Den rikholdige og imponerende utgivelsen Naturtro, redigert av Nina Ossavy og Marius Kolbeinstvedt, springer ut av kunstnerkollektivet CAN (Concerned Artists Norway). Boken trer i stedet for en kunstfestival planlagt i 2020 med tittelen Decolonizing nature, som ble avlyst på grunn av koronakrisen. I sentrum står altså avkoloniseringen av naturen som prosjekt, krav, problem og utopi. Som festival i bokform dreier det seg om noe mellom en kunstbok, full av dikt og bilder, en essaysamling og et kollektivt manifest.
Enhver motstander blir stående som en slags Don Quijote, som kjemper for uoppnåelige og utdaterte idealer.
Ordspillet i den elegante tittelen Naturtro viser til en troskap mot natur omgivelsene, en intim kontakt og identifikasjon. Boken viser en radikal kritikk av rådende naturfremstillinger som dominerer i praksis: kolonisatorens tilnærming, der landskaper, dyr og planter blir betraktet som ren eiendom og blotte ressurser.
Kjenner vi naturen?
Erland Kiøsterud s tvisynte og tankevekkende essaybidrag kartlegger en rekke alternative måter å forstå naturen på, fra ulike teoretikere og med henvisning til utenomeuropeiske tradisjoner, slik som kinesisk taoisme. Samtidig advarer han mot å romantisere eller se naturen som en idyll; den kan like gjerne fremstå som en slagmark.
Når naturbegrepet er mer omstridt enn noensinne, blir det vanskelig å vite hva en avkolonisering av naturen skal innebære. I en meditasjon over et skjell hun holder i hånden, spør Marit Ruge Bjerke: Hvordan avkoloniserer vi stillehavsøsters? Som såkalt invaderende art er denne østersen allerede omstridt, den er ikke «naturlig» i Norge, den har selv «kolonisert» kysten. Hos Bjerke ligger troskapen mot naturerfaringen kanskje i det ikke å anta at vi vet – å la spørsmålet om «naturens natur» stå åpent – dette er en holdning som går igjen i mange av bidragene i boken.
Undringen over østersens livssyklus, over dyrenes blikk eller det hemmelige insektlivet i et kratt blir i boken eksempler på det Arne Johan Vetlesen i sitt filosofiske essay omtaler som møtet. Dvelingen over naturen og intimiteten i erfaringen er betingelsen for at noe annet enn mennesket kan tre frem som noe vesentlig, som et subjekt – som noe som i dobbel forstand har noe å si.
Kampen mot vindmøllene
I teksten «Fjellene får vi aldri tilbake» skriver Tove Karoliussen om hvordan kampen for klimaet har gjort det umulig å beskytte naturen mot utbygging av vindmølleparker, som oppleves som overgrep mot landskapet der folk bor. Denne koloniseringen blir mulig fordi de som blir fratatt land, landskap og habitater, står overfor en overmakt: Stemmen til motstanderne i lokalsamfunnet er for svak, dyrene er tause og viker stille unna eller dør bort. Alle appeller til rettferdighet eller bønner om nåde virker like virkningsløse som de var for indianere og tasmanere i kolonihistorien.
Det er et problem i seg selv at kampen mot vindmøller virker så håpløs, slik at enhver motstander blir stående som en slags Don Quijote, som kjemper for uoppnåelige og utdaterte idealer. Enhver henvisning til ukrenkelig natur blir avskrevet som en idealistisk illusjon. I den sammenheng er det spennende at antologien har tatt med en høyst realpolitisk analyse av kommunepolitikk, av statsforvalternes ansvar. Det er ikke imperialistiske superskurker, men den hverdagslige lokalpolitiske logikken som fører til at uberørt natur gradvis forvitrer i Norge, akkurat som i alle andre land i verden – kraftutbygging er blant de mest drastiske inngrepene.
