I kjølvannet av den globale finanskrisen kom velferdstilbudet og helsetjenestene i Europa og USA under press med omfattende innstrammingstiltak og omstruktureringer, et eksempel på en «åpenbar global omsorgskrise», skriver Emma Dowling.
Storbritannias utfordring er en aldrende befolkning, og følgelig et økende antall demenspasienter med omsorgs- og pleiebehov. Utgiftskutt i offentlig sektor og en stram økonomisk styring har resultert i en mangel på ressurser og pleiehjem. Det påvirker helsetjenestene generelt – inkludert psykiske helsetjenester – og gir overarbeidet helsepersonell, fra leger og sykepleiere til omsorgspersoner.
Kuttene har også utarmet andre tjenester samfunnet trenger, som barnehage, studiestøtte, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd.
Emma Dowling har undersøkt hvordan privat sektor investerte i – og tjente penger på – helsetjenester i Storbritannia siden 1970-tallet. Ifølge Dowling handlet ikke Margaret Thatchers utsagn «det er ikke noe som heter ‘samfunn’» om individualisme, det var heller en oppfordring til «det private og personlige ansvar». [Det var ikke nøyaktig dette Thatcher sa, men pressen som har skrevet dette. Sitatet lyder: «…I will go and get a grant to cope with it!’ ‘I am homeless, the Government must house me!’ and so they are casting their problems on society and who is society? There is no such thing! There are individual men and women and there are families and no government can do anything except through people and people look to themselves first.» red. anm.]
Omsorgsarbeid innebærer sosiale og emosjonelle ferdigheter som ikke kan regnes om
til tidsenheter.
Etter nyliberal logikk forstås omsorg som en individuell moralsk forpliktelse snarere enn som et offentlig ansvar. Dette er årsaken til utarmingen av offentlige samfunns- og helsetjenester, som igjen resulterer i brannslukking ved hjelp av private investeringer, hvilket forverrer omsorgskrisen ytterligere.
Moralsk forpliktelse
Dowling definerer omsorg som «alle aktiviteter for å skape, endre, vedlikeholde, inneholde og reparere verdenen vi lever i, og den fysiske, emosjonelle og intellektuelle kapasiteten som kreves for å gjøre det». Omsorg er «sentralt i samfunnets reproduksjon» og en del av en grunnleggende infrastruktur som holder samfunnet sammen. Kvinner utfører «betydelig mer ulønnet omsorgsarbeid enn menn» og bruker «3,3 ganger så mye tid som menn på ulønnet omsorg».
Siden 1970-tallet har marxistiske feminister sett på den økonomiske verdien av samfunnets reproduksjon. Kvinner var kommet inn på arbeidsmarkedet lenge før den tid, men det er likevel ikke så lenge siden at mange kvinner var avhengige av lønnen til den mannlige forsørgeren. Av den grunn har marxistiske feminister hevdet at ulønnet reproduktivt arbeid ikke bare gir merverdi, men også er «innenfor lønnsforholdet» (Federici, 2013).
Dowling analyserer forskjellene mellom «omsorg» og «reproduktivt arbeid» og argumenterer for at sistnevnte er en økonomisk kategori «brukt til å beskrive det institusjonaliserte skillet mellom produktive og reproduktive aktiviteter» i den kapitalistiske økonomien, mens den første er «et etisk sosialt forhold basert på følelser av hengivenhet og en følelse av plikt, som både krever og produserer bånd som knytter oss til andre». Omsorgsarbeid er ikke begrenset til hjemmets private sfære; det blir også «utført i velferdsstatens kontekst».
Produksjon og reproduksjon
Når velferdsstaten er på felgen, er det kvinnene som først får merke konsekvensene på grunn av samfunnsmessige kjønnsforventninger. Forfatteren forklarer at når det gjelder omstrukturering av ansettelseskontrakter for leger som arbeider for National Health Service [NHS, det britiske offentlige helsevesenet, red. anm.], vil yngre leger under de nye arbeidsforholdene skyve ansvaret for barnepass over til en uformell eller tilfeldig arbeidstaker, som mest sannsynlig er en «kvinne, av lavere klasse og antaelig med innvandrerbakgrunn», noe som i sin tur viser en «gjensidig avhengighet mellom sfærene for produksjon og reproduksjon».
