Når rasismen hagler

Det har i norske medier skjedd en dramatisk endring i hvem som stempler andre som rasister, skriver Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnsrud.

Faksimilie fra VG 15. og 16. januar.
Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Så er vi i gang igjen. Med den evinnelige rasismedebatten. Unnskyldningen denne gangen er Gaza-krigen. Eller rettere sagt: Debatten om hvem som mener hva om hvem som har ansvaret for krigen i Midtøsten. Under og etter debattprogrammet Tabloid, på TV 2 onsdag 14. januar, anklaget journalist og forfatter Mona Levin tidligere statsminister Kåre Willoch (H) for å utvise «rasisme og hat mot jøder». Hun kalte Israel-kritikeren for «rasist».

Den direkte foranledningen skal ha vært hans uttalelser på radioprogrammet Dagsnytt 18 den 30. desember. Da sa Willoch at Barack Obamas utnevnelse av stabssjef Rahm Emanuel, omtalt som «jøde», nok ikke ville gjøre USAs utenrikspolitikk mer Israel-kritisk.

Reaksjonene etterpå viser at kritikken av Levin og Willoch stort sett følger det vante mønstret i norsk Israel-debatt: De som er kritiske til palestinerne, er mest kritiske til Willoch. De som er kritiske til Israels politikk, er mest kritiske til Levin.

Det er åpenbart at Willoch hadde én uheldig formulering i den direktesendte radiodebatten, ved at han ikke påpekte Emanuels sionistiske bakgrunn istedenfor den jødiske. Det er jo heller ikke slik at Obamas muslimske bakgrunn, ved hans far eller mellomnavnet Hussein, er noen indikator på hans realpolitikk overfor Israel eller muslimskdominerte land. Dette vet Willoch, han sier ellers ikke slik, og han presiserte kjapt den upresise uttalelsen.

Det er derfor meningsløst å kalle Willoch rasist. Et annet spørsmål er om rasistbegrepet i det hele tatt er meningsfullt å bruke i dagens norske debatt. Det er det nok ikke. Den ene årsaken til at den hyppige rasismeutskjellingen er problematisk, ligger i at «raser» som sådan ikke finnes. Det er en misforståelse fra 1800- tallet, forsterket under nazitiden på 1930- og 40-tallet, at det finnes «menneskeraser» med ulike genetiske eller kulturelle egenskaper.

De store DNA-studiene (Human Genome Project) på 2000-tallet har da også vist at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for inndeling av mennesker basert på hudfarge. I denne forstand finnes da heller ikke «rasisme» eller «antirasisme». Det som i tilfelle eksisterer, er en vrangforestilling om at det finnes ulike mennesketyper, og at noen av disse skulle være bedre enn andre. Det grunnleggende problemet ligger vel å merke ikke i selve rangeringstanken, men i det mer basale at man tar for gitt, også i dagens norske språk og debatt, at det faktisk finnes ulike «menneskeraser».

Det blir nok for komplisert å måtte utrydde rase- og rasistbegrepet fra det norske språk med det første. Så inntil videre kan vi vel til nød si at det finnes såkalte rasistisiske handlinger eller uttalelser. Eller mer presist: handlinger og uttalelser som er diskriminerende, forhånende eller lovstridige.

VGs førsteside

Og i den forstand hadde også Levin et poeng, i det minste hvis vi forstår hennes Willoch-utbrudd som en frustrasjon overfor holdninger i dagens Norge. Med tanke på landets skamfulle historie overfor den jødiske minoriteten, og dagens begrensede anerkjennelse av statens overgrep, er det riktig av Levin å reagere når hun opplever problematiske utsagn. For vi ser gjentatte ganger at majoritetsnordmenn flest ikke reagerer når jøder, afrikanere eller muslimer omtales i nedsettende ordelag. Derfor trengs øyensynlig taleføre mediefolk og mediekritikere med slik bakgrunn for å være en vaktbikkje overfor majoritetsbaserte medier.

Men det største problemet er ikke spontane og unyanserte uttalelser verken fra Willoch eller Levin. Utfordringen ligger også i hvordan slike ubetenksomme «rasist»-anklager misbrukes av mediene: VG bruker toppen av sin førsteside for å la Willoch få fortelle at han «ikke er RASIST», som om noen trodde dét før man hadde lest setningen. Willoch og Levin havnet slik ufrivillig i et mediedramaturgisk spill hvor de selv kun ble brikker, mens de ble hengt ut som om de var styrende aktører.

