Urania er datteren til partilederen Nikolaos Michaloliakos, og Jenny og Dafne er henholdsvis kone og mor til Gyllent Daggry-parlamentarikerne Giorgos Germenis og Panayiotis Iliopoulos. Mennene sitter i fengsel når innspillingen foregår, med tiltaler som omfatter mord og organisert kriminalitet. Kameraet følger kvinnene mens de forsøker å håndtere situasjonen og samtidig sørge for at partiet går frem i det kommende valget.
Normale mennesker? Filmen er sterkere enn den kan virke til å begynne med, og gir en kraftig ettersmak. I forsøket på å finne menneskeligheten i livet til disse kvinnene, viser filmen i stedet at også de som fremmer hat i samfunnet kan ha et svært menneskelig ansikt.
«De har sagt at de ønsker å lage en film som viser at vi er normale mennesker», sier Jenny i starten, og forsikrer alle i partiets hovedkvarter om at kameraet som er rettet mot dem ikke representerer noen fare. Måten de blir portrettert på i mediene er nesten en besettelse for dem, og det å bli betraktet som menneskelige synes å være et mål for Gyllent Daggry-partiet generelt. Angelique Kourounis’ dokumentarfilm fra 2016, Golden Dawn: A Personal Affair inneholder en scene der en i partiledelsen glemmer at kameraet er på og forklarer til de andre medlemmene at når de er i nærheten av journalister, så bør de være nøye med å unngå den terminologien de vanligvis bruker når de snakker. Når noen spør om hvorfor de skal akseptere å bli filmet i det hele tatt, svarer han at «Partiet ønsker at folk som henne skal vise at vi ikke er skrullete.»
Gyllent Daggry-partiet har 18 representanter i den greske nasjonal-forsamlingen.
Skrullinger med parlamentsseter. «Skrullete» er et mildt ord for hva partiet står for og hvordan medlemmene oppfører seg. Nazisymboler, flagg, tatoveringer og aggressive positurer er alle visuelle kjennetegn ved Gyllent Daggry. Parademarsjene deres virker skremmende. De går med flagg og fakler mens de roper slagord med bjeffende stemmer. Trass i at partiet avviser nynaziststemplet, har Gyllent Daggry alt det som karakteriserer en nazistisk gruppe med en militærliknende struktur og masse hat som stimulerer virksomheten deres. Medlemmene sier nei til både liberalisme og sosialisme, og forfekter nasjonalisme som den eneste autentiske revolusjonen; de tror på raseoverlegenhet og en slags romantisk idé om at dagens grekere er direkte etterkommere etter de som befolket antikkens Hellas – en sivilisasjon de idealiserer.
Partiet har ikke alltid hatt suksess, men klarte å utnytte sammenfallet av Hellas’ økonomiske krise, arbeidsløshet og ankomsten av et til da uhørt antall flyktninger og immigranter til sin fordel. Støtten til partiet vokste fra 0,2 prosent av stemmene til 18 representanter i parlamentet.
Gyllent Daggry samler de desillusjonerte og de skuffede, de sinte og de arbeidsløse. De organiserer matutdeling, blodgivning, og skaper et støttenettverk – for mennesker som har gresk ID-kort. De drives ikke av godhet, men av forståelsen av at det ligger muligheter i nød – makten deres er avhengig av oppslutning, og stemmer kan lett sankes blant de mest sårbare.
Filmen tar begrepet «bak kulissene» til et høyere nivå.
Bak kulissene. Det er likevel enkelte glimt av godhet i Jennys øyne. Det er hengivenhet mellom alle tre, og mellom dem og familiemedlemmene deres. Det er også glimt av godhet i Urania når hun steller en hvalp og snakker om sin kjærlighet til dyr. Gjennom filmen åpner disse øyeblikkene for muligheten for at dette kanskje er disse kvinnenes sanne natur, og at ting vil ta en uventet vending – at fremmedfiendtligheten deres vil endres og bli til kjærlighet. Men den gang ei.
Filmen tar begrepet «bak kulissene» til et høyere nivå. Å se bakenfor kvinnenes offentlige opptredener kunne gitt seeren et glimt av hvem de er, men det virker som de aldri tar av seg maskene sine. Så Bustnes utvider rammen – og griper øyeblikkene da de ikke vet at han gjør opptak – i en jakt på autentiske øyeblikk og uttrykk, selv i de mest alminnelige situasjoner.
Men istedenfor å avdekke noe sant, gjemmer kvinnene seg bak ordenes mening – som om det å oppføre seg som nazist og så å nekte for at du er det, gjør alt ok. De viser seg å være tungnemme, trassige og uten behov for å unnskylde seg, og de tidligere glimtene av menneskelighet føyer seg snart inn i spekteret av det groteske.
Umulige å forstå. Mot slutten er ingen bånd knyttet mellom tilskueren og kvinnene på lerretet. Letingen etter deres menneskelighet har slått feil, og det som står igjen er at det er umulig å forstå hvem de egentlig er. De kan ikke kalles «normale mennesker», rett og slett fordi de ikke kan være sårbare og ekte. Og muligens er forventningen om at de skulle være sårbare og ekte helt feil, og antagelsen om at det er noe å forstå og en måte å relatere seg til dem på feilslått fra starten av. I Gyllent Daggrys verden er det ingen som søker etter mening og sårbarhet. Har du spørsmål, er det fordi du stiller spørsmål ved dem. Og det er også feil, for de er ikke her for å forklare.
Filmen vises denne måneden på IDFA i Amsterdam,
verdens største dokumentarfilmfestival.
