidligere skrevet om «statlige seddelpresser», så jeg nevner fiat-systemet (at sentrabanker fritt kan trykke penger, red.anm) for Halvorssen: «Jeg kan nesten ikke tro at du nevner fiat-penger! Hvor mange nordmenn vet egentlig hva dette handler om? Fiat-penger fra myndighetene er et skremmende system der pengene ikke har noen garanti, men kun er basert på tillit til systemet. Det hele vil rase sammen om boblen sprekker.»

Mange har spådd at finanskrisen i 2009 bare var en forsmak på hva som kommer av verdensøkonomiske scenarier: «Du trenger bare å se til Venezuela, der denne tragedien utspiller seg akkurat nå. Da jeg var 12 år, kostet en dollar i Venezuela tilsvarende fire norske kroner (i Norge kostet den åtte). I dag, nesten 30 år senere, koster en dollar nærmest 400 millioner kroner i den tids myntenhet. En slik forferdelig hyperinflasjon skyldes i stor grad Chávez’ styresett. Inflasjon er måten myndighetene stjeler fra fattige folk på, fra usofistikerte mennesker som ikke forstår seg på finans.»

Å forsvare demokratiet er samtidig å bekjempe de autoritære: «Autoritære regimer lever som nevnt på løgner: Nazistene forfektet løgnen om jødene for å kunne handle som de gjorde. Sovjets kommunister hadde i lang tid løgnen om Trotskij – at alt galt som skjedde, skyldtes ham. Etter at han døde, trengte de en ny løgn. Nord-Koreas løgn er krigen, det at Sør skulle kunne angripe Nord – derfor må deres ’kjære leder’ ha den støtten han krever og tar fra folket friheten for å ’beskytte dem’. Men det var jo opprinnelig Nord som angrep Sør, ikke omvendt.»

Meritokrati og arv. Mot slutten av vår halvannentimes samtale prøver jeg ut noen tanker som ikke handler om  undertrykkende eliter. Hva med meritokratiet som mulig ikke-korrupt system – der forskjellige «meritter» gir verdi og posisjon, det vil si evner, erfaring, kunnskap og klokskap? Halvorssen stemmer i: «Man kan bare spørre, dersom din mor virkelig var syk, ville du ikke ønske en erfaren lege? Hvis noen skulle gi deg råd om økonomi, burde han ikke kunne matematikk? I Venezuela har vi nå en tidligere bussjåfør til president, og vi ser hvor det fører oss. Chávez var en karismatisk leder, men med en encyklopedisk ignoranse – virkelig en farlig kombinasjon.»

Meritokratiet handler ikke ensidig om hvilke penger du har til disposisjon, eller hvor du henter din finansiering fra – som Halvorssen har blitt angrepet for. Han stemmer i: «Vi lever i et samfunn hvor noen har en ekstrem god fysikk og kan løpe raskere eller løfte tyngre enn oss andre. Skal man sette lenker på dem? Hvis noen er vakrere enn gjennomsnittet, skal de gå med maske? Om noen har et perfekt syn, skulle man ødelegge det litt? Eller, for å nevne penger: Om du eier mye fordi du jobber hardt eller sparer flittig, skal du straffes for dette? Penger kan jo brukes på saker man brenner for, eksempelvis miljø, eller å redde hvalen fra rovjakt. Man kunne kjempe mot barneekteskap, eller for å fremme vegetarkost i et usunt samfunn – og penger hjelper.»

«Friheten har alltid vært anarkismens tema.»

Likhet. Utover frihet og brorskap tar jeg til slutt opp likhet, den tredje, hvite fargen i mange staters flagg: Man har jo ikke like muligheter, dersom noen få arver mye penger, som jo ikke egentlig er deres egne «meritter»? Arv gir fordeler, og jeg snakker da ikke bare om boligmarkedet i Norge. Temperaturen stiger; Halvorssen har jo arvet. Han blir svært engasjert, og spør meg om jeg tror at myndighetene egentlig er så bra skikket til å forvalte folks penger. Han er skeptisk til hvordan statsansatte bruker penger, og nevner alle dem som flyr verden rundt på første klasse: «For bare noen dager siden avslørte norske medier at Verdens helseorganisasjon bruker mer på førsteklasseflybilletter enn på å bekjempe AIDS.»

Halvorssen har med OFF tydelig vist at han er en god kapitalist i så måte. Hans gylne regel er å gi bort mer enn han bruker på seg selv. Likevel, jeg spør ham igjen om arv, og han svarer: «Én ting er om man vokste opp i ekstrem fattigdom og arbeidet intenst livet gjennom for å sørge for at ens etterkommere får det bedre. Mener du at staten da bare skal ta fra deg arven deres?»

Selv om Halvorssen har arvet, har han også tjent egne penger (se sidesak). Han avslutter: «Rike mennesker bør ikke gi sine barn mer enn akkurat nok til at de kan bli frie og leve ekte. Bill Gates er et eksempel. Mine barn skal ikke få mer enn at de selv må jobbe. – men nok til å få seg en utdannelse, eller god hjelp ved sykdom. Gir du noen for mye penger, vil du kunne ruinere vedkommende som person.»

Se også vår gjennomgang av mediekritikken mot Halvorssen.


Se vårt 16 minutters videointervju her:

Se også www.oslofreedomforum.com