Ill. Viktor G. Khoury

Når fienden er et epletre i blomst


Etter Tsjernobyl-ulykken ble verden ny. Plutselig var ikke lenger fienden en soldat med våpen, men lå gjemt i sylteagurker og kattepels som strøk mot leggen. Vi lærte å frykte våre egne ting og luften vi pustet i. Men hvordan forstå en fiende vi ikke kan se? 

Håskoll-Haugen er frilansjournalist,
Email: haaskoll.haugen@icloud.com
Publisert: 2016-11-17

 

Mens kveldsvakten satt alene i aprilkvelden og tenkte på hva han skulle gjøre i ferien, eksploderte lokket på reaktor fire i verdens største atomkraftverk. Eksplosjonen utløste en brann som var synlig fra byen Pripyat et par kilometer unna. Brannen var blå og vakker. Folk hentet øl i kjøleskapet, laget smørbrød og satte seg på verandaen for å kikke. Morgenen etter syklet barna om kapp til reaktoren for å se. De var ikke barna til hvem som helst – foreldrene var ingeniører, kjemikere og teknikere med høy utdannelse innen alt som hadde med atomkraftverk å gjøre. Det var derfor de bodde i Pripyat – alle i byen var håndplukket for å jobbe på anlegget.

Eksplosjonen som lokket dem ut i kveldsmørket, var lyden av verdens største miljøkatastrofe. Men strålingen hadde ikke lukt, ikke lyd. Våre naturlige instrumenter – nese, øre og øyne – virket ikke lenger. Vi var vant til at fare var noe vi kunne se; en flom, et gevær – eller føle; en …


Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn om du har abonnement.


Close
Logg inn


Abonnement kr 195 kvartal