Når kunsten åpner øyne

Opplevelsen av samtidskunstfestivalens dynamikk – samspillet mellom kulturelle og politiske utsagn og min fysiske og mentale bevegelse gjennom den – står igjen som det mest tankevekkende. 

Eiebakke er billedkunstner. Han har blant annet stilt ut på Manifesta 9 i Spania, «I krigens skygge: 100 år med norsk politisk kunst» på Kunstnernes Hus og arbeider for tiden med Public Art Munich 2018. Han var nylig aktuell med en installasjon for Øyafestivalen.

Two Meetings and a Funeral

Naeem Mohaiemen

Storbrittannia

Da den utbombede småbyen Kassel skulle gjenreises fra krigshelvetet, etablerte en lokal antifascistisk kunstner, hjemvendt etter krigsfangenskap, en samtidskunstfestival for den kunsten nazistene hadde forbudt. Ingen kunne i 1955 drømme om at Documenta – som den gang var del av «Den tyske hageutstillingen» – i løpet av noen tiår skulle bli den internasjonale kunstverdenens viktigste kunstfestival i de fleste målbare betydninger, og at den ville besøkes av rundt en million mennesker hver gang den finner sted. Documenta organiseres hvert femte år og er obligatorisk for alle kunstnere, kunststudenter og andre med ambisjoner om å forstå og delta i den internasjonale samtidskunsten.

Årets Documenta 14 var uttalt politisk og aktivistisk, og tok utgangspunkt i nasjonalisme, migrasjon og vår nære historie.

Documenta 14. Årets utstilling var uttalt politisk og aktivistisk, og kuratert av den toneangivende, radikale polske kuratoren Adam Szymczyk. Han har tatt utgangspunkt i nasjonalisme, migrasjon og vår nære historie for å skape en utstilling som bryter med kunstverdenens sosiale og økonomiske hierarkier. Jeg hadde derfor forventninger til årets versjon – som for første gang også ble arrangert i Athen – selv om jeg av erfaring sjelden får noe særlig ut av politisk kunst innenfor slike rammer. Jeg har selv deltatt i en annen stor internasjonal utstilling, Manifesta, og kjent på hvordan slike samtidskunstutstillinger kan legge begrensninger på «politisk engasjert» kunst; de er tungt finansiert av offentlige midler, og det gjelder ikke å provosere bevilgende myndigheter for mye.

Documenta 14 er en ekstremt omfangsrik utstilling som består av tradisjonelle gallerirom, filmprogrammer, publikasjoner, arkiver, performancer og aksjoner, debatter, utendørs installasjoner og konserter. Det tok tre dager, med åpningstid fra kl. 10.00 til 20.00, å oppleve den.

Det er opplevelsen av utstillingens dynamikk, samspillet mellom kulturelle og politiske utsagn og min fysiske og mentale bevegelse gjennom den som står igjen som det mest tankevekkende. Som sosialist var det gledelig å se virkelig radikale bidrag til diskusjoner om klasse og identitet. Fordi jeg som kunstner først og fremst er opptatt av sterke enkeltverk, var jeg denne gangen – i motsetning til ved de tidligere versjonene av Documenta jeg har sett – også gledelig overrasket over det ujevne, men på sitt beste høye ambisjonsnivået.

Two Meetings and a Funeral. Mitt personlige favorittverk var Naeem Mohaiemens videoinstallasjon fra 2017. Mohaiemen ble født i London i 1969 av foreldre med bakgrunn fra den delen av Pakistan som senere ble Bangladesh. Mohaiemen er kjent for å jobbe opp mot fortidens venstreradikale bevegelser, og har blant annet behandlet japanske røde brigader. Selv har han vært politisk aktiv i mange år, blant annet i gruppen Visible Collective som besto av kunstnere, aktivister og jurister som jobbet mot undertrykking av den muslimske underklassen i USA etter 9/11. Jeg har også lang fartstid som politisk aktiv, og reagerer derfor ofte negativt på kunstnere som går inn i politiske spørsmål uten å ha kontakt med de sosiale bevegelsene og de historiske forutsetningene for det de tematiserer – det blir ofte hult, vilkårlig og preget av faktafeil som viser at dette ikke er fordøyd materiale.

