Jeg prøver å finne ut hvorfor jeg tar bilder, lager filmer.
Hvilke hendelser i livet tar deg i en bestemt retning, eller får deg til å gjøre helomvending? Var det øyeblikkene med mor i fotobutikken for å levere inn filmruller, spenningen og ventingen i en hel uke før man kunne sette seg ned og se på bildene sammen? Var det den skjellsettende hendelsen da min bror fikk sin første psykose og forsvant over i en annen virkelighet? Var det i møte med antropologiens måte å se og forstå verden på i de omskiftelige årene da jeg studerte på universitetet?
Hva er egentlig en fortelling? Hva er et bilde? «Is the picture looking at you, or am I looking at the picture?»
I arbeidet med filmen Indian Summer, hvor jeg filmet broren min som lever med en schizofreni-diagnose, lette jeg blant fotografier – arkiverte øyeblikk, papirkopier av virkeligheten. Jeg husker jeg tok vare på ett av bildene for å vise ham.
Fargene i bildene er bleknet, og kjemikalienes levetid er utløpt; et rødt fargestikk ligger som et slør over motivet. Bror er lys i luggen, smiler – litt skøyeraktig. Han har på seg en gul og blå bomullspyjamas. Jeg har pannelugg og håret samlet i hestehale. Vi er utkledd som cowboy og indianer; han har fjærpryd på hodet og holder en pil og en bue, jeg har rød cowboyhatt og lekepistol, blå genser og jeans. Han står vendt til siden, jeg ser rett inn i kameralinsen. Han er fem år, og jeg er syv. Datoen er trykket på baksiden av bildet. Vi står på svabergene, lyng og strå stikker opp blant steinene. Bildet er tatt i de blå timene – stemningen og lyset kan tyde på at solen er på vei ned, det er skumring. Jeg titter på fotografiet og kan fornemme sommerlydene: havet, mild vind, fluer som summer, radio i det fjerne, gresshoppenes sang.
Reiste jeg dit for å finne ut om det fantes mer enn den virkeligheten jeg sanset, om
det fantes «noe bortenfor»?
Jeg husker han gransket bildet lenge. Veldig lenge. – Det var før sjelen min ble ødelagt, kommenterte han. Det var gått en del år siden første innleggelse. Psykosene hadde kommet og forsvunnet, ut og inn av livet hans. Innleggelsene var sporadiske og oppstykket også i årene vi filmet. Kameraet ble det tredje øyet. Vårt utenifra-blikk. Kameraet ble en del av vår relasjon. En slags venn.
Jeg vokste opp i et hjem hvor begge foreldrene jobbet i helsevesenet. En far som var psykiater, mor jobbet som sosionom. Far døde av kreft et par år etter at min bror fikk sin første psykose. Det var i disse årene, etter at vi fikk sykdomsgjester, at jeg begynte å fotografere. Jeg satt på lesesalen og leste antropologi noen år, jeg ble rastløs, fikk vondt i magen av å sitte så mye stille. Jeg kjøpte et speilreflekskamera, tok med antropologiens blikk inn i kameralinsen, det ble min optikk.
San Francisco
Jeg var 22 år da jeg landet på San Francisco internasjonale lufthavn. Jeg kom dit alene med to kofferter. Den røde hadde jeg fått av mor, den grønne var arvet etter pappa. Jeg husker ikke hvordan og hvorfor jeg havnet akkurat der. Men jeg husker noen siterte Oscar Wilde kort tid etter at jeg landet: Everyone who diseappears, seems to end up in San Francisco. Byen, menneskene, arkitekturen, lyset, tåken, vinden, stedet åpnet meg, utvidet perspektivene. Hver gang jeg var i Norge og kom tilbake til San Francisco – til 914 Hayes Street – fikk jeg en sterk følelse av å komme hjem. Her levde jeg uten backstory, ingen kjente meg, ingen kunne definere meg, ingen visste noe. At noko vedunderlig skal skje, som Olav H. Hauge skrev. Jeg var fri. Jeg trodde jeg skulle bli ett år eller to, men ble i syv. Dro jeg dit for å finne ut om det fantes mer enn den virkeligheten jeg sanset, om det fantes «noe bortenfor»? Er det derfor jeg fotograferer?
Fra den heterogene hvite verden i Oslo, Norge, på midten av 90-tallet til multikulturelle San Fransisco. Et sted med kaos og variasjon, hvor mangfold ikke var et fremmedord, men en naturlig del av gatebildet, av skolen, av naturen, av bydelene, av butikkene, av menneskene. Italienske Northbeach, det latinoinfluerte Mission-distriktet, Amerikas største Chinatown, bydelen Castro, kunstnere, hippier, nyliberalister, dotcommere, hjemløse i gatene, byen var en av de første i USA hvor svarte, homofile og andre kunne føle seg frie. På nabobygningen lenger ned i gaten min sto det skrevet på et skilt: This is the first day of the rest of your life. Jeg tror det var et hjem for rusmisbrukere.
Et sterkt minne fra årene i San Francisco er de store loppemarkedene i Alameda og Oakland, i utkanten av byen, enorme områder med hundrevis av boder hvor folk solgte bruktgjenstander: møbler, bilder, smykker, krimskrams, asiatiske samleobjekter, klær, malerier, vintageskatter, stoler, bord og antikviteter; ting som skulle få nye hjem, eksistere i nye rom, i nye sammenhenger. På loppemarkedene i San Francisco var det alltid selgere med bunker av fotografier. Selgerne visste som regel ingenting om historiene til menneskene på bildene, de havnet i fremmede hender, ble solgt videre til hvem som helst. Bildene lå og fløt på bordene eller i små bokser, i mange ulike størrelser og utsnitt, noen ganger satt de i album. Bildene inneholdt mengder av liv, erfaringer, hendelser, relasjoner til mødre og fedre, tanter, onkler, barn, venner, besteforeldre, interesser og yrkesliv. Det var bare å dikte med, finne opp historier om de fremmede personene på bildene.
Bror var naken, det var naturen også
Jeg tenker på alle historiene som ligger begravd i fotografier, som vi aldri får tilgang til. Hva skjer i forkant og etterkant av at bildet blir tatt? Hva tenker mennesker på når de blir fotografert? Hva farer gjennom hodet i det øyeblikket det sier klikk? I en periode publiserte New York Times en serie som het «What were you thinking?», hvor de avfotograferte fortalte hva de tenkte.
Språket kan få deg til å se. En bok kan få deg til å se. En venn. En film. Et kunstverk. Kameraet gir muligheten til å se – skape ulike virkeligheter. Et dobbeltsyn.
Da pappa fikk kreftdiagnosen, sa legen hans seks måneder til fem år, så kort eller så lenge kan du leve. Tiden fikk en ny ramme, tankene også. En skygge flyttet inn, i alle rom i huset. Bror startet på en agronomutdannelse i Aurland. Psykosen dukket opp noen måneder senere. Rektor ringte, bror hadde våknet fortvilet etter en drøm. Han drømte at pappa var borte, at det allerede var skjedd, at pappa allerede var død. Drøm og virkelighet gikk over i hverandre. Psykosen kom uanmeldt, kastet seg over alle.
Etter noen måneder på institusjon reiste han tilbake til Aurland. Jeg dro for å besøke ham. Med meg hadde jeg kameraet. Jeg gikk av på Flom stasjon i Sogn og Fjordane og tok lokalbussen videre inntil Aurlandsdalen. Bussjåføren la pengesedlene på sine bestemte plasser i skinnvesken og ga igjen penger med myntapparatet. Det var kjølig og friskt i luften, snøen var nesten helt forsvunnet. Bussen var tom der den med sine mange tonn rullet av gårde. Fra de store bussvinduene hadde jeg utsyn til de mektige skoddekledde fjellene. Den jevne duren fra motoren og naturbildene som fløt forbi vinduene, fylte kupeen. Ruten gikk langs fjorden og åsene, noen ganger var veien så smal at bussen fylte hele veibanen, den holdt heldigvis den rette farten ut og inn av svingene.
Jeg hilste på brors nye venner ved skolen; jeg ble rolig av fjellene, han viste meg gården og dyrene. En av dagene dro vi ned til den store elven som munner ut i Sognefjorden, like ved skolen. Skyene skygget for solen, og det gråaktige vannet stod lavt i elven. Noe drivved hadde satt seg fast mellom steinene, og vi balanserte på en stokk for å manøvrere oss over elven til den andre siden. Vi utforsket og hang rundt, i og langs elvebredden. Det var bare noen få varmegrader i det kalde vannet. Jeg kunne høre stillheten. Bror kledde av seg og badet naken i elven for å roe seg ned.
Knytter fotografier mennesker sammen, frakter oss til og fra hverandre? Kan fotografier være med ut og inn av drømmer, eller er de lange episoder? Historien vil alltid fortsette utenfor bildet, utenfor teksten. Ved hjelp av kameraet fanger jeg den (oppløste) tiden, fortiden og nåtiden i samme klikk. Fotografier forsterker deler av historiene vi opplever, gjør noen opplevelser mer intense, øyeblikk vi kanskje ikke egentlig legger så mye i hvis det ikke er for selve bildet, det avfotograferte tiendels sekundet.
Jeg fremkalte bildene i mørkerommet på Oslo fotokunstskole. Motivene kom sakte til syne etter at jeg eksponerte arket gjennom en forstørrer og la det i vannbadet med fremkallingsveske, der det lå og bølget i kjemikaliene. I det rødlige gjenskinnet fra mørkeromslampen kom reisen tilbake. Under sølvet i svarthvitt-kopien som hang til tørk, fantes det kanskje en historie?
I faktisk tid er bildene bare en dokumentasjon av små fragmenter, lukkeren er kanskje satt til 1/60 av et sekund, og dette mikrofragmentet av et sekund er frosset. Idet utløseren går av, er øyeblikket fanget av lyset som treffer det omvendte speilet på innsiden av kamerahuset. Jeg husker ikke så mye fra turen til Aurland. Hukommelsen er ikke helt på min side, jeg husker bare det bildene viste meg. Samtidig som bildene hjalp meg å huske, hjalp de meg å glemme. Jeg glemte alt bortsett fra det som speilet i kameraet hadde fanget. Alle andre minner fra turen fordampet. Bildene fra turen til Aurland er i svart-hvitt. Svart-hvitt bilder kunne tilføre uttrykket nostalgi, men ikke her. Var det fordi naturen ikke skiftet eller forandret seg med tiden, slik som klær, hårfrisyrer eller alder, eller som et slørete fargefotografi vitnet om at tiden var gått? Bror var naken, det var naturen også. Verken klær eller andre rekvisitter røpte noe. Elementene i bildet: hud, elv, natur, er tidløse. Bror er liten, fjellene er ruvende, vannet er stille. Ansiktet er vendt bort, det er ikke så lett å se hvor gammel han var. I de andre bildene så jeg at klesstilen hans ikke hadde forandret seg så mye heller. Bukser med lommer på siden, en vevd hettejakke som var fra Peru eller et annet land i Sør-Amerika. Bror tok noen bilder av meg. Jeg hadde jeans og hettegenser. Knep det ene øyet sammen, myste i det skarpe vårlyset.
Først i ettertid blir det en historie
Man skjønner ikke at det er en historie når man er i den. Når du er midt i en historie, er det ikke en historie i det hele tatt, bare forvirring, historien er usynlig, du blir kastet fra den ene delen av historien til den andre … Det er først i ettertid at det blir til en historie, når du forteller den til deg selv eller noen andre, kanskje aller helst noen fremmede, skrev Margareth Atwood i boken Alias Grace (1996).
Italienske Northbeach, det latinoinfluerte Missiondistriktet, Amerikas største Chinatown,
kunstnere, hippier, nyliberalister, dotcommere og hjemløse i gatene. byen var en av de første der svarte, homofile og andre kunne føle seg frie.
Men det som eksisterer utenfor bilderammen, vil jeg aldri få med på bildet, eller med i en tekst. Turen til Aurland er «foreviget», eller kanskje ikke, det kommer an på om noen vil ta vare på bildene i fremtiden. Det er ikke sikkert. Kanskje de til slutt havner på et loppemarked som i San Francisco, i noens fremmede hender som ville dikte nye historier?
