Den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsens nye bok Løgnens filosofi innleder med et Nietzsche-sitat: «Ikke at du løy for meg, men at jeg ikke lenger tror på deg, har rystet meg.» Det er altså ikke løgnen i seg selv (eller den problematiske virkningen av den) Svendsen ønsker å undersøke. Løgnens motsetning er ikke sannheten, men sannferdigheten, skriver han.
De ulike filosofiske perspektivene behandles lettfattelig, oversiktlig og interessant i kapitler som «Løgnens etikk», «Å lyve for seg selv» og «Løgn og vennskap».
Løgnene i det personlige behandles som hos Montaigne når Svendsen skriver om tillitsbruddet i det mellommenneskelige forhold: «Løgnen er i sannhet en skjendig last. Det er bare gjennom ordet at vi bindes sammen og blir mennesker.»
Hvis jeg lyver for deg, blokkerer jeg din tilgang til virkeligheten. Også hvite løgner undergraver vanen for sannferdighet. At løgn er et onde i det mellommenneskelige for borgerne, later det til å være enighet om i filosofihistorien. Men hva med det politiske? Interessante aspekter dukker opp i kapitlet «Løgnens politikk». Når er det akseptabelt å lyve i politikk? Er det akseptabelt?
Trumps bruk av løgner
I en redegjørelse for løgn og politikk er det umulig å komme utenom Donald Trump og hans bruk av sosiale medier. Hannah Arendt observerte en ny type løgn i det moderne samfunnet, særlig under nazismen og kommunismen, hvor løgnen ikke brukes for å vinne en debatt eller tildekke enkelte fakta på sannhetens bekostning, men for å fortrenge selve virkeligheten.
Frykten er statens viktigste styringsredskap.
Hvis alle alltid lyver for deg, er ikke konsekvensen at du tror på løgnene, men snarere at ingen lenger tror på noe som helst, skriver Arendt. Sannheten blir kun et likeverdig alternativ til løgnene.
Det er i perspektivet fra Arendts observasjon om at løgnen er kjennetegnet ved totalitære samfunn, at Trumps bruk av løgner er oppsiktsvekkende.
Ifølge avisen The Washington Post er det totale antallet Trump-løgner og usannheter anslått til å ha passert 25 000 i 2020. Samtiden står derfor sentralt hos Svendsen, og et anslag om at sannferdigheten eller «sannaktigheten» er presset. Sannaktighet (truthiness) ble for øvrig kåret til årets ord av American Dialect Society i 2005, og ti år etter, i 2016, valgte Oxford Dictionaries post-truth til årets ord.
Platon hyllet gennaion pseudos, den edle løgnen, innen politikken. Vanlige borgere skal ikke lyve, sa Platon, men statens ledere kan lyve – for eksempel for å få borgerne til å samarbeide, og av hensynet til staten og det felles beste. Statens stabilitet legitimerer bruken av løgn.
Machiavelli medgir det er galt å lyve (s. 46) men siden godhet er det samme som selvutslettelse, må også fyrsten lyve. Kants standpunkt var et totalforbud mot løgn, uansett: Politikere skal ikke lyve. Her sto han i motsetning til Hobbes, hans forgjenger i filosofihistorien, som åpnet for løgnen som legitimt styringsredskap. Frykten er statens viktigste styringsredskap. Sann filosofi kan straffes, ifølge Hobbes. Ifølge Max Weber (og Per Borten) er det nærmest en plikt å lyve i politikken.
Amerikanske presidenter lyver, uten unntak
Alle amerikanske presidenter har løyet, fortsetter Svendsen, for eksempel Ronald Reagan, men han overgikk likevel ikke Trump i antallet løgner. Som eksempler trekker Svendsen trekker frem hvordan Bush-administrasjonen rettferdiggjorde invasjonen i Irak med de såkalt sikre bevisene for at Saddam Hussein var en nær alliert av Osama bin Laden, og påstandene om at landet hadde masseødeleggelsesvåpen.
Heller ikke Nixon-administrasjonens løgner ville oppfylt Webers krav til en akseptabel ansvarspolitikk. Pentagon-papirene var ikke for å forhindre at Vietcong skulle få innsyn i hvordan det gikk med USAs krigføring i Vietnam, det visste Vietcong allerede, men snarere for å unngå at den amerikanske befolkningen skulle få denne informasjonen, da det ville kunne svekke folkets støtte til krigføringen. Formålet med hemmeligholdet var altså å unndra seg demokratisk kontroll, noe som i høyeste grad burde vært gjenstand for slik kontroll, i Svendsens perspektiv.
Det er dermed bare folket som skal lyves til. Det finnes ingen grenser for hvor mange løgner lederne kan fortelle folket så lenge løgnene er nyttige for staten og derfor også for beboerne. De som er ment å ta hensyn til rikets sikkerhet, har ikke alltid til hensikt å hindre at fienden får kunnskap, men snarere at ens egen befolkning får det. Man lyver for å begrunne en bestemt handlemåte – som å gå til krig – eller å skjule noe bestemt som kan være ugunstig for regimet.
Svendsen nevner ikke Noam Chomsky, men trekker inn Robert Nozick.
Løgn er uforenlig med det moderne demokratiets idé
I aksen mellom den britiske filosofen Glen Newey, som hevdet at et folk har rett til å bli løyet for, og den amerikanske filosofen John Rawls’ offentlighetsprinsipp, hvor myndighetene ikke skal kunne føre en politikk de ikke er i stand til – eller villig til – å forsvare offentlig for borgerne, illustreres Svendsens poeng godt når han trekker inn den amerikanske statsviteren John J. Mearsheimer, som peker på at statsledere og diplomater lyver ganske lite for hverandre. Dermed fremstår Bush-administrasjonens løgner i forkant av Irak-invasjonen som et brudd på en internasjonal overenskomst, siden løgnene ikke bare rettet seg mot den egne befolkningen, men også mot andre statsledere.
Siste kapittel heter «Å leve med løgn». Når vi vet at løgn også er kongeveien til kaos, kan et forsvar av prinsippet om at staten kan lyve for sin befolkning, virke som et paradoks. I norsk sammenheng kunne Svendsen ha nevnt Einar Gerhardsens løgn om Kings Bay-gruveulykken på Svalbard, eller at regjeringene som har behandlet rivingssaken om Y-blokka, umulig kan ha dyrket det sannaktige. Løgn er uforenlig med det moderne demokratiets idé, skriver Svendsen, spørsmålet er om politikere oppfatter at løgnene er noe annet enn en akutt følelse av sannhet. Svendsens råd er å dyrke oppriktighet og nøyaktighet for å kunne la være å velge å lyve.