Når ofrenes forsvarer forgriper seg

#METOO: Skjebne-svangre familie-relasjoner og makt-misbruk kan være en suksessformel på film. Dronningen byr på en nyansert kvinnelig overgriper.
Dronningen
Dronningen/Queen of Hearts. Foto: ROLF KONOW
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 03.06.2019

Dronningen

May el-Toukhy

Danmark

Skuespiller og sanger Trine Dyrholm ble for alvor kjent for offentligheten med dogmefilmen Festen i 1998. Nå er hun aktuell med en kompleks og provoserende overgriperrolle i den danske filmen Dronningen. Likhetstrekkene mellom de to filmene er berøringen av tematikk som fortielse, seksuelle overgrep og en strengt kontrollert familiefasade. Begge er psykologiske dramaer som har engasjert et stort publikum. Historiene veves rundt sønnen som et offer. I Festen var det faren som var overgriperen, i Dronningen er det stemoren. #Metoo hjalp til med å løsne opp for å snu om på rollene og dermed også fremme kvinneroller med større dynamikk. I mediene har regissør May el-Toukhy flere ganger, i forbindelse med lansering av filmen, vektlagt likestillingsaspektet ved å skildre mørket og grenseløsheten også i kvinner.

Dronningen byr på en uvanlig nyansert overgriper. Å la en karrierekvinne, mor og hustru ha seksuelle og farlige sider bryter med filmens femme-fatale-konvensjon. Den farlige forførersken er ikke lenger definert som en av de andre, en som er utenfor, men en som står midt i det trygge respektable livet – suksessfull i både familieliv og karriere.

Rystende

Anne (Dyrholm) er advokat for voldtektsofre, og hun kjenner så altfor godt den smerten og fortvilelsen ofrene føler ved verken å bli trodd eller å få rettferdighet. Hun blir sterkt grepet av de mange som knuses under byrden. Tidlig i filmen bryter hun ut av den etablerte advokatrollen og konfronterer spontant en voldtektstiltalt idet han hoverer over frikjennelsen. Denne overgrepshistorien oppleves som grell fordi den lar kvinnen som er de misbruktes forsvarer, forgripe seg –vel vitende om konsekvensene. Beretningen både irriterer og ryster.

Der scener i starten antyder opptakten til noe ømt og fortrolig, river regissøren oss brutalt tilbake.

Skadeskutte og sårbare Gustav (Gustav Lindh) er det eneste i hovedkarakterens tilværelse som ikke matcher en vellykket gjennomført klassereise. Ved Annes besøk i en neglesalong avdekker en litt for familiær samtale at det faktisk er hennes egen søster som filer og lakkerer. Filmen toner ned søsterrelasjonen og det meste annet som ikke dreier seg om Annes fascinasjon for stesønnen og hans fyrige opposisjon. Der scener i starten antyder opptakten til noe ømt og fortrolig, river regissøren oss brutalt tilbake. Filmen skifter gir, og eksplisitte sexscener fjerner hurtig enhver illusjon om et romantisk forhold. Jeg kjenner ikke helt igjen vår heltinne og opplever at jeg brått har havnet i en konvensjonell pornofilm. Jeg får assossiasjoner til Lars von Triers Idiotene, hvor regissøren brukte en ekte pornoskuespiller i en av rollene. Denne typen grafisk framstilling er et grep som bevisst provoserer og skaper avstand til publikum. Samtidig oppleves forførelsen som uerotisk og lite troverdig.

Kynisk

I ly av #stilleforopptak og #metoo reagerer jeg på utleveringen av den unge mannlige skuespillerens mest private deler. Det virker spekulativt og kynisk, siden en teaterskoleelev neppe har hatt store muligheter for å si nei. En så sentral rolle mot Danmarks kjære skuespillerdiva Trine Dyrholm gir en kometstart til skuespillerkarrieren.

May el-Toukhy hadde allerede en avtale med Dyrholm da hun skrev manuset til filmen. De samarbeidet også på el-Toukhys første film Lang historie kort. Med en så fetert stjerne på laget har el-Toukhy kunnet tillate seg mer. Rollen er så å si skreddersydd for Dyrholm. Det er få som kan gi liv til denne typen sammensatte karakter uten at noe vil skurre. Hovedrollen er troverdig i maktspillet, men er likevel tegnet med mange motsigelser og hull.

Filmer som debatterer overgrep, er aldri lette å se. Dronningen forsvarer ikke overgriperen, ei heller forklarer den hennes atferd ved å legge til en traumatisk bakgrunnshistorie.

Like fullt savner jeg en nøling hos heltinnen, eller en annen indre motstand, som kunne ha vist mulige skrupler karakteren kunne ha hatt idet hun tråkker over grensen med sin stesønn. Disse utelatelsene gjør at tilskueren selv må tolke og fylle inn. Kanskje er det nettopp dette som har gjort at så mange har blitt grepet av en beretning som vanligvis er for vond til at man oppsøker den frivillig.


Dronningen vises under Oslo Pix 3–9. juni.

Gratis prøve
Kommentarer