Når alle regjeringer lyver

Uavhengige journalister er nødvendige fordi  den «frie pressen» ikke er fri.

Daniel Glassman
Glassman samarbeider med Modern Times Review, og skriver for POV i Canada.

«Vi kan ikke stille oss likegyldige til det faktum at alle regjeringer lyver – løgner fra regjeringer koster oss nemlig liv,» sier gravejournalist Amy Goodman fra den uavhengige amerikanske nyhetsportalen Democracy Now!. Dokumentaren All Governments Lie: Truth, Deception, and the Spirit of I.F. Stone, som blant annet handler om Goodmans arbeider, er en overbevisende studie av dagens undersøkende journalistikk – et vitnemål om hvor viktig denne virksomheten er for et fungerende demokratisk samfunn.

Inspirasjon. I.F. Stone – «Izzy» blant venner – var en pioner innen amerikansk gravejournalistikk og kanskje best kjent for «I.F. Stone’s Weekly», et egenpublisert nyhetsbrev med politiske reportasjer som utkom i perioden 1953–71. Stone hadde aldri noe pressekort til Det hvite hus, men gjorde derimot kjedelig rutinearbeid om til sitt kall: Han gravde rundt i offentlige arkiver, gransket kongressreferater og avslørte løgner fra statlig hold. Stone var en inspirasjon for flere av datidens yngre – nåtidens mest kjente – undersøkende journalister, blant andre Michael Moore, Amy Goodman og Snowden-til-
knyttede Glenn Greenwald. All Governments Lie-regissørene Fred Peabody og Peter Raymont abonnerte også på I.F. Stones nyhetsbrev (i likhet med Albert Einstein og Marilyn Monroe). Stone har for øvrig gitt navn til den årlige journalistikkprisen som deles ut av non-profit-presseorganisasjonen The Nation Institute, I.F. Stone Awards, «The Izzies».

Media ignorerte fullstendig funnet av 200 døde latinamerikanske migranter. Hadde det vært 200 pudler, hadde de vært i harnisk.

Dagens skarpeste. Peabodys opprinnelige idé var å lage en film om Stone selv. Etter en lang karriere innenfor amerikansk kringkastingsjournalistikk var han lut lei av mainstreammedia, og besluttet – som 67-åring – at han i sin «tredje akt» skulle «gå tilbake til journalistikken – og det fikk meg til å tenke på I.F. Stone». Under letingen etter en gammel Stone-dokumentar havnet han på nettstedet Ifstone.org der han kom i kontakt med Stones sønn Jeremy, som driver siden. (Jeremy er for øvrig selv en imponerende fyr – matematiker, aktivist og leder for Federation of American Scientists i 30 år.) Jeremy ønsket å lage en ny film om faren, og Peabody tok på seg oppgaven. Filmprodusent Peter Raymont fikk Peabody bort fra tanken om å lage en film bare om I.F. Stone: «Peter og andre gjorde meg oppmerksom på at vi måtte utvide perspektivet og filme levende mennesker med puls,» nikker Peabody. Slik fikk de ideen om å profilere noen av dagens beste og mest nyskapende journalister. «Amy, Jeremy Scahill og Glenn Greenwald – alle beundrer de I.F. Stone, og alle har strukket seg litt ekstra for oss siden vi har nettopp dette til felles,» sier Peabody.

Groteske løgner. Filmen innleder med en montasje av noen av de verste og mest beryktede hemmelighetene og løgnene fra det siste halve århundrets amerikanske politikk: Richard Nixon som insisterer på at han ikke er noen skurk, Colin Powell som forteller Kongressen at det finnes ugjendrivelige bevis for masseødeleggelsesvåpen i Irak og Lyndon Johnson som ber Robert McNamara «klekke ut noen planer for å sette opp en felle for disse folka og banke livskiten ut av dem» i Vietnam. Det er nesten perverst å se disse løgnene helt nedstrippet og presentert på rekke og rad.

Så tar filmen et sprang over til nåtiden og følger Matt Taibbis dekning i Rolling Stone av Donald Trump under republikanernes primærvalg i New Hampshire.Taibbi ble først berømt med en Rolling Stone-artikkel fra 2009 om Goldman Sachs, der han sammenliknet finansgiganten med en «vampyrblekksprut som suger seg fast til menneskehetens ansikt og nådeløst skviser blodstrømmen inn i hva som helst som lukter penger». Peabody forteller at han kunne tenke seg å lage en hel dokumentar om Taibbi. «Han har humor,» sier han, «det er det som får stoffet hans til å funke.» Han lykkes dessuten i å formidle raseriet som ellers kan drukne i opphopningen av detaljer som muliggjør dagens regjeringer og store selskapers maktutøvelse.

Ikke fritt. Noam Chomsky og boken Manufactoring Consent ruver i dette landskapet. «Essensen i Manufactoring Consent er at mainstreammedia fungerer som et propagandavåpen for mektige myndighetseliter,» sier Peabody. I All Governments Lie legger Chomsky frem prinsippet om at regjeringer stort sett svikter sitt demokratiske mandat, og i økende grad dekker til måtene de fungerer på – samtidig som de blir mer autokratiske i utøvelsen av makt. Og regjeringene er ikke den eneste fienden. I senere år ville Stone endre sitt berømte mantra – «Alle regjeringer ledes av løgnere, og ingen burde tro på noe av det de sier» – til også å omfatte selskaper og andre mennesker med makt. Uavhengige journalister er nødvendige fordi store nyhetsmedier – den tilsynelatende frie pressen – selv representerer deler av forretningsverdenen. Som Peabody peker på: Da Irak ble invadert, var NBC News eid av General Electric, en stor for-
svarsentreprenør som ville tjene millioner, for ikke å si milliarder, på en krig i Irak. Kan det ha vært en sammenheng mellom General Electrics eierskap og det faktum at alle i nyhetskanalen MSNBC som var kritiske til invasjonen faktisk fikk sparken?