Noe lignende så vi i den famøse saken mellom ambulansesjåfør Erik Schjenken og Sofienbergparken-offeret Ali Farah. Schjenken og Farah avsluttet saken ved å gi hverandre en klem før den frikjennende kjennelsen ble avsagt i Oslo tingrett 4. desember.

Etter at de begge fikk komme til orde – Schjenken over åtte redaksjonelle sider i A-magasinet 3. oktober, Farah over tre kronikksider i Ny Tid uka etter – klarte de å anerkjenne hverandres situasjon. Det framsto som om de innså at de begge var blitt ofre eller brikker i et større mediedramaturgisk spill. De ga hverandre en klem. Noe som kvalifiserer til prisen for årets forsoning 2008. Slik overvant de begge, om ikke annet, sine ytre demoner.

Det er imidlertid andre som ennå sliter med sine indre demoner, og som dermed står igjen som de største moralske taperne. I et forsøk på å markere seg i Farah/Schjenken-debatten driver Morgenbladet nå sin egen kampanje for å stemple andre som rasister, ikke ulikt det Willoch blir utsatt for. Kommentator Marit Slotnæs omtaler 9. januar Farah som «rasist» på grunn av hans kronikk-ytring, mens Ny Tid da «stiller seg bak rasistiske ytringer» – til tross for at man på debattplass i alle aviser trykker tekster man ikke måtte være enige i. Siden også Aftenpostens Israel-kritiske Jostein Garder-kronikk dras inn som et problem fra Morgenbladets debattredaktør, kan beskyldningene nok forstås som dårlig skjult misunnelse etter at man selv har unnlatt å slippe viktige stemmer til orde.

Når Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen ikke bare så stiller seg «100 prosent» bak sin kommentators rasiststempling, men også har lansert en reklamekampanje hvor Farahs og Ny Tids påståtte rasisme blir brukt som salgsargument, har norsk presse nådd et nytt lavmål.

Det interessante er hvordan en annen provoserende tekst i Ny Tid denne høsten, «Kast hijaben!», ikke vakte reaksjoner blant slike kommentatorer. Da skrek ikke majoritetsjournalistene opp om rasisme eller diskriminerende uttalelser, tross at mange muslimske kvinner reagerte sterkt, dog ved å skrive saklige innlegg. Slik ser vi hvordan den norske samfunnsdebatten på forbausende kort tid er blitt snudd på hodet: På 1990-tallet ville det vært absurd å spå at en nedslått somalisk familiefar, forlatt av ambulansepersonalet, kunne bli stemplet som rasist, eller at noen ville ta rasistanklager mot Willoch på alvor.

Samfunnets tapere

Men i medie-Norge anno 2009 er det ikke Arne Myrdal og nynazister som stemples som rasister, men snarere somaliske menn, Israel-kritikere og de som våger å bringe deres ytringer til torgs.

I dagens nye medieorden kan van der Hagen og Slotnæs dermed komme unna med skremmende formuleringer som denne: «Skal vi ta det Ali Farah skriver alvorlig, vil den rasjonelle responsen neste gang vi passerer en gjeng somaliske menn være å gå i en bue utenom.»

Denne ene setningen kvalifiserer til å være det mest nedrige som har stått på redaksjonell kommentarplass i norsk presse på lang tid. Én ting er å være kritisk til Farahs argumentasjon, det er man også i Ny Tids redaksjon, men noe annet er det å fortolke teksten som et uttrykk for hva somaliere flest står for. Og noe enda verre er det så, etter en meningsytring og ved å vise til en «rasjonell respons», å oppfordre det norske folk til å gå i en bue utenom somaliske menn i parkene.

Det kan knapt tenkes at VG ville sette på den siterte setningen fra Morgenbladet – langt mindre være stolt av den og reklamere for den – til det er kvalitetssjekken for god. Den største trusselen mot den frie meningsbrytning kommer nemlig ikke nødvendigvis fra de største tabloidavisene. Vel så mye trues opposisjonelle stemmer av mindre, vekstorienterte publikasjoner med svakere pressefaglig forankring. Det er dessverre noe som lett overses hvis mediekritikken kun vendes mot de med størst opplag.

I det korte løp står nok det nye mediesamfunnets rasiststemplere tilbake som de største taperne. Men i det lange løp er det den norske offentlighet som kan lide det største tapet.

Fra Ny Tids papirutgave 23. januar 2009.

---
DEL