Mohaiemens Two Meetings and a Funeral er derimot et imponerende stykke dokumentarisk arbeid som overbeviser med sine politiske innsikter, kunstneriske sensitivitet og formale kvaliteter. Der jeg sitter i et mørkt rom behagelig innredet med kinostoler og veggtepper, glir historien inn og kunstnerens poeng kommer klart frem i en tre kanals projeksjon som gir en svær og vid bildeflate. Mohaiemen forteller om hvordan Bangladesh etter den blodige løsrivelsen fra Pakistan utviklet seg fra forsøksvis sosialisme innenfor Bevegelsen av alliansefrie stater, til å bli tvunget inn i den konservative Organisasjonen for islamsk samarbeid underlagt USAs imperialistiske agenda under den kalde krigen.

Det er ironisk at kampen mot islamistiske krefter har tatt over kampen mot den tredje vei, fordi denne islamismen er et ektefødt barn av amerikansk imperialisme. 

Det er en trist historie, men den må fortelles for ikke å gjentas. Vi står foran store globale endringer, og Mohaiemens historie om optimismen i de da nylig selvstendige statene, frigjøringsbevegelser og global solidaritet er et viktig, om enn tragisk, bakteppe for dagens internasjonale situasjon. I motsetning til den dominerende holdningen i vestlig media og politikk, er ikke USAs maktforvaltning noen løsning i Two Meetings and a Funeral. Den er selve grunnlaget for problemene vi opplever, og Mohaiemens beretning virker ikke bare sannsynlig – den virker sann.

Viktig for veien videre. Både Mohaiemen og jeg var små barn da Chiles president Salvador Allende ble drept i et CIA-støttet kupp i 1973 – men det virker som en evighet siden. Denne hendelsen fremstår som et mørkt skifte i en historie som kunne ha sluttet godt, men som isteden ender med et tomt skall av en bygning i Algerie – konferansebygningen som ble reist av det unge Algerie etter frigjøringskrigen mot Frankrike, den samme bygningen som var åstedet for Bevegelsen av alliansefrie staters møte i 1973 med alle dens radikale og solidariske uttalelser. I denne bygningen ventet statsledere fra den tredje verdens postkoloniale stater på nevnte Allende, og sørget så over kuppet i Chile sammen med ledere fra datidens frigjøringsbevegelser – som PLOs Yassir Arafat og Det provisoriske revolusjonære sørvietnamesiske styrets utenriksminister Madame Bin, som tidstypisk åpnet sin pressekonferanse med «Ladies and Gentlemen of the International press, please listen». I dag er bygningen forfallen og en påminnelse om hva som gikk tapt. Og i Bangladesh er en messehall som en gang skulle symbolisere nasjonal selvstendighet og fremtidstro, i dag overlatt til kommersielle interesser. Det er ingenting igjen av drømmen om en tredje vei, uavhengig av supermaktenes imperialisme, annet enn falmede filmopptak.

Disse filmopptakene er derimot viktige å se for å forstå hvor ekstremt USAs og dets allierte islamistiske staters press mot de progressive bevegelsene var på 70- og 80-tallet, inntil det som var igjen av den anti-imperialistiske kraften i den tredje verden gikk i oppløsning på 90-tallet. Det er ironisk at kampen mot islamistiske krefter har tatt over kampen mot den tredje vei, fordi denne islamismen er et ektefødt barn av amerikansk imperialisme.

Gjennom å forstå hva som skjedde med de progressive bevegelsene på 70- og 80-tallet, blir vi klar over undertrykkelsens systematiske og gjennomgripende karakter.

Håp gjennom forståelse. Mohaiemen har ingen klare alternativer for veien videre, men i møtet med radikale kunstnere og teoretikere forstår vi at det finnes håp om at erfaringene fra forsøkene på 60- og 70-tallet ikke var forgjeves. Gjennom å forstå hvordan det kunne gå så galt, blir vi klar over undertrykkelsens systematiske og gjennomgripende karakter. Dersom norske politikere på venstresiden var like klarsynte som Mohaiemen, ville de neppe ha vedtatt norsk deltakelse i Libya-krigen eller sendt soldater til Afghanistan. Mohaiemens film er så dyptpløyende og overbevisende i sin kunstneriske tyngde at den burde vært obligatorisk for systemkritikere; hvordan kan vi diskutere veien videre uten å ta inn over oss hva som skjedde med den tredje vei for 40–50 år siden?

---
DEL