Når kunsten åpner øyne

Opplevelsen av samtidskunstfestivalens dynamikk – samspillet mellom kulturelle og politiske utsagn og min fysiske og mentale bevegelse gjennom den – står igjen som det mest tankevekkende. 

Eiebakke er billedkunstner. Han har blant annet stilt ut på Manifesta 9 i Spania, «I krigens skygge: 100 år med norsk politisk kunst» på Kunstnernes Hus og arbeider for tiden med Public Art Munich 2018. Han var nylig aktuell med en installasjon for Øyafestivalen.

Two Meetings and a Funeral

Naeem Mohaiemen

Storbrittannia

Da den utbombede småbyen Kassel skulle gjenreises fra krigshelvetet, etablerte en lokal antifascistisk kunstner, hjemvendt etter krigsfangenskap, en samtidskunstfestival for den kunsten nazistene hadde forbudt. Ingen kunne i 1955 drømme om at Documenta – som den gang var del av «Den tyske hageutstillingen» – i løpet av noen tiår skulle bli den internasjonale kunstverdenens viktigste kunstfestival i de fleste målbare betydninger, og at den ville besøkes av rundt en million mennesker hver gang den finner sted. Documenta organiseres hvert femte år og er obligatorisk for alle kunstnere, kunststudenter og andre med ambisjoner om å forstå og delta i den internasjonale samtidskunsten.

Årets Documenta 14 var uttalt politisk og aktivistisk, og tok utgangspunkt i nasjonalisme, migrasjon og vår nære historie.

Documenta 14. Årets utstilling var uttalt politisk og aktivistisk, og kuratert av den toneangivende, radikale polske kuratoren Adam Szymczyk. Han har tatt utgangspunkt i nasjonalisme, migrasjon og vår nære historie for å skape en utstilling som bryter med kunstverdenens sosiale og økonomiske hierarkier. Jeg hadde derfor forventninger til årets versjon – som for første gang også ble arrangert i Athen – selv om jeg av erfaring sjelden får noe særlig ut av politisk kunst innenfor slike rammer. Jeg har selv deltatt i en annen stor internasjonal utstilling, Manifesta, og kjent på hvordan slike samtidskunstutstillinger kan legge begrensninger på «politisk engasjert» kunst; de er tungt finansiert av offentlige midler, og det gjelder ikke å provosere bevilgende myndigheter for mye.

Documenta 14 er en ekstremt omfangsrik utstilling som består av tradisjonelle gallerirom, filmprogrammer, publikasjoner, arkiver, performancer og aksjoner, debatter, utendørs installasjoner og konserter. Det tok tre dager, med åpningstid fra kl. 10.00 til 20.00, å oppleve den.

Det er opplevelsen av utstillingens dynamikk, samspillet mellom kulturelle og politiske utsagn og min fysiske og mentale bevegelse gjennom den som står igjen som det mest tankevekkende. Som sosialist var det gledelig å se virkelig radikale bidrag til diskusjoner om klasse og identitet. Fordi jeg som kunstner først og fremst er opptatt av sterke enkeltverk, var jeg denne gangen – i motsetning til ved de tidligere versjonene av Documenta jeg har sett – også gledelig overrasket over det ujevne, men på sitt beste høye ambisjonsnivået.

Two Meetings and a Funeral. Mitt personlige favorittverk var Naeem Mohaiemens videoinstallasjon fra 2017. Mohaiemen ble født i London i 1969 av foreldre med bakgrunn fra den delen av Pakistan som senere ble Bangladesh. Mohaiemen er kjent for å jobbe opp mot fortidens venstreradikale bevegelser, og har blant annet behandlet japanske røde brigader. Selv har han vært politisk aktiv i mange år, blant annet i gruppen Visible Collective som besto av kunstnere, aktivister og jurister som jobbet mot undertrykking av den muslimske underklassen i USA etter 9/11. Jeg har også lang fartstid som politisk aktiv, og reagerer derfor ofte negativt på kunstnere som går inn i politiske spørsmål uten å ha kontakt med de sosiale bevegelsene og de historiske forutsetningene for det de tematiserer – det blir ofte hult, vilkårlig og preget av faktafeil som viser at dette ikke er fordøyd materiale.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.