Vår tids fremste tyske dikter» ved siden av den mer intime Sarah Kirsch – slik har trolig mange sett på den nylig avdøde Hans Magnus Enzensberger.
Han ble født og vokste opp i et istykkerbombet Nürnberg. I sin tidlige ungdom var han medlem av Gruppe 47, og han etablerte seg på 60- og 70-tallet som en ledende forfatter og kommunikativ intellektuell. Som modell for hans bruk av direkte tale i dikt finner vi Brechts diktning. Enzensberger kan betraktes som en modernist med klassisistiske elementer, som ligger nær realismen og regnes som en tilgjengelig poet.
Bånd til Norge
Båndene til Norge var flere: norsk kone, norskfødt datter, bosatt i landet, og med et svært stort antall egne essays utgitt og samlet på norsk. Noen dyp tenker var han aldri. Det er mer en humoristisk, dagligdags, litt distansert Enzensberger som uttaler seg om Norge i Norsk utakt (1984). Man kan merke seg at det norske forlaget den gangen myknet opp originalens tittel Norwegishe Anachronismen. Boken er et forsvar for et umoderne etterlatt og halvfattig, men hardnakket Norge – det 80-tallets Oslo han beskriver, kan således noe nostalgisk gjenbesøkes av vår tids leser.
Stilen hans er likevel ikke uten bitt, og med følgende ord beskrev han datidens Kultur-Norge: «Nå som før møter man den overalt i Norge: kafé-bohemen, den kulturradikale redaktören, dikter-eremitten og seminar-marxisten, med sin forkjærlighet for bombastisk idealisme, heimstadslære og selvhevdelse, genikult og svermeri, som om de selv var figurer i en gammeldags norsk roman.»
I andre halvdel av 60-tallet ga Enzensberger en plattform til student- og ungdomsopprøret gjennom det venstrerevolusjonære tidsskriftet Kursbuch. Tjue år senere høres det i stedet slik ut – uten angrende benektelse, men med en helt annen, verdensvis og litt resignert tone: «Statens gradvise død – i dag må man lete med lupe etter anarkister som helhjertet tror på en framtidig verden der enhver form for herredømme har forsvunnet. Uartikulert trass har fortrengt denne gamle fantasien.»
Enzensberger skjulte imidlertid aldri sitt radikale utgangspunkt når EU-spørsmålet kom opp; han forble en tviler på, ja, en motstander av et Brussel som han, ikke ulikt Novalis to hundre år tidligere så sto i motsetning til europeisk ånd og kultur: «I det lange løp vil ikke de europeiske folkene avfinne seg med bank-, rustnings-, kjemi-, og jordbruks-lobbyenes herredøme.»
Sivilisasjonskritikk
Men tilbake til Enzensbergers diktning. Hans første dikt var preget av datidens nymodernistiske bølge, men også av tidens nå gjenkjennelige frykt for atombomben. Men det er senere, i kjølvannet av den mislykkede revolusjonen og med skuffelsene for #68-generasjonen under de modnende 70-årene, at Enzensberger skriver det som trolig er hans største diktsamling, Der Untergang der Titanic (1978).
I denne diktsamlingen utvider blikket seg over tysk historie og finner paralleller i den mer radikale delen av reformasjonen, og i bondeopprørene på 1400- og 1500-tallet, i tillegg til de gamle tyske og flamske mestrene, den friksjonsfylte overgangen mellom gotikk og renessanse. Et snev av sivilisasjonskritikk legges til, mens det politiske engasjementet ebber ut. Samtidig forsterkes det kunstneriske uttrykket; det er melankolsk, energisk.
Nå, mindre enn ett år etter Enzensbergers død, er hans poetiske Nachlass, et utvalg av 38 kompilerte dikt, utgitt i Tyskland med tittel Leichte Gedichte. Det er dikt som ser ut til å være forberedt til utgivelse og i en sammenhengende helhet. Diktene er kortere, men formen er gjenkjennelig fra før, en vers libre med sterkt personlige fortegn, men blandet opp med dikt i eldre versemål, madrigal, villanella, rondeau, ballade. En illustrert bok der bildene for en gangs skyld har noe å tilføre teksten – med spennende kollasjer, i farger, av kunstneren Jan Peter Tripp.
«Statens gradvisedød – i dag må man lete med lupe etter anarkister som helhjertet tror på en framtidig verden der enhver form for herredømme har forsvunnet. Uartikulert trass har fortrengt denne gamle fantasien.»
Men poeten kan ikke sies å være på topp i disse sene diktene. Språket nærmer seg sine grenser, for å opphøre. De klassiske formene avgir mer stumhet enn noe egentlig budskap. Døden ser ut til å puste mellom bisetninger; det meste er allerede sagt og gjort. Tiden er brukt opp, og omstendighetene krever «langsamer leben wie die Schildkröten / und die heidnischen Götter, gedultig». Oppsummeringen av livet foregår med en Goethes balanse, men ønsker ikke egentlig å overbevise – den er blitt kanskje bare altfor verdensvis.
Minnefragmentene
I stedet fenger ved lesning mer de små, spredte minnefragmentene som dukker opp i bevisstheten fra et langt liv. Som når poetens tanker stopper opp ved hvordan han, etter å ha blitt rekruttert som tenåring til den kollapsende Wehrmachts ‘Volkssturm’, flyktet vestover fra den avanserende Røde armé. I diktet «Ein Fund auf dem Dachboden», («Et funn på loftet»), som her oversettes i sin helhet:
Dette er bare en smule lo.
Der det nå falt ut fra
en tantes kjærlighetsbrev,
hun som tok seg av meg
da jeg var på ung flukt,
på flukt fra russerne,
som det var. Og nå blir
værende, setter seg fast
på tommelen min, så at
jeg kan ikke bli kvitt henne.
Det er også med en akkord av usikkerhet Enzensberger konkluderer for fremtiden, det meste ser ut til å være i bevegelse – også «fiksstjernen flimrer». I et monologdikt knytter Enzenzberger an til Heine som radikal forløper, der denne ligger sakte døende, i sykesengen i sitt parisiske eksil. Ingen ekte klarhet kan hentes ut av det, bare at man har gjort sitt beste, og at «høsten er så varm». De to siste ordene i diktsamlingen – om så plasseringen er dikterens eller redaktørens verk – er ‘Vergangenheit’’ og ‘verschwindet’, fortid og forsvunnet. Men før det kan man – fra den mest innflytelsesrike tyske poeten de siste femti årene – også lese de selv-ironiske ordene: «in letzter Minute, / ein unerfüllbarer Wunsch!» – endelig: et uoppfyllelig ønske!
