Når fienden er et epletre i blomst

Etter Tsjernobyl-ulykken ble verden ny. Plutselig var ikke lenger fienden en soldat med våpen, men lå gjemt i sylteagurker og kattepels som strøk mot leggen. Vi lærte å frykte våre egne ting og luften vi pustet i. Men hvordan forstå en fiende vi ikke kan se? 

Ill. Viktor G. Khoury
Anne Håskoll-Haugen
Håskoll-Haugen er frilansjournalist,

 

Mens kveldsvakten satt alene i aprilkvelden og tenkte på hva han skulle gjøre i ferien, eksploderte lokket på reaktor fire i verdens største atomkraftverk. Eksplosjonen utløste en brann som var synlig fra byen Pripyat et par kilometer unna. Brannen var blå og vakker. Folk hentet øl i kjøleskapet, laget smørbrød og satte seg på verandaen for å kikke. Morgenen etter syklet barna om kapp til reaktoren for å se. De var ikke barna til hvem som helst – foreldrene var ingeniører, kjemikere og teknikere med høy utdannelse innen alt som hadde med atomkraftverk å gjøre. Det var derfor de bodde i Pripyat – alle i byen var håndplukket for å jobbe på anlegget.

Eksplosjonen som lokket dem ut i kveldsmørket, var lyden av verdens største miljøkatastrofe. Men strålingen hadde ikke lukt, ikke lyd. Våre naturlige instrumenter – nese, øre og øyne – virket ikke lenger. Vi var vant til at fare var noe vi kunne se; en flom, et gevær – eller føle; en snikende sykdom. Men det var det nyslåtte gresset som tok liv nå, og det var vanskelig å forstå. For dynen var like myk og potetene smakte like godt, så hvorfor flykte? Solen skinner, ingen røyk, ingen skyter på oss, er dette krig? Vi har overlevd beleiringen av Leningrad og hungersnød, ingenting kan være verre enn dét. Her er det bare å gå ut – se, kjøkkenhagen er i full blomst, ingenting er forandret.

Jeg sitter på bussen på vei mot Pripyat og leser om dagene etter ulykken.

Det er nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj som har brukt 30 år på å samle inn vitnesbyrd fra tiden etter ulykken i boken Bønn for Tsjernobyl. Historier om alle dem som ikke ville dra fra leilighetene sine da de ble evakuert. Om soldatene som ble sendt inn for å spa vekk radioaktiv jord, hugge ned trær og begrave hunder og katter som løp rundt med pelsen full av radioaktivt støv. De kjempet om å få jobbe nærmest reaktoren hvor lønnen var fire ganger høyere enn lenger unna, der strålefaren var mindre. Jeg leser om dem som med vodkaflasker bestakk soldatene som holdt vakt, for å få reise tilbake og hente pelsjakker og mat. Om kvinnene som snek seg inn på isolatet til sine strålesyke menn. Aleksijevitsj forundrer seg over hvorfor folk ikke var reddere. For selv om myndighetene holdt tilbake informasjon i begynnelsen, visste de raskt at de utsatte seg for fare. Dynen var ikke lenger en dyne, potetene ikke lenger mat; i stedet var de en radioaktiv masse som endret arvestoffet i kroppen, og forårsaket kreft og død. De første som reiste inn i området etter katastrofen, ble lokket med diplom og 100 rubler. Var de gale?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.