Schizofrene utgjør den største pasientgruppen med psykose ved norske psykiatriske institusjoner, og 600 nye tilfeller av sykdommen kommer til hvert år. Psykiater og forsker i rus og psykiatri Paul Møller har skrevet en viktig bok om denne lidelsen, som fremdeles er en gåte for fagfolk. I tillegg til å løfte frem dette diffuse fenomenet, gir boken anvisninger om hvordan helsevesen så vel som omverdenen bør møte personer med schizofrenisykdom.
«Hjernen kan måles, veies og avbildes eksakt og detaljert. Psyken er derimot subjektiv, flytende, flyktig og abstrakt, og derfor langt mer krevende å forske på,» som Møller skriver. Hans bok tar utgangspunkt i pasientenes egne erfaringer, også de prepsykotiske pasientenes forsøk på å integrere sine grenseoverskridende opplevelser i en sammenhengende selvforståelse. Innsikt i egen mental eller fysisk sykdom er av vesentlig betydning for enhver pasient, å begripe hvordan tilstanden her og nå kan oppstå. For schizofrene betyr dette å forstå hva som gjør det mulig å høre stemmer uten at noen er til stede.
Hippietidens antipsykiatri
I Europa på midten av 1960-tallet kom psykoser til å stå sentralt for den populære oppmerksomheten mentale lidelser fikk, mye takket være én mann: den skotske psykiateren R.D. Laing. Gjennom sin utforsking av galskapen – som han polemisk kalte «normal» – belyste han mentale sykdommers natur og gjorde sinnets mysterier forståelige også for et ikkeakademisk publikum.
Bruk av nye psykofarmaka var bare en mer avansert form for umenneskeliggjøring av pasienten.
Også i Norge var schizofreni et tema hos flere av samfunnets profilerte meningsbærere, blant andre forfatter og LSD-talsmann Axel Jensen. Jensen bodde en periode i et av Laings terapeutiske samfunn og var personlig venn av skotten. Fra Livet sett fra Nimbus skriver Axel Jensen: «Ideen var derfor å samle en del mennesker som var stigmatisert med denne diagnosen, og så droppe alt som het behandling for å observere hva som ville skje. Dette ble altså gjort på Kingsley Hall, og det var i den sammenheng jeg første gang snakket med Ronald David Laing, som var ideologen bak det hele … Kingsley Hall var kanskje det mest spennende stedet i hele London på den tiden.»
Stikkordene for den nye tilnærmingen til schizofreni var forståelse og vennlig integrering, som en motreaksjon på 50-tallets strengt atferdsterapeutiske metoder. Laings behandlingsmetode ble i noen grad tatt i bruk også i Norge, for eksempel ble LSD i en periode benyttet i psykoterapi (noe enkelte terapeuter taler varmt for også i dag).
Psykiatri og kontroll
Nye psykiatriske kontrollteknikker, hvor utvikling og bruk av psykofarmaka delvis avløste andre, mer rigide behandlingsmetoder, var for Laing bare en mer avansert form for umenneskeliggjøring av pasienten. Ideen var at samfunnet og familien måtte beskyttes og holdes atskilt fra den psykotiske, som bare kunne vende tilbake hvis han eller hun var tilpasset, hvilket ofte betydde robotisert.
Laing var ikke alene om å reagere mot menneskesynet som her lå til grunn, der fremmedgjøring og feilbehandling av den syke ofte var resultatet. En ny forståelse for pasientinnlevelse vokste frem i både England og USA, der pasientens subjektive mening opplevelser ble vektlagt.
Laing var inspirert av spillteori, som sto sentralt i utviklingen av den såkalte systemiske familieterapi, utviklet av blant andre den britiske sosialantropologen, biologen og kommunikasjonsteoretikeren Gregory Bateson (1904–80). Bateson mente at schizofreni hadde sitt opphav i familien, og spesielt kunne knyttes til paradoksale kommunikasjonsmønstre, noe som gjorde det umulig for barnet å etablere en stabil selvforståelse. I hvor stor grad oppvekst og familieforhold er årsak til utvikling av schizofreni, er for øvrig et tilbakevendende diskusjonstema.
Det finnes viktige paralleller mellom Laings psykiatrikritiske synspunkter og Paul Møllers hovedbudskap. Laing var eksistensialist og fortrolig med Sartres Kritikk av den dialektiske fornuft; også Møller har sitt viktigste teoretiske utgangspunkt i eksistensfilosofien.
Fenomenologisk perspektiv
Møllers vektlegging av den åpne samtalen som verktøy i kartlegging og behandling av schizofreni, skriver seg fra fenomenologien, som nettopp vil beskrive og nærtolke fenomener slik de fremstår for den som erfarer dem. Den tyske psykiateren og eksistensfilosofen Karl Jaspers (1863–1969), som tidlig forsket intensivt på psykiatriske pasienters forestillinger og opplevelser, er en tydelig inspirasjonskilde.
Schizofreni er egentlig en lærebok, men lesbar og relevant også for interesserte lekfolk. Første halvdel rommer en kritikk av den atferdsorienterte psykiatrien, og argumenterer grundig for hvorfor fenomenologien er kongeveien til forståelse. Sentralt her er en filosofisk beskrivelse av det subjektive perspektivet og den dype, uformelle samtalen som terapeutens viktigste redskap.
Selvet og egenerfaringen
Selvforstyrrelse er et av de mest sentrale begrepene i Møllers bok, et symptom som forekommer i den såkalte varselfasen – den tidligste fasen i et mulig sykdomsforløp. Fremmedfølelsen, slik vi for eksempel Obstfelder og Solstad har formulert den, har sammenfallende trekk med førpsykotisk selvforstyrrelse, og forståelse av slike grenseopplevelser kan være avgjørende for utforming og utfall av en senere behandling.
Selvet forstår Møller, på linje med Søren Kierkegaard, som det forhold i mennesket som forholder seg til seg selv. Man bør skille mellom to sider av selvet, identiteten og ipse-heten, selve den dynamiske, reflekterende oppmerksomheten. Identiteten er det stabile som reproduseres over tid, mens ipse-heten er det som skaper sammenheng i våre erfaringer og opplevelser.
Begynnende psykose
Slik jeg forstår Møller, er det ipse-delen av selvet selvforstyrrelsen rammer, altså det som ligger til grunn for å skape en meningsfull fortelling om en selv. Dette fremgår av de mange beskrivelsene schizofrene gir av sin egen selvopplevelse, spesielt når denne står på spill.
På midten av 1960-tallet kom psykoser til å stå sentralt for den populære oppmerksomheten mentale lidelser fikk.
Varselfenomener kan føre til utvikling av schizofreni. Det litterære språket som ofte brukes når slike diffuse og skremmende grenseopplevelser skal beskrives, gjør dem isolert sett uegnet til å stille diagnose og forutsi et eventuelt sykdomsforløp. En bred og grundig screening gir et bedre utgangspunkt for både forebygging og behandling av sykdommen, særlig for unge mennesker.
Schizofreni er et imponerende pionerarbeid, en samvittighetsfull fremstilling av et gåtefullt fenomen, der forfatterens entusiasme og plikt til å spre sin viten til omverdenen, hele tiden skinner igjennom. Men boken er neppe det siste som sies om temaet.