Problemet er – slik Amy Goodman ser det – «illusjonen om den frie pressen». Det burde være temmelig selvsagt, som hun sier, at «når vi dekker krig, kan vi ikke være ansatt hos våpenprodusentene. Når vi lager saker om klimaendringer, kan vi ikke jobbe for olje-, gass-, kull- og kjernekraftselskaper». Det kan virke som om dette har gått mainstreammedia hus forbi.

Det er en hake ved jobben som uavhengig journalist: Den er ubetalt hvis man ikke virkelig slår an.

Fordummende medier. Den uavhengige journalisten John Carlos Frey, som er medlem Nation Institute og tidligere vinner av Izzy-prisen, er dypt kritisk til mainstreammedia. Hans granskning av et massegravfunn i i 2014 utgjør en rød tråd i filmen. 200 lik av latinamerikanske migranter – papirløse, begravd på slump halvt oppråtnede – ble oppdaget der, i Falfurrias elleve mil nord for den meksikanske grensen. Media har ignorert hendelsen fullstendig, noe Frey gir rasisme skylden for. Om det hadde dreid seg om 200 hvite mennesker, eller 200 pudler, sier han, ville folk vært i harnisk. Men siden de var migranter på vei til USA «for å ta jobbene våre», er det ingen som bryr seg. Temaet gjentas gjennom hele filmen: Mainstreammedia vil heller dekke kjendisskandaler og internettmemer enn å gjøre den utakknemlige jobben det faktisk er å gi viktige nyheter den oppmerksomheten de fortjener. En jobb som krever måneder og år med undersøkelser av saker som kanskje ikke gir gigantiske publikumstall.

Veldedighet. Freys vanskeligheter med å få ut sakene sine reflekterer problemet med finansiering av undersøkende journalistikk – men i det store og hele virker det som om Peabody er optimistisk. Han er oppmuntret av de nye modellene som er utviklet av steder som The Young Turks, Democracy Now! og The Intercept. Særlig sistnevnte er interessant. Grunnlagt med 250 millioner dollar fra medgründeren av eBay, Pierre Omidyar, er The Intercept uten tvil en av de beste ressursene for undersøkende journalistikk i dag. I filmen tuller Greenwald med at The Intercepts motto kunne vært «i I.F. Stones ånd, bare sponset med 250 millioner dollar».

Når Raymont forteller oss at Omidyar «ansatte» Greenwald, Scahill og Poitras som medredaktører, reagerer Peabody, som mener de ville mislikt ordet «ansatte»: «De er frie medarbeidere med full redigeringskontroll; ikke arbeidstakere. Det er ingen grunn til å tvile på dét.» Likevel kan man lure på hva som ville skje hvis de gikk løs på, tja, eBay. Og det store spørsmålet er: Hva skjer med journalistikken hvis den blir avhengig av veldedighet?

Sinne og indignasjon. Et annet alternativ Peabody liker, er Cenk Uygurs YouTube-baserte The Young Turks. Uygurs popularitet fikk ham ansatt hos MSNBC, men seks måneder senere var han ute. MSNBC-sjefen Phil Griffin mente ifølge Uygur at folk i Washington D.C. ikke likte stilen hans og ba ham «oppføre seg som en senator». «Seertallene var gode! Men det brydde de seg ikke om,» sier en vantro Peabody. Siden har Uygur vendt tilbake til The Young Turks, som overlever utelukkende på abonnementer – slik I.F. Stone’s Weekly i sin tid gjorde. Peabody øyner håp i denne modellen, og i potensialet som ligger i internettet. «Det er ikke lenger tre nettverk som fullstendig dominerer kringkastingsarenaen i USA,» sier han: «Det er mye lettere å bli uavhengig journalist nå.» Men det er en hake ved det hele: Jobben er ubetalt hvis man ikke virkelig slår an.

Det nevnes bare noen få ganger i filmen, men Nation Institute trekker i trådene bak mye av dagens undersøkende journalistikk. Blant de tidligere og nåværende med-
arbeiderne finner vi All Governments Lie-portretterte gravejournalistene Sharif Abdel Kouddous, John Carlos Frey, Tom Engelhardt, Chris Hedges og Jeremy Scahill.

En livsstil. Nå virker det nesten naturlig å mistro både mainstreammedia, selskaper og regjeringer. Skandalene All Governments Lie åpner med, er allment kjente – og bare den mest naive tror at det dreier seg om enkeltstående tilfeller. «All Governments Lie treffer en fellesnevner i så ulike miljøer som Bernie Sanders’ støttespillere og Donald Trump-supportere,» sier regissør Raymont. «I begge leirer har vi folk som føler at de hverken kan stole på sin egen regjering eller på bedriftslederne sine, og som derfor er klare til å stemme på outsiderne.»

Lidenskapen disse to politiske kandidatene har vekket i tilhengerne sine, likner på lidenskapen til de uavhengige journalistene som hylles i All Governments Lie. Det som går igjen, er at sannheten som holdes skjult, skal frem. Peabody siterer Jeremy Scahills takketale da han ble tildelt Izzy-prisen: «Han sa: ‘Dette er ikke en karriere, det er heller ikke en profesjon – journalistikk er en livsstil’.»

Artikkelen ble først publisert på engelsk i nettmagasinet Point of View Magazine, http://povmagazine.com i november 2016.

 

---