Når livet må gå videre

NORSK SPILLEFILM: Med Venezia-aktuelle Barn tegner Dag Johan Haugerud et tankevekkende og empatisk portrett av det norske samfunnet, i en av de sterkeste norske spillefilmene på flere år.
Barn Regissør Dag Johan Haugerud
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 01.09.2019

Dag Johan Haugerud har lenge gjort seg bemerket som en særegen norsk filmskaper, med et lekent og underfundig blikk på store spørsmål i mer eller mindre hverdagslige settinger. I 2001 vant han Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad for Utukt, en kortfilm laget som en del av antologifilmen De syv dødssyndene (som også besto av kortfilmer av blant andre Margreth Olin og Maria Sødahl). Etter dette lagde han novellefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (2005), en humoristisk metafilm om politiske temaer som ble satt opp på kino og senere sluppet i en forseggjort DVD-utgivelse.

I 2012 langfilmdebuterte han med Som du ser meg, også denne en slags metafiksjon, der han skildret tre kvinner fra ulike samfunnslag som stilles ovenfor utfordrende dilemmaer. To år senere kom Det er meg du vil ha, en snau time lang filmatisering av Sonja Evangs teatermonolog. Denne var basert på en sann historie om en kvinnelig lærer som innleder et forhold til en femten år gammel elev, med Andrea Bræin Hovig som filmens eneste skuespiller i rollen som læreren. Til tross for sin relativt korte lengde ble også Det er meg du vil ha vist på norske kinoer.

Med en slentrende, men likevel presis tilnærming utforskes de vanskelige tiden etter ulykken.

Det er imidlertid med sin andre langfilm Barn at regissør og manusforfatter Haugerud – som for øvrig også er skjønnlitterær forfatter – virkelig tar skrittet opp blant våre aller fremste spillefilmskapere. 3. september har filmen internasjonal premiere i Venezia under Venice Days, som foregår parallelt med filmfestivalen i samme by etter samme modell som Directors’ Fortnight i Cannes, før den får ordinær kinopremiere her hjemme i midten av september. Uavhengig av den nokså prestisjetunge festivalutvelgelsen er Barn utvilsomt en av de sterkeste norske spillefilmene på flere år.

Dødsfall på barneskole

Filmen dreier seg om en tragisk hendelse på en barneskole i en av hovedstadens drabantbyer, der en 13 år gammel jente (Ella Øverbye) ved et uhell forårsaker en jevnaldrende gutts død. Hun er datter av en stortingsrepresentant for Ap (Hans Olav Brenner), mens den omkomne er sønnen til en Frp-politiker (Thorbjørn Harr). Situasjonen blir ikke mindre komplisert av at sistnevnte har et hemmelig forhold til skolens rektor (Henriette Steenstrup), samt at de to barnas kontaktlærer (Jan Gunnar Røise) – som plages av dårlig samvittighet for at han ikke var til stede da ulykken skjedde – er hennes bror.

Filmen tegner et inngående og mangesidig bilde av tiden etter hendelsen, hvor skolen forsøker å kartlegge situasjonen og formidle til foreldreutvalg og andre at rutiner og forskrifter ble overholdt. Handlingen følger både rektoren, kontaktlæreren og familien deres, foreldrene til jenta som forårsaket dødsfallet, og faren som har mistet sin sønn, og lar dem alle være sentrale karakterer i filmen. Samtlige er naturligvis preget av det som har skjedd, og mange av de omfattende dialogsekvensene kretser rundt dette – men også om andre ting av større eller mindre art som opptar dem. For livet må som kjent gå videre.

Ikke uten humor.

Selv om utgangspunktet er tragisk nok, er ikke filmen blottet for filmskaperens sedvanlige humor. For eksempel kan det fortone seg som (tragi-)komisk at skolen ikke uten videre kan opprette en minneside på Facebook – dette må i så fall settes ut på anbud for andre tilbydere, hevder rektoren i et møte med foreldreutvalget. Det vil være feil å kalle Barn en komedie, men den er heller ikke så tung og dyster som den kanskje kan høres ut.
Dette inntrykket kan man nok også få av at filmen har en spilletid på nærmere to og en halv time, hvilket ifølge filmtidsskriftet Montages gjør den til Norges lengste spillefilm siden Kristin Lavransdatter fra 1995. Likevel oppleves ikke Barn som noen spesielt lang film, der den med en slentrende, men likevel presis tilnærming utforsker den vanskelige ettertiden. Ukonvensjonelt nok med en oppbygging hvor potensielle konflikter ikke alltid får sine dramaturgisk forventede konfrontasjoner og konsekvenser.

Realisme framfor satire

Det er ikke helt unaturlig å trekke paralleller til den svenske filmskaperen Ruben Östlund, som i likhet med Haugerud blander alvor og humor i filmatisk-sosiologiske studier av skandinavisk samfunn og mentalitet. Östlunds produsent Erik Hemmendorff fra produksjonsselskapet Plattform Produktion er da også samprodusent på denne filmen, mens det norske selskapet Motlys, som står bak Barn, medproduserte Östlunds Turist.

Likhetene var imidlertid mer åpenbare i Haugeruds langfilmdebut Som du ser meg, som i større grad utforsket dagligdagse situasjoner som på samme tid var komiske og ubehagelige. Der Östlund særlig med sin siste film The Square (som vant Gullpalmen i Cannes i 2017) har beveget seg mot en mer rendyrket samfunnssatire, lot Haugerud alvoret bli mer framtredende i sin forrige film Det er meg du vil ha. I Barn kombineres dette med en langt mer realistisk tilnærming til både form og innhold, om enn iscenesatt med filmatisk eleganse. Og ikke minst er det en varme i Haugeruds karakterskildringer som langt på vei er fraværende i Östlunds filmer.

Barn er en kompleks og empatisk observasjon av mennesker som forsøker å gjøre det rette i en krevende situasjon, både i kraft av sine stillinger og som medmennesker. De forsøker med andre ord å være ansvarlige voksne – uten at de alltid lykkes med dette, slik tittelen hinter om.

Tross sin inngående behandling av skyld og skyldfølelse retter filmen aldri noen formanende pekefingre, og den avstår fra å fordømme eller latterliggjøre sine karakterer. Likeledes er den ikke entydig kritisk til systemet den skildrer, men stiller like fullt noen utfordrende spørsmål om hvorvidt det gode kan bli det bestes fiende. Barn er en ettertenksom og humanistisk film, og et treffende og tankevekkende portrett av det norske samfunnet: velorganisert, velmenende og til tider sørgelig uprofesjonelt.


Barn har norsk kinopremiere 13. september

Gratis prøve
Kommentarer