Den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsens nye bok Løgnens filosofi innleder med et Nietzsche-sitat: «Ikke at du løy for meg, men at jeg ikke lenger tror på deg, har rystet meg.» Det er altså ikke løgnen i seg selv (eller den problematiske virkningen av den) Svendsen ønsker å undersøke. Løgnens motsetning er ikke sannheten, men sannferdigheten, skriver han.
De ulike filosofiske perspektivene behandles lettfattelig, oversiktlig og interessant i kapitler som «Løgnens etikk», «Å lyve for seg selv» og «Løgn og vennskap».
Løgnene i det personlige behandles som hos Montaigne når Svendsen skriver om tillitsbruddet i det mellommenneskelige forhold: «Løgnen er i sannhet en skjendig last. Det er bare gjennom ordet at vi bindes sammen og blir mennesker.»
Hvis jeg lyver for deg, blokkerer jeg din tilgang til virkeligheten. Også hvite løgner undergraver vanen for sannferdighet. At løgn er et onde i det mellommenneskelige for borgerne, later det til å være enighet om i filosofihistorien. Men hva med det politiske? Interessante aspekter dukker opp i kapitlet «Løgnens politikk». Når er det akseptabelt å lyve i politikk? Er det akseptabelt?
…
Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.