Kutt i offentlige utgifter har resultert i bunnskrapte kommunekasser, som igjen «ledsages av en retorikk om samfunnets kraft» som grovt utnytter de frivilliges innsats.
Etter finanskrisen i 2008 ble det en økning i matsentraler («food banks»), og det er nå over 2000 slike i Storbritannia. Matsentralene er avhengige av «de frivilliges medfølelse» og erstatter offentlig velferd med veldedighet og medmenneskers ønske om å hjelpe, samtidig som det «styrker hierarkiene mellom dem som er velsignet med tid, evner og muligheter til å hjelpe andre, og dem som trenger hjelp». Videre lider mottakere av den slags velferd under stigmaet som klandrer enkeltpersoner for den situasjon de har havnet i, mens årsakssammenhengene forblir skjult.
Man ser en økning i en rekke tvangsmessige lidelser.
Store deler av offentlig omsorg og pleie som tilbys voksne, er avhengig av innvandrernes arbeidskraft, mange av dem er ansatt hos underleverandører som i noen tilfeller tilbyr lønn under minstelønnen.
Storbritannia har vært avhengig av innvandrere for å få utført omsorgsarbeid siden NHS ble etablert. Da var helsevesenets arbeidsstyrke sikret gjennom borgere fra samveldenasjoner på det indiske subkontinentet og Karibia. I dag er helsevesenet avhengig av arbeidskraft fra EU, spesielt østeuropeiske og søreuropeiske land, som på sin side også har kjent på konsekvensene etter den globale finanskrisen.
Egenomsorgsindustri
Den økende interessen for bruk av teknologi i hjemmetjenestene innebærer ikke bare en innføring av roboter for å utføre arbeidskrevende oppgaver som å løfte en pasient, men også tilsyn og overvåking av medgått tid til hver pleieoppgave. Slike teknologiske løsninger kan hjelpe omsorgsarbeiderne med intensive oppgaver og tillate informasjonsdeling om pasienter, men som Dowling advarer, endrer teknologien også selve oppgavens natur: Omsorgsarbeid innebærer sosiale og emosjonelle ferdigheter som ikke kan regnes om til tidsenheter.
Privat sektor har gjennomsyret omsorgstilbudet ytterligere etter innstramminger i helsevesenet og implementert nye forretningsmodeller gjennom privat-offentlig samarbeid. Dowling hevder dette er tiltak som forsterker krisen.
Innstramminger i økonomien er et styringsverktøy som skaper «en modus for akkumulering basert på forventninger, anslag og spekulasjoner om fremtidige gevinster eller tap», skriver Dowling. Finansielle instrumenter, som Social Impact Bonds (SIB), ble opprettet for å «finansiere samfunnsinnovasjon». Effekten beregnes gjennom bruk av metriske modeller og dataanalyse for å garantere måloppnåelser og kapitalavkastning.
Hvis målene oppnås «innen angitt tid», får investorer pengene tilbake med en tilleggsbonus. Samtidig, når offentlige sosiale- og helsetjenester nærmest er ikke-eksisterende, og enkeltpersoner blir ansvarlige for andres velferd gjennom frivillig arbeid, blomstrer en egenomsorgsindustri opp. I tillegg ser man en økning i en rekke tvangsmessige lidelser, for eksempel en fiksering på «ren mat».
The Care Crisis tegner et dystert bilde av den offentlige helse- og sosialomsorgen i Storbritannia, men når man leser denne boken under den nåværende pandemien, synliggjøres sammenhengen mellom velferdsstatenes utmattelse etter den globale finanskrisen og vår manglende evne til å møte covid-19-pandemien med god beredskap.