Høydramatisk motstandskamp i Alta
Marius von der Fehrs intervju med den samiske miljøveteranen Niillas Somby fra protestene mot den tidligere Alta -utbyggingen blir en påminnelse om at kampen mot nettopp naturovergrep i energipolitikkens navn – og innenfor en postkolonialistisk ramme – har en sterk og lang historie i Norge. Det er utrolig å lese Sombys egen beretning om hvordan han i et forsøk på en symbolsk sabotasje aksjon mot en bro ble kastet gjennom luften av en ladning som gikk av for tidlig. Han fikk sprengt av seg hånden og rømte siden fra varetekt til urbefolkningsgrupper i Canada, som lærte ham mye om politisk motstandskamp. Den bitre konklusjonen til Somby er at vi har lært langt mindre enn vi burde ha gjort de siste 50 årene.
Intervjuet blir fulgt av en samtale under tittelen «En samtale om å sprenge ei bru». Det blir påpekt at respekten for lokalsamfunn og natureksperter tross alt var langt større under Alta-utbyggingen på 70-tallet enn den er i dagens nyliberale Norge, der politikerne ser fullstendig bort fra forskere og demonstranter og overkjører lokal motstand når det passer dem. «Det er akkurat som det ikke lenger hjelper å ha rett», sier Trond Peter Stamsø Munch, som forteller om at en annen og langt større aksjon var planlagt i Alta to år tidligere: Fossen bro skulle sprenges, og sprengladningen ble faktisk plassert. Hadde planen blitt gjennomført, ville både byggearbeid og politi blitt avskåret fra Stilla, Jotka og Sautso som aktivistene forsvarte. Antagelig ville militæret rykket inn, og konsekvensen ville vært en slags øko-borgerkrig. Her er man nær den såkalte røde linjen mellom ikkevoldelig sivil ulydighet og terrorisme.
Å brenne alle broer til samarbeid og dialog er neppe produktivt, og nettopp derfor var det noe poetisk, nesten rørende i valget til Niillas Somby og hans medaktivister: å lage en bombe satt sammen av lysgranater: «det var ikke snakk om å ødelegge noe. Vi skulle lage en eksplosjon som ville opplyse …»
Poesi og livseksperimenter
Redaktør, initiativtaker og bidragsyter Nina Ossavy utforsker økoterrorisme i sitt skuespill Døden kommer ikke med ljå. Teaterprosjekt bygget over hyttelivet til Ted Kaczynsky – også kjent som unabomberen. Han krysset som kjent den røde linjen og innledet sin egen personlige krig mot hele den industrielle sivilisasjonen etter at en motorvei ble bygget gjennom naturområdet han elsket. Det geniale med tekstutdraget vi får servert fra sceneteksten i boken, er at den ikke skildrer aggresjonen eller voldsberedskapen hos Kaczynsky, men en endeløs varhet overfor naturen: «Jeg følger røttene med blikket […]. Omsorg er røttenes mantra […]. Jeg ser hvordan omsorg brer seg utover skogbunnen […]. Hvordan skogen lukter omsorg.»
Å bedrive en kunstnerisk virksomhet som eksperimenterer med andre måter å leve på.
Nøkkelbidraget i boken er Marius von der Fehrs andre intervju – med J.T. Demos, som leder Center for Creative Ecologies i Santa Cruz i California. Med sin bok Decolonizing Nature (2016) er han en hovedinspirasjon for prosjektet, som dermed selvbevisst føyer seg inn i en større internasjonal bevegelse. Antologien lever, med sitt rike utvalg av tilnærminger, bidrag og beretninger, opp til Demos’ oppfordring til å skape en kunst som ikke nødvendigvis er spektakulær – som verker skapt for galleriene og kunstmarkedet – men heller å bedrive en kunstnerisk virksomhet som eksperimenterer med andre måter å leve på – som utforsker og utvikler andre forestillinger om oss selv, naturen og fremtiden.