Når landet ditt er mot deg

What You Gonna Do When the World’s on Fire?
Regissør: Roberto Minervini
(USA, Frankrike, Italia)

SVARTE PANTERE: Robert Minervinis nye dokumentarfilm skildrer borgerrettsløse mennesker i New Orleans og deres kamp for å overleve i et land som tilsynelatende har sviktet dem.

(Translated from Norwegian by Google Gtranslate)

Du kan trygt la svart-hvitt-film og beskjeden lyddesign utfolde seg, la karakterene langsomt vise hvem de er – gi deg selv tid til å tenke og undres, for du merker at kameramannens eget blikk er oppmerksomt – og han forhaster seg ikke. Også redigereren er sjenerøs med tiden: Det tar tid før du er sikker på at du befinner deg i New Orleans, tid før noens navn blir uttalt, og tid før du merker at denne filmen kan vise frykt og sinne – uten å bli en sint film.

What You Gonna Do When the World’s on Fire? ble tatt opp i 2017. Trump hadde nettopp overtatt presidentembetet. En stund var det ingenting annet enn antall afroamerikanere skutt og drept av politiet som opptok deler av samfunnet. Filmen prøver ikke å gjenskape raseriet. I stedet viser den oss hvordan disse ferske mordene gjenoppliver en frykt som strekker seg to hundre år tilbake i tid, og at oppmerksomhet ikke er nok til å få en slutt på undertrykkelse, eller lindre smerten folk har båret på et helt liv. «Ingen rettferdighet
– ingen fred!»

Rasistisk vold

Hvor virkelighetsnært er det vi opplever her? Minervini har gjort opptakene til sine mest kjente filmer i samfunn som er marginalisert av fattigdom, langt ute på landsbygda i de amerikanske sørstatene. Stop the Pounding Heart (2013) tok oss med inn i en familie bestående av hvite fundamentalistiske kristne i Texas. Den vant priser, men ble også diskutert fordi man mente at det romantiske forholdet mellom to unge var konstruert for filmens skyld. Hva kan en dokumentar tillate seg før den går over til å bli fiksjon?

Svarte menn blir drept, av enten politiet eller militante Ku Klux Klanmedlemmer.

- annonse -

What You Gonna Do …? virker autentisk og oppriktig forankret i den virkeligheten filmen formidler. Den viser hvordan folk i de fattigste afroamerikanske nabolagene i New Orleans gjør motstand mot de hvites maktmisbruk.

Med unntak av to halvbrødre er hovedpersonene i filmen kvinner. Spesielt blir vi kjent med Judy, som prøver å redde baren hun leier. Rommet Minervini gir kvinnene og barna, er på ingen måte overfylt, men inneholder noen eldre menn som utgjør en udefinert del av tilværelsen deres – vi ser dem hjelpe til med å fikse baren, reparere en sykkel og brodere et mardi-gras-kostyme.

Judys støttegruppe deler sin smerte og frykt med hverandre. Traumet ligger i DNA-et deres, sier Judy. Det er historien til den hvite kolonialismen, sier en annen. Samtidig blir svarte menn drept, av enten politiet eller militante Ku Klux Klan-medlemmer, noe som vekker nytt raseri. New Black Panther Party for Self-Defence tiltrekker seg nye medlemmer med en ed om troskap og selvdisiplin. De organiserer seg fordi voldstrusselen er reell, og når en svart manns avkappede hode blir plassert på en veranda, er ingen i tvil om at dette dreier seg om hvit rasistisk vold. Panterne besøker naboene til stedet der det skjedde, for å tilby væpnet beskyttelse.

Om du har sett Minervinis The Other Side, der hvite paramilitære trener i skogene i Louisiana, kompletterer What You Gonna Do …? denne. Til sammen viser Minervini med disse filmene hvordan krig kan bryte ut mellom de fattige og de avmektige, med linjer som trekkes på bakgrunn av rasemessige forskjeller.

Brutale oppvekstforhold

I lange scener blir vi kjent med de to halvbrødrene. De går over jernbanelinjene sammen, leker på industriområder og går hjemover i den folketomme gaten rett rundt kvartalet fra der noen ble skutt et par dager tidligere. Moren bønnfaller dem om ikke å ta den skumle veien, og får dem til å gjenta – igjen og igjen – at de skal være hjemme før gatelysene tennes. Den eldste, som er 14, lærer den yngste på 10 hvordan han skal hanskes med frykten og forsvare seg selv. «Nå for tiden slåss ikke folk, de foretrekker å skyte», sier den eldste. Å slå kan fungere om du er 10, men det duger ikke når du er 14.

What You Gonna Do When the World’s on Fire?
Regissør Roberto Minervini

Uansett hvor vakker og tilstedeværende filmen er, eller hvor mye research regissøren har investert i: Jeg lurer på i hvor stor grad personene i filmen har fått regi og hvor mye som er deres egne ideer, deres egne fakter og mimikk. Deler av dialogen virker konstruert, det høres ut som om folk snakker til kameraet i stedet for til hverandre – flue-på-veggen-grepet balanserer skjelvende på en syltynn linje. Men som ferdig film minner What You Gonna Do …?  om fotojournalistikken i svart-hvitt fra 1950-tallet. Lyden gir et naturlig inntrykk – det er gjort en del fin lydredigering som du verken vil eller bør legge merke til – og filmen blir værende i deg, karakter for karakter.

 Se også leder.

velinraconte@googlemail.com
Velin er kanadisk regissør og journalist.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

En landbrugsklynge – et topmoderne industrielt kompleks

MAD: Problemet er adgangen til mad. Alle skal spise for at leve. Skal vi spise, må vi købe. For at købe, må vi arbejde. Vi spiser, fordøjer, og skider.

Dydens diktatur

KINA: Kinas kommunistparti praler i dag med, at det er i stand til at genkende enhver af landets 1.4 milliarder borgere inden for få sekunder. Europa må finde alternativer til den stigende polarisering mellem Kina og USA – mellem et statsligt overvågende diktatur og den liberalistiske individualismes hensynsløse selvudlevelse. Måske en form for anarkistisk samfundsorden?

Protest kan koste deg livet

HONDURAS: Nina Lakhanis farlige søken etter sannheten bak drapet på miljøaktivisten Berta Cáceres ender opp i flere spørsmål enn svar.

Det kulturelle bindemiddelet

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

Kreativ ødeleggelse

SØPPEL: Norge er ikke rigget for tekstilsortering. Selv om vi sorterer søppel, er vi ikke i nærheten av steder i Japan, som kan resirkulere i 34 ulike kategorier. Der er målet at kommunene ikke sitter igjen med noe avfall – og uten søppelbiler!

Kontrollsamfunnet og det uregjerlige

SENMODERNE: Mennesker i dag får mer og mer kontroll over omgivelsene – men mister kontakt med verden. Hvor går grensen for målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner?