LEDER: Når identifiseringen svikter

Fellestrekk. Det er noen fellestrekk mellom de norske Handke-debattene, Pippi-debattene og Sverigedemokraterna-debattene: Mangelen på identifikasjon med «den andre».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

LEDER: «Identifierar vita eliten i Norge seg mer med stackars sverigedemokrater än med deras måltavlor?»

Med dette provoserende spørsmålet avrundet Ny Tid-spaltist Lisa Bjurwald sin kommentarspalte her for en drøy måned siden. For det har vært påfallende hvordan norske kommentatorer har stått i kø for å råde svenske, ansvarlige partier om å ta de høyreekstreme i Sverigedemokratene inn i varmen. En lang rekke kommentarer i VG, Aftenposten og på Minerva-nettstedet har tatt til orde for en slik kopiering av norske forhold. Som om det å ha et Frp i en mindretallsregjering er noe å skryte av – som om en høyrepopulistisk finansminister er en eksportvare å være bekjent av til et Europa som sliter nok som det er.

Anbefalingen om å ta inn SD – se til Frp – er også paradoksal fordi de samme kretser jo er svært nøye på å si at Frp ikke har noe med SD å gjøre. Sverigedemokraterna er ekstreme, mens alle i vårt hjemlige Frp er så fornuftige. Derfor bør heller Siv Jensen sammenlignes med Thatcher enn med Marine Le Pen. Slik hvitvaskes både historie og politikk.

Bjurwald er inne på noe sentralt: Er det slik at den skravlende klassen – altså stort sett brautende majoritetsmenn – identifiserer seg mer med gjenkjennbare sverigedemokrater enn med de somaliske og feministiske svenskene som rammes av SDs framvekst? Og er det derfor man både kan forsvare Frp mot SD-sammenligning, for så å forsvare SD mot å bli utestengt som Frp på 80-tallet?

I det minste kan det virke slik hvis vi også ser på debatten rundt tildelingen av Kulturdepartementets utdeling av Ibsenprisen 2014 til den østerrikske dramatikeren Peter Handke. Forfatterne Øyvind Berg og Aage Borchegrevink har de siste ukene vist hvordan Handke, vel å merke en strålende dramatiker, som taler i massemorderen Slobodan Milosevic’ begravelse har fungert som en aktør for de ekstremist-serbiske kreftene på Balkan de siste årene.

Karl Ove Knausgård har viktige skjønnlitterære poenger, men dessverre virker det som han fundamentalistiske ytringsfrihetskamp tipper over i en apologetisk stillingstagen til Handkes ekstreme holdninger og handlinger. Hvis en østerriksk forfatter handlet og talte slik overfor jøder, ville ingen rørt i ham med en ildtang. Handke neglisjerer derimot «kun» muslimer og bosniere, og da er det vel ikke så farlig å prise han?

Vi har i høst til tider opplevd såkalte norske intellektuelle med et skremmende knefall for de argumenter som unnskylder de totalitære krefter som herjet på Balkan og drepte over 100.000 mennesker i Europa på 1990-tallet. Det er som de aktive debattanter ikke klarer å leve seg inn i skjebnen til de 8000 gutter og menn som ble folkemord-drept av Milosevic-tilhengere i Srebrenica sommeren 1995.

Det er som man lettere gjenkjenner og forsvarer en vest-europeisk forfatters politiske idioti enn man ser den lidelse som ennå preger millioner på Balkan. Paradoksalt nok skjer dette i et land som 70 år etter andre verdenskrig ennå ikke klarer å oppkalle en gate eller en plass i hovedstaden etter Knut Hamsun. For Norge sliter ennå med å skille mellom den geniale forfatteren Hamsun og den politiske idioten Hamsun, slik man nå blander sammen den store dramatikeren Handke og den lille, politiske idioten Handke.

Og ikke til å undres over at de famøse «neger-debattene» går om og om igjen, som nå med Astrid Lindgrens Pippi-fortellinger: De som ikke forstår det nedrige med skjellsord mot andre, evner da heller ikke se smerten i «den andres ansikt», for å bruke filosofen Emmanuel Levinas’ begrep. Knausgård selv avslører denne manglende innlevelsen i et av sine essays i samlingen «Sjelens Amerika»: Han må ha det inn i klartekst hvordan det oppleves å vokse opp med skjellsord mot ens egen identitet, denne åndelige terror, før han ser hvordan det rammer de som utsettes for menneskeforaktende hets.

Paradoksalt nok ser vi enorme reaksjoner dersom noen ekstreme bruker ytringsfriheten til å komme med nedverdigende ord mot «noen av ens egne». Da er det grenser for hva man kan si. Da må det forbys. Dobbeltmoralen er til tider for synlig. Denne manglende evnen til, eller manglende ønsket om, å leve seg inn i, og identifisere seg med, «de sårbare andre» – synes å være et trekk ved vår tid. I det minste ved vårt offentlige ordskifte. Måtte vi komme lenger.

Leder i Ny Tid 24. oktober 2014

---
DEL